Bartók, Lutosławski og Krøger

• Anders Nordli Krøger: Koral II
• Witold Lutosławski (1913–1994): Livre pour orchestre
• Béla Bartók (1881–1945): Konsert for orkester

Medvirkende

• Musikkhøgskolens symfoniorkester
• Edward Gardner (dirigent)

Anders Nordli Krøger om Koral II

Å skrive for NMHs symfoniorkester er noe jeg har hatt lyst til siden jeg startet på NMH for sju år siden. Så dette er et drømmeprosjekt. Jeg har selv vokst opp i orkester, og alt materialet jeg har komponert springer ut fra min kjærlighet til orkesteret.

Verket heter "Koral II", og er det største orkesterverket jeg har skrevet. Trippel treblås med altsaksofon, stor messingbesetning med to tubaer, to harper, slagverk og strykere. Det er oppfølgeren til et kammerverket som heter "Koral".

I Koral-verkene prøver jeg å etterligne følelsen jeg selv får når jeg hører en koral. Det er ikke sitatmusikk, men heller en beskrivelse av hvordan jeg opplever favorittmusikken min. Det skal hele tiden ligge en koral bak en lydflate, som prøver å bryte igjennom, men som ikke får det til. Fra tid til annen bryter noen korallignende akkorder og fraser opp igjennom overflaten, men blir skygget over av kvarttoner, muter, eller overdøvet av annet materiale. Messingen har et par koralutbrudd, men de er fryst; de kommer seg ikke av gårde. Når koralen ikke har utbrudd, ligger den alltid i lydlandskapet.

Koralen som bryter frem er ikke skrevet. Det er en tenkt koral eller en etterligning. Det finnes ingen sitater i musikken, men noen tendenser til “style-quotation”. Alt i alt var prosjektet mitt å “blurre” over en koral som aldri ble til. Det er som orkesteret prøver å “komponere” en koral, men aldri helt får det til.

Jeg liker å ligge i grenselandet mellom det tradisjonelle/konforme og det utfordrende/utforskende. Prosjektet har gitt meg muligheten til å jobbe med det jeg liker best: Orkestrering, og å skape nye orkesterklanger. Med presis notasjon av styrkegrader forsøker jeg å danne et flersjiktet lydbilde som trekker oss i ulike retninger.

Lutosławskis Livre pour orchestre

Witold Lutosławski er en tilbakevendende figur i Musikkhøgskolens symfoniorkester dette året. Han ble født i Polen i 1913, og hans musikk beveger seg gjennom noen sentrale strømninger i det 20. århundres musikk, fra det folkloristiske til det modernistiske. Livre pour orchestre tilhører den sistnevnte perioden, og er et av de fineste eksemplene på det Lutosławski kalte begrenset aleatorikk, hvor han blander tradisjonell notasjon med en skrift der enkelte valg er overlatt til orkestermusikerne, og hvor den klingende musikken er et resultat av tilfeldigheter – innenfor strengt definerte grenser. Dette kan for eksempet gjelde et melodisk forløp der tonene er angitt av komponisten, men der rekkefølge, tempo og frasering bestemmes av musikeren. Livre ble urfremført i 1968, og er et ensatsig verk inndelt i tre kapitler (verkets tittel betyr «bok»). Partituret veksler mellom tradisjonelt noterte partier og aleatoriske partier. Samtidig har Lutosławski et fast grep om musikkens arkitektur og temperament, og tilfeldighetselementene er alltid underordnet musikkens form og fremdrift. Stykket er fullt av rike klanger og teksturer, og viser en komponist som mestrer orkesteret til fulle, med en helt spesiell kombinasjon av eksperimentvilje og håndverk.

Bartóks Konsert for orkester

Folkemusikalsk materiale spiller en viktig rolle i Béla Bartóks musikk – både gjennom konkrete melodier, og gjennom bruk av skalatyper og rytmiske figurer. Sammen med komponisten og pedagogen Zoltán Kodály reiste han omkring i Ungarn for å dokumentere landets folkemusikk, og han ble en pioner innen det som senere skulle bli kalt etnomusikologi. Hans Konsert for orkester ble komponert i 1943, da Bartók (1881–1945) var i eksil i USA. Verket et sentralt verk i det 20. århundres orkesterrepertoar, og ble bestilt av dirigenten Serge Koussevitzky. Ifølge legenden besøkte han Bartók for å informere ham om bestillingen mens komponisten lå innlagt på sykehus, og Bartók ble så beveget at han umiddelbart reiste seg fra sykesengen og forlot sykehuset for å begynne på arbeidet. Stykket ble urfremført av Boston Symphony Orchestra i desember 1944. Verket er skrevet for stort symfoniorkester, og hver av de fem satsene viser frem ulike deler av orkesteret: Etter en mysteriøs innledning hører vi et energisk tema som vandrer rundt mellom de ulike gruppene i orkesteret. Andre sats setter ulike instrumenter mot hverandre i par, i en sats som har betegnelsen «parenes lek» i det trykte partituret. Tredje sats er en elegi med nattlige stemninger, mens fjerde sats er et intermezzo som blant annet siterer en sang fra Lehárs operette Den glade enke. Den femte satsen er en grand finale som fletter sammen temaer og motiver fra hele verket.