Flyt-obstruert frasering

Mæland definerer flyt-obstruert frasering som en måte å frasere på som gir komponisten og/eller utøveren en fysisk opplevelse av å tilføre pusten og kroppen motstand, og han benytter dette i sine verker hovedsakelig for å skape en forsterket opplevelse av tilstedeværelse.

I de siste årene har Mæland i flere av sine verker søkt etter en ny type musisering med en form for intensitet som selv i lavmælte uttrykk oppstår med presise skarpe "kanter" i akustisk musikk.

Mens flyt forutsetter et jevnt kontinuum, er obstruksjonen en hindring, enten den er dramatisk eller subtil. Frasering forbindes med pust, og flyt-obstruert frasering oppstår idet pusten/kroppen møter på hindre i form av filtre/friksjon, visse typer irregularitet, brudd, o.l. Dette kan innebære hvordan en klang/etterklang på ulike måter dempes/stoppes (fra klang til stillhet), og hvordan man på ett instrument eller med én stemme må arbeide for effektivt å bevege seg fra én klang til en helt annen - i samme pust (legato), og gjerne på samme tonehøyde. Det kan også inkludere fraser med brå skift i dynamikk/spatialisering (bruk av rom).

Tidligere erfaring og utfordringer med lignende musikalske problemstillinger overbeviser Mæland om at det finnes mer å utforske, og han mener dessuten de kompositoriske ideene om flyt-obstruert frasering kan overføres til et mer visuelt kroppslig fysisk uttrykk: Fokuset på pust/kropp gjør det naturlig å inkludere bevegelsesmateriale og teatralitet, noe han gjør i minst to av totalt fem prosjektverker.

Før overføringsverdien fra frase til scenisk uttrykk undersøkes, vil han samle en oversikt over flest mulig prototyper av flyt-obstruert frasering, samt diskutere hensiktsmessig notasjon.

Enkelte prototyper må realiseres ved hjelp av flere instrumenter, og prosjektet tar dermed også et lite skritt i retning instrumentasjon/orkestrering.

Obstruksjonen kan representere et spill med forventninger eller en måte å skape nytt materiale på. Selv om han fascineres av flyt-obstruksjonen når den balanserer mellom noe tilsynelatende mekanisk/ikke-menneskelig og noe kroppslig fysisk, handler dette dypere sett ikke bare om en modernistisk trang til å stille krav til lyttingen – obstruksjonen rykker oss ut av en bedøvet flyt – men at det kroppslige elementet kan oppleves som skjerpende for sansningen: Mælands hypotese er at flyt-obstruert frasering kan gi sterkere erkjennelse av nærvær, intimitet, noe her og nå, potensielt også et sterkere samvær i lyttingen.

Mæland skriver:

Jeg synger når jeg komponerer. Synger det jeg skriver, enten det er enkeltstemmer eller hele musikken på en gang. Selv når kompleksiteten egentlig gjør det til en umulig oppgave, så synger jeg likevel, eller i hvert fall nynne-puster meg gjennom det. Om det så er intens friksjon eller musikken er altfor flyktig, om lyden bråstopper, klippes av, frasene er så lange at det ikke kan synges på én pust - så synger jeg, og kjenner det i magen og i kroppen.