Norges musikkhøgskole Norwegian Academy of Music
No En
Søk

Zappa og tre perfekte fremmede

Nærbildeportrett av Frank Zappa i svart-hvitt.

Musikkhøgskolens sinfonietta klinker til med ny Zappa-konsert, side om side med tre andre komponister.

Discreet Records

Program

  • Fredrik Storsveen: Catch
  • Christoffer Håård (1997–): Pendulum II

Pause

  • Edgard Varése (1883–1965): Octandre
  • Frank Zappa (1940–1993): Perfect Stranger
  • F. Zappa: G-spot Tornado

Medvirkende

  • Musikkhøgskolens sinfonietta
  • Magnus Loddgard (dirigent)
  • Birgitta Elisa Oftestad (cello)

Omtale

Frank Zappa

I løpet av sitt nesten 53 år gamle liv, rakk Frank Zappa å etablere seg i en rekke ulike sjangre. Der han før hadde jobbet med ulike typer jazz, pop og rock, konsentrerte han seg på 80- og 90-tallet mest om arbeidet med det såkalte «synclavier» – en tidlig digital synthesizer og polyfonisk digital sampler. Han satset også mer på å skrive instrumental jazz og klassisk samtidsmusikk, gjerne inspirert av komponister som Igor Stravinskij, Anton Webern og Edgar Varèse.

Det var dirigent- og komponist-bautaen Pierre Boulez som dirigerte tittelsporet på Zappas 1984-album «Perfect Stranger». Mer kontroversiell var fremføringen av synclavier-stykket «G-spot Tornado fra 1986», som fikk parent advisory-advarsel på grunn av tittelens seksuelle konnotasjoner – til tross for at stykket er instrumentalt. Zappa brukte synclavier i komposisjonen, fordi han mente verket var for vanskelig for mennesker å fremføre. Det tyske Ensemble Modern motbeviste ham kun en måned før komponistens død i 1993, da de spilte inn en live-versjon til albumet «The Yellow Shark.» Dette ble Zappas aller siste utgivelse.

Christoffer Håård: Pendulum II

Stykket Pendulum (som egentlig er en verksyklus i to deler) dreier seg om en poetikk i energiflyten fra buens bevegelser, i kontinuumet mellom ekstrem høy hastighet og nesten ingen hastighet i det hele tatt – og hva slags skjøre og ustabile musikalske situasjoner som oppstår når hastighet får være uavhengig av andre spilleparemetre som for eksempel trykk.

Pendulum II, som er en oppfølger til Pendulum I (for solocello), ser cellisten i en utvidet rolle sammen med sinfoniettaen. Celloen møter en imitasjon i orkestret som har en rigid maskinell karakter, som snart vil begynne å utvide eller komprimere seg for å etter hvert forvandle seg til noe annet, etter celloens entré.

Flere konserter

Publisert: 10. jun. 2022 — Oppdatert: 15. okt. 2022