«Tiden skal ikke være mer.» Disse ordene fra apokalypsens engel hjemsøkte Messiaen, men kvartetten hans hvisker ikke om slutten – den hvisker om begynnelser hinsides enhver begynnelse. Åtte satser folder seg ut som åpenbaringens kronblad: den krystallinske «Liturgie de cristal» ved daggry, hvor svarttrost og nattergal synger skapelsens første morgen; den enslige klarinetten som synker ned i « Abîme des oiseaux», der tiden holder pusten.
I den langsomme, smertefulle skjønnheten til «Louange à l'Éternité de Jésus» tegner celloen en endeløs melodi – kjærlighet gjort hørbar, strukket mot det uendelige. Fiolinen svarer i «Louange à l'Immortalité de Jésus», og stiger tone for tone inn i riker der klokker ikke har herredømme.
Født i fangenskap svever denne musikken paradoksalt nok med absolutt frihet. Messiaen fant sitt paradis – ikke ved å flykte fra historien, men ved å overskride den – ved å forvandle lidelse til sang, piggtråd til fuglesang, tidens slutt til begynnelsen på det evige.
