Kler folkemusikken i ny drakt

– Det nytter ikke å være fugl, hvis ikke du får luft under vingene. Da sitter du bare i buret ditt, sier Knut Buen.

Som prisbelønt komponist og professor i folkemusikk ved Norges musikkhøgskole, er han opptatt av å gi studentene nok luft under vingene når de nå forbereder seg til Lyden av Musikkhøgskolen. Folkemusikkstudenter og studenter fra Det frie kandidatstudiet samarbeider om å bære frem musikken og tekstene fra boka hans, Sitring.

De fem pianistene som skal spille fra Buens nyutgitte samling av 17 slåtter for hardingfele, er fra alle verdenshjørner.

– At de tolker slåttene ut fra sin kulturelle bakgrunn er morsomt. Vitsen er likevel at vi møtes i musikken. Det handler om samspill. Om å få understrengene til å svare. Utenfor bølgelengdene finnes det ikke noe håp. Det handler om å nå hverandre over avstander og avgrunner uten å miste seg selv, sier Buen.

Vi møter han innimellom undervisningen på Musikkhøgskolen, sammen med folkemusikkstudent Eir Vatn Strøm, som er godt i gang med å øve til konserten. Å ta tak i læremesterens eget materiale, byr ikke på noen hemmende følelse av ærefrykt eller redsel for å føre Buens musikken i feil retning, ifølge henne.

– Vi respekterer tekstene og melodiene, men har lagt til våre egne tolkninger og versjoner. Det handler om å være kreativ innenfor rammene. Samtidig vet vi at Knut skriver musikk for blant annet Gåte, at han tar det i alle mulige retninger. Han har samarbeidet med Arne Nordheim, gitt ut salme-CD og plate med heavy metal-musikere. Knut er en åpen person, ikke en man er redd for, påpeker hun.

– Ja, du ser jo at jeg er mer rund enn firkanta, konstaterer Buen.

Han forteller at metal-samarbeidet som i sin tid ble til plata Hardingrock, bød på spørsmål fra folkemusikkmiljøet om han hadde konvertert. Det hadde han ikke.

– Men jeg var interessert i deres måte å bruke brokker av slåtter og sette musikken sammen på. Samtidig mener jeg at man som artist skal kunne levere både i himmelen og helvete, du skal kunne synge om de vonde og de varme tingene. Troll, fossegrim, hulder og mørke krefter som finnes i mytologien, er like reelt som lysende engler. Jeg tror på at de «daler de ned i skjul», for ingen har jo sett dem. Men menneskenes forestillingsevne er så stor at du kan se både engler og Satan.

Buen trekker frem hvor viktig det er å fremelske det personlige uttrykket i hver enkelt elev når de tilegner seg tradisjonelt stoff. Og venter i spenning på det ferdige resultatet når konserten Sitring snart står for tur.

– Man må ha tillit til ungdommen, ikke sette bremseklosser på, men få dem til å blomstre.

Jeg vil at det skal skje noe med musikken min ved en ny setting. Det er en form for evolusjon. Blir man fanatisk opptatt av at alt skal være i en bestemt form, kommer man seg aldri videre, mener Buen.

Vatn Strøm tror nettopp redselen for å tråkke på tradisjoner, er en fallgruve mange folkemusikere kan havne i. Sammen med 13 medstudenter ser hun frem til å gi tradisjonsmusikken en ny drakt under Lyden av Musikkhøgskolen.

– Ofte blir folkemusikk arrangert med bordun og ters, men til denne konserten er arrangementene vi lager ganske svære, nesten litt filmmusikkinspirert. Det er noe vi har brukt mye tid på og synes har vært skikkelig stas. Knut Buen er jo en av de viktigste kildene i tradisjonen, det er fint at sangene hans får den plassen de fortjener, påpeker hun.

Folkedans så vel som moderne ballett, skal være en del av konserten, i tillegg til kåserier og tekster knyttet opp mot musikken. At Buen er opptatt av å bringe de gode historiene videre, vil gjenspeile seg på scenen. Her skal han selv bidra med å fremføre noen av de originale versjonene av slåttene, så vel som fortellinger.

Er historiene en viktig del av musikkformidlingen?

– Som artist er det viktig å kunne fortelle litt om musikken. Å ta tak i det allmennmenneskelige, så folk kan relatere seg til det. Musikkteoretiske kåserier kan du bruke som sovetablett, men morsomme historier, humor og dramatiske hendelser i et menneskeliv derimot! Det er jo det folke- og bygdevisene handler om. Kåseriene mine er like viktige som musikken. Man lever en kort stund, og så er man borte. Da er det viktig å ta med seg ballasten av historiene og bringe de videre.

Med fortellergleden følger en bevissthet om språkrikdommen som ligger i dialekter. Buen vil flosklene som danner seg i samtiden til livs.

– Tidligere gjaldt det å ha nok språk og ord til å kunne variere. Faren med moderne språkbruk er at den amputerer bort mange nevninger som gjør tekster, prosa og poesi mye rikere. Men man kan ikke si at alt er «sinnsykt bra».

Mens Buen kommer fra en lang familietradisjon innenfor folkemusikk og folkekunst, er Vatn Strøm vokst opp i Oslo.

– Jeg har sett på folkemusikken utenfra, som noe interessant og annerledes. Men egentlig er det jo folkemusikken som er grunnen til alt. En tradisjon som har gått gjennom flere ledd, enten det har blitt skrevet ned eller overlevert muntlig. Det er mange kjennetegn ved folkemusikken som gjentar seg; kruller, ornamentikk og tonalitet som er litt i mellom tonene på et piano. Likevel kan man ta den i helt nye retninger, og de siste årene føler jeg at folkemusikk har vært veldig i vinden. Selv driver jeg med mye elektronikk og tar det inn i den verdenen, forteller hun.

Problemet med å ikke komme fra et folkemusikkmiljø, er at du ikke har med deg noe gratis. Du kan likevel fordype deg i det via kjærlighet til stoffet, i følge Buen. – Her lærer studenter fra Amerika og Japan hardingfelespill, som de umulig kan ha noe forhold til i utgangspunktet. Du trenger ikke være fra noe bygdesamfunn. Hele hemmeligheten ligger i å ha en kjærlighet til det du gjør.

Er det mange som ser på folkemusikk som uhipt og utdatert i dag?

– De som er negative snakker ofte om noe de ikke har greie på. Men bryr bygdefolk ute på åkeren seg om opera eller jazz? Analfabetismen er veldig utbredt i ulike fag.

Hva har folkemusikken i seg som ikke annen musikk har? Vatn Strøm kan fortelle om musikktimer med professoren, der fortellingene ofte tar like stor plass som terping på hardingfela. Bak konserten de skal holde, skjuler det seg dype røtter og et vell av historier fra Buens 70 år lange liv.

– Bakgrunnen for mine komposisjoner er en omfattende innsamling av viser og annet materiale. Røttene gir en musikalsk tonebunn. Å komponere er det samme som å konkludere – på følelsesliv og tradisjoner og tilegna stoff. Jo mer du lærer og fyller opp med musikalsk stoff, jo mer har du å dikte ut fra. Hvis du lytter til Haydn og de store komponistene, vil du høre at det er folkets musikk i bygd og by som blir satt inn i en symfonisk sammenheng. Mozart hadde en vrimmel av melodier fra folket i seg, derfor hadde han også evnen til å lage nye.