Gulda: Cellokonsert
Den østerrikske komponisten Friedrich Gulda (1930-2000) ble betegnet som et vidunderbarn og vant flere internasjonale priser som klassisk pianist. På 50-tallet utviklet han en interesse for jazzmusikk som skulle vare resten av livet. Fra da av ble hans kompositoriske karriere dedikert til å blande klassisk og jazz og cellokonserten er et enestående eksempel på dette. Det er en halvtime med nonstop musikalsk energi, klassiske menuetter og rockesanger, europeiske folketoner og pseudo-atonalitet. Komponert i 1980 med blåseensemble i stedet for orkesterakkompagnement fremstår cellokonserten som et strålende bidrag til moderne klassisk musikk.
Milhaud: Lille (kammer)symfoni nr. 5, op. 75
Den franske komponisten Darius Milauds kammersymfoni for blåsere fra 1922, er også kjent som Tentetten. Den er den femte av kammersymfoniene, som også blir kalt de små symfoniene. Kveldens verk ble skrevet på bestilling fra den italienske radioen, og er dedisert Marya Frúnd, sopran og venn av Milaud, som sang på urfremføringen av Schönbergs Pierre Lunaire, med Milaud på dirigentpodiet.
Kammersymfonien ble fremført for første gang i Champs-Elysées i Paris, i 1923. De tre satsene har en total varighet på ca. seks minutter. Alle tre bruker motivisk cellekontruksjon, kromatiske skalabevegelser og motbevegelse mellom stemmene. Verkets form er mer tvetydig, siden det ble skrevet etter Milauds reise til Brasil, men det hinter til former fra barokken, som var spesielt populære under neo-barokken da Milaud levde. Mawer skriver om kammersymfoniene at de er preget av kromatikk på grensen til atonalitet og jazz-inspirert modalitet. Det beskriver forfatteren som et overraskende aleatorisk element, bundet sammen med den neoklassiske estetikken.