Rektors tale på semesteråpningen 2024

Tusen takk til Solveig Slettahjell for låta «Alt jeg vet»!

Etter all denne flotte og varierte musikken og gode ord fra ministeren for forskning og høyere utdanning, Oddmund Hoel, er vi kommet til det faste punktet «Rektors tale» ved åpningen av et nytt studieår.

Dette blir min fjerde åpningstale. Det betyr at når jeg har forberedt dette har jeg vært mer bekymra enn noen gang før for at jeg nå begynner å gjenta meg sjøl – eller til og med forrige taler, i dag.

Det blir noen taler og hilsener å gi i denne rollen, og jeg liker det egentlig veldig godt. Ikke minst dem som har vært i uka som har gått. Da har jeg hatt gleden av å hilse på dere som er nye studenter på bachelor og på etter- og videreutdanningstilbudene våre, på dere som er nye masterstudenter, på utvekslingsstudenter og ikke minst i helga: ungdommene som for første gang var på samling i regi av talentutviklingsprogrammet vårt.

I alle disse rommene møtte jeg spent forventning, og, mener jeg, også en viss ærefrykt. Å være ny og bli student på ulike nivåer er spennende, det skal være det. Og kanskje er det noen særegne former for spenning i lufta på en institusjon som denne – Norges musikkhøgskole.

Vi blir sett på som toppinstitusjonen og det største knutepunktet i høyere musikkutdanning i Norge og er høyt rangert internasjonalt. Det er vanskelig å komme inn her – vi har mange søkere per studieplass – og vanskelig å få jobb her, ikke minst i kunstnerisk attraktive stillinger. Og vi er koordinerende institusjon i en europeisk universitetsallianse i musikk og kunst, sammen med tilsvarende institusjoner i blant annet Helsinki, Wien, Paris, Beograd og Barcelona.

Vi er – enten vi er glad i det ordet eller ikke – en eliteinstitusjon.

Og i dag, med besøk fra ministeren og det hele, kan det friste å bruke tida på å skryte av akkurat det – hvor gode vi er her på NMH.

Jeg kunne listet opp kunstneriske meritter og forskningsprosjekter med høy internasjonal prestisje, vist fram hva de som underviser og studerer – og har studert hos oss – har fått av medieomtale og priser i inn- og utland. Og tro meg, jeg er skikkelig stolt av, og fortsatt ydmyk for, at jeg får lede en institusjon med så mye ekspertise i alle ledd.

Men i løpet av de siste årene har jeg også merket at det er så utrolig mye mer som gjør meg stolt av og glad i Musikkhøgskolen:

Studentene, som er innmari flinke, men kanskje aller mest modige. Dere som satser og tar en utdanning med noe som er så personlig for dere, der dere blir eksponert og utfordra og som – håper jeg! – utfordrer oss. Fordi dere er så ulike og har så mye eget å bidra med, her og andre steder.

Og det kanskje er jeg aller mest stolt av ved NMH som helhet: At de som kommer herfra bidrar så vidt og bredt i det store økosystemet som vi kan kalle musikklivet – eller kanskje skulle vi si til musikk i alle menneskers liv.

Og da sier jeg bevisst vidt og bredt og ikke høyt og lavt. For kvalitet kan måles på så mange andre måter enn dem vi ofte tenker på når vi bruker ord som topp eller elite.

Som flere her vet, særlig kollegaene som var på fellesdag der vi diskuterte den nye strategien vår, liker jeg å snakke om kvalitet som noe som oppstår i en relasjon. Da kan det være en kvalitet i en musikktime på ungdomsskolen – noe som oppstår i det lærer og elever virkelig deler en spesiell opplevelse i tid og klasserom – som er like høy eller viktig som den som oppstår når Lise Davidsen og Edward Gardner og operaorkesteret spiller inn Wagners Flyvende Hollender for full og andektig sal i Bjørvika.

Da er det musikkterapeuten bidrar med i samsang med et demenskor av like høy verdi som det som skjer når kulturskolelæreren finner veien til en elev med spesielle utfordringer – eller en med spesielle ressurser – og de kommer videre sammen – enten mot et bedre liv fordi musikken hjelper i kampen mot dysleksien, eller med en karriere som kanskje fører videre hit og ut i et spennende frilansmarked som musiker.

Da er det likheter i kvalitet mellom en skapende prosess for å komme fram til kunstnerisk banebrytende verk for historiebøkene – og for en som for første gang lager en sang som uttrykker noe eget, noe personlig og viktig. Eller en som finner en nøkkel – teknisk og intellektuelt – til å tolke et gammelt verk eller en standardlåt.

Jeg kunne fortsatt. Men jeg tror poenget mitt er klart. Det som gjør meg virkelig stolt av Musikkhøgskolen er at vi utdanner til, forsker på og skaper kunstneriske uttrykk som betyr noe i så mange ulike relasjoner, overalt og hele tida.

Våre studenter kommer fra og flytter tilbake til små og store steder over hele landet og i utlandet. Noen gjør såkalt store karrierer, mange finner trygge jobber. Men like ofte finner de arbeid i en skjør infrastruktur, som jeg dessverre ikke tror blir mindre skjør framover: I en bygd med et lite korps og knapt nok kulturskole, en by der musikklinja jevnlig trues med å legges ned og der kirkemusikken går på sparebluss, i et sårbart frilansmarked i en stor by.

Det hender vi sier at det ikke bare er vanskelig å komme inn på Musikkhøgskolen, det er også vanskelig å komme ut. Selv om undersøkelser viser – og det er viktig – at de aller, aller fleste vi utdanner får seg relevante jobber.

Nylig ble til og med en med master i folkemusikk her fra NMH rådgiver for landbruksministeren vår, Geir Pollestad. Det er nok en litt original karrierevei. Men jeg er sikker på at musikkutdannelsen vil bety noe for hvordan Henrik Nordtun Gjertsen vil gjøre den jobben også.

I det hele tatt: Jeg tror de fleste i denne salen er enige om at musikk betyr en forskjell i livet, for noen kjennes det som den betyr nesten alt. Det er herlig! Men jeg tror også at vi framover må ruste oss med en enda mer sterk og artikulert bevissthet om hvorfor musikk er viktig – for mennesker i alle samfunn.

Da kan de vi utdanner også minne politikerne våre om at musikken og kunnskapen vi forvalter her, spirer og dyrkes fram i et økosystem som må være levende overalt. Ikke først og fremst for Musikkhøgskolen eller musikklivet sin del, men for alles liv – i byene og på bygda – og for den del rundt om i hele verden.

I sommer hadde jeg gleden av å besøke institusjoner som ligner denne – og samtidig er veldig ulike – i Bangkok og Singapore. Det var fascinerende å erfare hvordan de ligner på Musikkhøgskolen og samtidig ikke. Det gjør en forskjell om nabohuset er et buddhistisk tempel og strøket rundt delvis fattigslig, om campus ligger i en tropisk sumpmark litt utenfor byen eller i en hypermoderne effektiv storby. Men den levende musikken og engasjementet til og for studentene ligner veldig oss institusjoner imellom.

Vi på Musikkhøgskolen skal bety noe i den sammenhengen vi står – lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Og vi har tro på at studentene våre vil ta det de lærer her med inn i en framtid som er usikker på mange måter og prege den, med musikk som enda er uhørt, med kraft til å være med på å skape og endre verden.

Med det – intet mindre – skal jeg gi ordet til lederen av studentutvalget vårt, Lucie Lou Camps.