I dag er det å være samtidsmusikkutøver en fragmentert praksis. Utøverens rolle er ikke lenger kun et spørsmål om å beherske instrumentet og fremføre et verk. Den musikalske praksisen innlemmer stadig flere nye instrumenter og teknologi, nye metoder for å skape musikk, interaksjon med publikum og nye situasjoner med avhengighetsforhold mellom utøverne. Under disse forholdene er det desto vanskeligere for utøveren å føle mestring og kontroll over fremføringen. Med andre ord – utøvingen blir stadig mer prekær.
Performing Precarity ønsker å undersøke dette nye paradigmet ved å forlate ideen om mestring og instrumentets spesifisitet som kjernen av en musikers praksis, til fordel for ideen om nettverk og prekariatet som følger med.
Hva slags praksis oppstår når tradisjonelle oppfatninger om skjønnhet og perfeksjon frafaller, til fordel for prekariat, skjørhet, risiko, instabilitet, feil og gjensidig avhengighet mellom utøvere, komponister, teknologi og publikum?
