Erik Dæhlin: Minne som materiale

Fagområde: Kunstnerisk utviklingsarbeid (komposisjon)

Sammendrag

Komponist Erik Dæhlin utforsker ulike materialer, prosesser og uttrykksformer gjennom et knippe verk, prosjekter og refleksjoner, med musikalsk komposisjon i en utvidet praksis og kontekst som plattform.

Ulike kunstneriske prosesser og roller

Komposisjonene Dæhlin arbeider frem består av musikk, performative situasjoner, romlige strukturer, tekst, visuelle materialer og medier. I hybride kunstformer som dette, krysses ulike produktive kunstneriske prosesser i arbeidet med et verk. Dæhlin inntar med andre ord en sammensatt kunstnerisk rolle ovenfor verkene, og i tilblivelsesprosessen. Praksisen hans som komponist er altså utvidet til å også innbefatte regimessige, utøvende, visuelle og romlige metoder. Hvert enkelt prosjekt kaller på ulike vektinger av disse ulike bestanddelene. I tillegg oppstår det forskjellige samarbeid med en eller flere kunstnere, som igjen er med på å påvirke denne vektingen og dermed hver enkelt prosess. Og sist men ikke minst, har valg av tema og materiale avgjørende betydning for alt dette, noe som ofte opptrer tidlig i kjeden av hendelser frem mot et endelig resultat.

I tråd med dette har Dæhlin i sitt kunstneriske utviklingsarbeid rettet fokus mot kreative prosesser hvor hans musikalske komposisjonspraksis flettes sammen med arbeidsmetoder fra det en tradisjonelt forbinder med scenekunst- og billedkunstfeltet. For Dæhlin handler det om å skape et synergisk felt hvor nye kunstverk kan oppstå sammen med andre, hvor materialitet, formspråk og kompositoriske nivåer gradvis utkrystalliseres gjennom tilblivelsesprosessene.

Kunstnerens biografi og kroppslige minne

Ved starten av forskningsprosjektet ga Dæhlin prosjektet tittelen «Shared Space - Composing in the field of a relational, processual and intermedial practise». Fokuset var rettet mot et knippe kunstneriske samarbeid som han stod overfor. For å knytte verket og materialet tettere til utøveren, og for å forsterke utøverens grad av delaktighet og eierskap ved at noe personlig stod på spill, valgte han i stedet å fokusere de kunstneriske undersøkelsene rundt utøverens biografi, og erindring av denne, og videre relatere dette til et kroppslig minne.

Etterhvert som flere av prosjektets verker tok form, opplevde Dæhlin at nysgjerrigheten hans først og fremst knyttet seg til hukommelse, mer enn samarbeidsprosessene i seg selv. Hans undring og søken handler om hva slags type materiale minnet kan produsere. Gjennom kunstneriske metoder, virkemidler og prosesser, undersøker Dæhlin minner og hukommelse, arkiv og historie. Han bruker minnet som arnested for materialutvikling, kompositorisk arbeide og bearbeidelser. Dette skjer med såpass ulike kilder som kroppslig minne, steder, rom, dokumenter, historiske hendelser, musikalsk minne, lyd- og bildearkiv. Det blir utforsket i skjæringspunktet mellom den individuelle og den kollektive hukommelse, mellom fiksjon og fakta, mellom det som er tilstede og det som øyensynlig er glemt, mellom det materielle og det immaterielle - fluktuerende mellom tyngde og letthet.

Ulike former for minnemateriale

Minnematerialet fra lydopptak eller dokumenter, fra utøveren(e) eller protagonisten i prosjektet, danner slik sett beveggrunnen for verket og tilbakeføres det til kollektive gjennom de offentlige fremføringene. Gjennom arbeidsprosessen utsetter Dæhlin materialet for en assosiativ og kreativ prosess via omplassering og forvandling, undersøkelser og komposisjon. Dette skjer gjennom lydlig, scenisk og romlig eksperimentering. Materialets betydning forflyttes langs ulike akser i denne prosessen: Fra et felt til et annet skjer en knoppskyting og forplantning av ideer, som danner et materielt, kompositorisk og assosiativt nettverk - alt basert på minnets materiale og selvhevdelse.

I brytningene mellom disse aksene søker Dæhlin å skape med materialet på en slik måte at det inngår nye betydningsdannelser, at det samlede uttrykket antar nytt innhold og form. Her settes både assosiative og formalistiske kompositoriske prosesser i spill. Slik frigjøres kanskje det personlige eller arkiviske materialet i kunstverket, ved at det konfronteres med de kunstneriske metodene. Gjennom denne transformasjonen overskrides forhåpentligvis det lukkede, og ‘oppløses’ i en kunstnerisk manifestasjon som andre mennesker kan gå inn i. En kunst basert på et minnemateriale som stadig danner nye mutasjoner gjennom et kreativt og dermed konstruerende arbeidet - et spill hvor ulike sider ved levd liv undersøkes.

Arbeidet er en leken undersøkelse og omplassering av den konkluderte fortiden, av nået som stadig fremkommer og av den immanente fremtiden. Et forsøk på å gjenåpne noe. Som en form for mot-hukommelse hvor spørsmål stilles ved det vi kaller historien. Hvor den ene historiske stemmen krakelerer i alle de sporene, formasjonene og relasjonene den til enhver tid består av.

Dokumentasjon

Erik Dæhlins ph.d.-prosjekt er dokumentert i Research Catalogue