Veier til kunstnerisk utvikling

Utøvende og skapende kunstnerisk praksis har i dag formell anerkjennelse som et eget kunnskaps- og erfaringsområde, med kunstnerisk utviklingsarbeid som et voksende forskningsfelt. Utgangspunktet for temaet er en tenketank initiert av CEMPE i 2018, hvor undervisere av KU-relaterte fag ved musikkinstitusjoner i Norge, Sverige og Danmark møtes for å diskutere utviklingspotensialet for KU-basert musikerutdanning på bachelor- og masternivå i Skandinavia.

Prosjektleder for tenketanken og nestleder i CEMPE, Ingfrid Breie Nyhus, innledet med et knippe åpne spørsmål som utgangspunkt for de kommende dagene.

– Hvordan kan høyere musikkutdanning legge til rette for undersøkende prosesser og kritisk refleksjon? Hva innebærer det utforskende i kontekst av ulike musikalske tradisjoner? Hvordan kan enkeltlærere legge til rette for utprøving, utfordring og kritisk refleksjon, og bygger institusjonene opp under en KU-anknyttet utdanning?

Amund Sjølie Sveen ved Musikkonservatoriet i Tromsø fulgte opp med å understreke viktigheten av kontinuerlig kritisk refleksjon i høyere musikkutdanning.

– Hva skal vi med et musikkonservatorium i Tromsø eller i Oslo? Hva skal det undervises i og hvorfor? Svarene på de spørsmålene må finnes og formuleres, og de må formuleres på nytt hver dag av institusjonen, av lærerne og av studentene. Da er kunstnerisk utviklingsarbeid nødvendig, understrekte musikeren og scenekunstneren, som også er en av lederne for New North Academy.

Verdien av stier og broer

Seminarets to dager bestod av et tettpakket program hvor prosjekter, praksis og refleksjoner fra ulike skandinaviske musikkinstitusjoner ble løftet frem. Anne Gry Haugland, lektor ved Det Kongelige Danske Musikkonservatorium (DKDM) i København, presenterte sine erfaringer med KU-basert arbeid med utgangspunkt i to ulike tilnærminger: Å tråkke stier, og å bygge broer.

Grunnlaget for arbeidet ble lagt i 2006, med innføringen av en refleksjonsoppgave på masternivå. Oppgaven var et første steg mot å implementere kritisk refleksjon knyttet til kunstnerisk praksis i musikkutdanningen, forklarer Haugland.

– Det har vært viktig for oss at oppgaven ikke bare skulle bli en administrativ øvelse, men at den ga mening for studentene i en kunstnerisk sammenheng. Oppgaven behøver ikke bare være skriftlig, tekst kan kombineres med video og lydopptak. Vi oppfordrer studentene til å være nysgjerrige, eventuelt krysse faggrenser, og vi legger stor vekt på relevansen av det valgte emnet for den enkelte studenten.

Refleksjonsoppgaven ble en form for stitråkking, hvor studentene selv banet vei gjennom landskapet. Noe som bød på visse utfordringer, ifølge Haugland.

– Man står igjen med en lang rekke enkeltstående prosjekter som er forankret i individuell praksis, men som ikke får glede av hverandre underveis i prosjektforløpet.

Konservatoriet begynte derfor å bygge broer gjennom å legge til rette for nye passasjer mellom studentene mens de arbeidet med oppgavene sine. Det ble opprettet seminarer og workshops på tvers av instrumentgrupper, og refleksjonsoppgavene ble tettere knyttet til lærerens forskning med mål om å skape reelle samarbeider.

– Jeg argumenterer helt klart for en dobbel strategi, hvor man både tråkker stier og bygger broer – hvor man lar tingene vokse gjennom praksis, samtidig som man bygger noen strukturer som kan underbygge arbeidet og, ikke minst, underbygge at man får øye på hverandre i institusjonen. Det siste opplever jeg som både det store potensialet og den største utfordringen, avsluttet Haugland.

Samspill via Zoom, kunstnerisk utviklingsarbeid tilpasset den enkelte student og kunstneriske kunnskapskulturer i høyere musikkutdanning var blant temaene som ble presentert i løpet av seminaret. Fra hvert sitt virtuelle vindu la deltakere også frem eksempler på eksperimenterende interpretasjonsmetoder. Helene Gjerris fra DKDM pratet om musikalsk tekstarbeid, Tanja Orning ved Norges musikkhøgskole (NMH) la frem erfaringer med å øve Mauricio Kagels Ludwig van, mens klassisk gitarist og lektor Georg Gulyás fra Musikhögskolan Ingesund og Piteå presenterte bruk av litterær tekst som verktøy i kunstneriske tolkningsprosesser.

Gulyás’ prosjekt fra 2017–2019, utført i samarbeid med litteraturviter og bibliotekar ved Musikhögskolan Ingesund Karin Engström, utforsker musikalsk interpretasjon med fokus på klassisk gitarrepertoar. Målet med arbeidet var å utvikle metoder for hvordan litterære tekster kan brukes til å fordype undervisning i musikalsk gestaltning i høyere musikkutdanning.

Musikkstykker, og dernest tilhørende tekster, ble valgt ut ifra fire aspekter – troskap til originalkilden, forholdet til tiden da verket og teksten ble til, forholdet til dagens publikum og troskap mot eget kunstnerskap. I forbindelse med sistnevnte ble det arrangert diktverksted for å gi deltakerne hjelp til å skrive egne tekster.

– Jeg hadde noen deltakere som allerede skrev dikt, men én hadde ingen erfaring. Derfor brukte jeg Kenneth Kochs metode for kreativ skriving. Den er for barn, men det passer jo bra, vi er alle barn inni oss, sa Gulyás.

Prosjektet ble gjennomført ved hjelp av innstuderingsperioder, arbeidsgrupper og til slutt en konsert. Hensikten med prosjektet var å «bevisstgjøre interpretasjonsprosessen og verbalisere en prosess som ofte beskrives som stille kunnskap,» ifølge Gulyás, som hentet frem et oppsummerende sitat fra en av de deltakende studentene:

«De fire aspektene er et tankesett som jeg fortsatt kan komme tilbake til. For hver slik en lang prosess blir jo neste kortere, og når man skal øve inn et stykke har man med seg verktøy og små grep og triks».

I kjølvann av de tematisk inndelte foredragene var det lagt opp til diskusjoner. Spørsmål rundt ressurser, inkludering av hovedinstrumentlærere i KU-basert undervisning og innarbeidingen av en KU-tankegang tidlig i studieforløpet ble belyst, og seminaret ble avsluttet med en større paneldebatt om KU i høyere musikkutdanning.

Breie Nyhus ledet samtalen med NMH-rektor Peter Tornquist, prorektor ved Kungliga Musikhögskolan (KMH) i Stockholm Johannes Landgren, prorektor ved Rytmisk Musikkonservatorium (RMC) i København Søren Kjærgaard, førsteamanuensis ved institutt for musikk ved NTNU Tone Åse, lektor ved DKDM i København Anne Gry Haugland, og Guoste Tamulynaite, tidligere NMH-student.

– Hva er de viktigste bestanddelene som knytter musikkutdanning til KU? Og hva er utfordringene?, undret Breie Nyhus.

– Det handler i stor grad om å bygge bro mellom artistic research mentality og artistic excellence mentality, åpnet Tornquist, og fortsatte:

– Det handler om å dyrke nysgjerrige, utforskende tankesett gjennom KU, om å forstå studenten som en utforskende kunstner, ikke bare som utøvende.

Landgren fra KMH i Stockholm løftet frem viktigheten av å se studentene.

– Jeg tror vi må være nøye med å se studentenes perspektiv. Skal de søke plass på prøvespilling i et symfoniorkester, ut i det frie feltet eller inn i akademia? Jeg tror vi kan dra nytte av å samarbeide på tvers av organisasjoner.

Åse fra NTNU pekte på viktigheten av at de ansatte selv driver med kunstnerisk arbeid, og at erfaringer herfra brukes aktivt i undervisningen.

– Det blir kanskje ikke satt av tid til at den ansatte driver seg selv fremover, det kan være en utfordring. Eller at den ansatte ikke ser hvordan egen kunstnerisk prosess kan overføres til undervisningen, sa Åse.

Tamulynaite, som nylig la ni års utdanning ved NMH bak seg, løftet frem to viktige aspekter ved KU fra egen erfaring – eksponering på tvers og muligheter for studenten til å møte andre, samt lærere som oppfordrer studenten til å utvikle seg estetisk.

– Det er en trist tendens til at studenter forventer å bli fortalt hva de skal gjøre. Noen ganger kjennes det som at man ikke blir stilt til ansvar på bachelornivå. Først på master ble jeg spurt hvorfor jeg spiller. Studenter kan bli utfordret tidligere, konstaterte Tamulynaite.

– Refleksjon er et ord som går igjen, et ord vi forstår ulikt. Når studenter skal lage referanseliste til sitt arbeid, hva skal det være?, lurte Breie Nyhus, og la til at refleksjonsarbeidet også innebærer språklige utfordringer – det finnes studenter som verken har skandinavisk eller engelsk som hovedspråk.

– Refleksjon er ikke noe man gjør i slutten av et prosjekt, det skjer hele tiden. Refleksjon er i gang nesten før vi begynner et semester eller prosjekt. Angående språk har vi noe på dansk og noe på engelsk. Vi prøver å si at de studerende kan utvikle sitt eget språk for hvordan de formidler arbeidet sitt, sa Kjærgaard.

Prorektorens RMC-kollega Jacob Anderskov supplerte – og delvis oppsummerte: