Verkene som fremføres på denne konserten er høyt preget av romantiske idealer, men samtidig utnytter de friheten til å bryte med datidens konvensjonelle strukturer.
I Schumanns Fantasiestücke, høres stemmene til Florestan og Eusebius, to fiktive karakterer som representerer komponistens ulike sider: den ene lidenskapelig og impulsiv, og den andre drømmende og introspektiv; inspirasjonskilden til Skrjabins andre klaversonate, derimot, var havet – den rolige åpningen maler bildet av en stille natt ved den sørlige kysten, mens midtseksjonen i E-dur representerer månelyset. Til slutt kommer en av Beethovens største og siste klaversonater, født til live i stillheten av tapt hørsel. Fritt og rastløst beveger musikken seg, utenfor kjente rammer og inn i fantasiens verden.
