Gå til hovedinnhold
Norges musikkhøgskole Norwegian Academy of Music Søk

Ad lib med Sidsel

Sidsel Endresen står i skimrende lys foran vegg. Ca. 2014.
Foto: Monica Strømdal / Aftenposten / NTB

Når jazzutdanningen på NMH fyller 20 år, er det én lærer som har fulgt med fra den spede start. Sidsel Endresen har blitt kalt Norges vokaldronning. Selv kjenner hun på en uforløst trommis i seg.

Prisbelønt stemmekunstner, elsket pedagog, komponist og internasjonalt bejublet artist. Selv om merkelappene er mange og anerkjennelsen stor, er det lite divatakter å spore hos Sidsel Endresen. Å kombinere et liv i rampelyset med å være sjenert av natur, er noe hun gradvis har fått dreisen på.

– Jeg hadde en periode i starten av karrieren der jeg på konsertene mine stilte meg med ryggen mot publikum når jeg ikke sang. Det fikk jeg en del pes for, men for meg var det helt utålelig å skulle stå foran på scenen og knipse med fingrene, ler hun.

Ingen såkalt «fri» improvisasjon er fri. Den er alltid informert – av tidligere konserter, av hvordan du har øvd og reflektert rundt ting, av din egen utforskning. Det er en totalt erfaringsbasert disiplin.

Sidsel Endresen Vokalist

Å velge sjangerfri improvisasjon som musikalsk vei når man er scene-sjenert, er kanskje ikke det mest opplagte. Men å være artist er en tilvenningsprosess, i følge Endresen.

– Det er en evig sårbar situasjon og litt ekstremsport, som man heldigvis kan lære seg teknikker for å takle. Jeg gjør alltid noen øvelser før jeg skal på scenen – chi gong – en form for kinesisk yoga og mental trening, for å roe systemet.

Hvor mye har du planlagt på forhånd?

– Med forhåndskomponert materiale vet jeg det meste helt ned til detaljnivå. Da handler det om å gi en optimal versjon. Ved fri improvisasjon er ingenting forhåndsbestemt. Jeg starter fra null. Men ingen såkalt «fri» improvisasjon er fri. Den er alltid informert – av tidligere konserter, av hvordan du har øvd og reflektert rundt ting, av din egen utforskning. Det er en totalt erfaringsbasert disiplin.

Planla aldri å bli musiker

De første musikalske dryppene kom inn allerede med morsmelka. Sidsel Endresen er oppvokst i en musikkglad familie, med en far som var klassisk fiolinist og opptatt av folkemusikk, en mor som var klassisk sanger på amatørbasis, og en eldre bror som elsket jazz. Da hun fikk gitar til 14-årsdagen, tok det ikke lang tid før selvkomponerte, sentimentale sanger med veldig triste tekster strømmet fra pikerommet. Det var likevel aldri noe bevisst valg å bli musiker.

– Jeg har aldri studert musikk, men drev med det på amatørbasis og sang på steder som Oslo Bluesklubb og på Club 7, mens jeg studerte på Blindern. Planen var å ta hovedfag i sosialantropologi og dra på feltarbeid, men så ble det stadig mer spilling og etter hvert kontakt med folk som Radka Toneff, Jon Eberson, Jon Christensen med mange flere. Og siden «bæla» det på seg, smiler Endresen.

Hybrid musikksmak

Da Jon Eberson tok kontakt og ville lage skive sammen, ble platesuksessen «Jive Talking» til.

Siden har hun kun holdt på med musikk.

Hvor har du lett etter inspirasjon i løpet av et langt musikerliv?

– Den aller viktigste inspirasjonen og læringskilden skjer i samarbeid med andre musikere man spiller med. Jeg har en hybrid musikksmak og har alltid hørt på mange forskjellige former for musikk, ikke bare det som speiler mitt eget virke. Det tror jeg fortsatt er smart å gjøre, påpeker Endresen.

Svarthvittbilde av Jon Eberson som spiller el-gitar.
Jon Eberson har vært en viktig samarbeidspartner for Sidsel.

Hun nevner Bob Dylan, Leonard Cohen og Billie Holiday som tidlige inspirasjonskilder, men mest av alt Joni Mitchell.

– Og så har jeg alltid satt Miles Davis høyt. Jeg føler et slektskap med trompet, som er et syngende og luftavhengig instrument. Da jeg bodde i London var jeg gift med en bassist (Ian McMillan, red.anm.) som hadde bakgrunn fra hardcore jazz og improvisert musikk, og via ham oppdaget jeg også størrelser som Coltrane og Dolphy m. fl. Band som Beatles og hele Tamla Motown-katalogen med alle de fantastiske soulsangerne hører også med. Senere influenser fra støymusikk og samtidsmusikk har ikke vært lineært influerende, men helt klart også lekket kraftig inn i måten jeg har valgt å jobbe med musikk på.

En totalt tabufri sone

Å kunne operere i et helt fritt landskap, har vært viktig for Sidsel Endresen. Helst vil hun være i en totalt tabufri sone, der alle referanser er tillatt.

– Jeg har ikke noe puritansk forhold til noen som helst musikkform, konstaterer vokaldronningen – som hun også blir kalt.

Det viktigste for meg er at du utforsker og utfordrer deg selv. Hvis du vil være kunstner er du på en forskningsreise hele livet.

Sidsel Endresen Vokalist

Lange samarbeid med alt fra Nils Petter Molvær, Bugge Wesseltoft og Django Bates til Jon Christensen, Jon Balke, Christian Wallumrød, Elin Rosseland og Eldbjørg Raknes. De er alle improviserende musikere.

– Improvisasjon er en helt vesentlig størrelse innenfor jazzmusikken. Etter hvert som jeg gikk inn i det sjangerfrie improviserte området, hørte jeg også mye på tradisjonsmusikk fra andre verdensdeler. Japansk, indisk, samisk, afrikansk og ikke minst den arabiske musikken, og dette var en enorm kilde for meg. De representerer helt andre størrelser både estetisk, formmessig og i hvordan stemmen blir brukt. Fordi jeg hverken forsto språket eller det litterære innholdet, så ble det rent lydlige veldig framtredende. Når jeg etter hvert jobbet så instrumentelt med stemmen, var dette lydlige rommet interessant som en kilde for meg. Det er svære, fantastiske lydpaletter der ute!

Forskningsreise i livet

Endresen påpeker at hun er fullstendig på besøk i dette tradisjonsmusikk-landskapet.

– Jeg har ingen dypere forståelse av denne musikken, jeg er en dilettant her, men jeg henter inspirasjon i det rent klanglige, det perkussive, formingen av lyd, stemmens rolle og funksjon.

For å gå dypt inn i enhver form for tradisjonsmusikk trenger du jo et helt liv!

Mange store jazzmusikere er klassisk utdannet i bunn, er det en fordel?

– Det kan være både være en fordel og en ulempe. Hvis man velger seg ut av det klassiske formatet, må man gjerne gjennom en avlæringsprosess. Blant annet i forhold til måten man vurderer sitt eget arbeid på. Det er en riktig/galt-tankegang og relativt rigide konvensjoner for instrumentbehandlingen som man må frigjøre seg fra. Det viktigste for meg er at du utforsker og utfordrer deg selv. Hvis du vil være kunstner er du på en forskningsreise hele livet, påpeker Endresen.

Svarthvittbilde av Østlandets Musikkonservatoriums lokaler på Godlia.
Sidsel var timelærer på Østlandets Musikkonservatorium, som ble overført til NMH i 1996.

Skjerpende student-samvær

Hun har undervist siden 1985. Først som timelærer ved Østlandets Musikkonservatorium og på Foreningen Norske Jazzmusikeres Sommerkurs, til ansettelse på NMH og jevnlige workshops ved konservatorier rundt omkring i Europa. Per i dag har hun vært professor ved NMH i en 20 % prosent stilling i snart 12 år.

– Å undervise og ha kontakten med studentene er skjerpende i forhold til mitt eget virke og jeg lærer masse om meg selv, sier Endresen.

Hvorfor virker det skjerpende?

– Når du blir eldre, mister du også litt kontakten med din egen samtid. Studentene vet akkurat hva som gjelder og ikke gjelder. Mine egne overbevisninger om hva som er viktig, står hele tiden for hugg. Studentene hjelper meg å ikke stivne i dogmatisme.

Et system for den kreative prosessen

Hun mener bevegelse burde være et fag ved Musikkhøgskolen.

– Musikk er både cerebralt og kroppslig fundert, og spesielt for sangerne sin del, der instrumentet ditt og klangkassen din er selve kroppen, så er jeg opptatt av kroppsliggjøringen av musikalske prosesser og forståelsen av disse.

Selv har Sidsel Endresen levert mange bestillingsverk til danse- og teaterforestillinger så vel som jazzfestivaler.

Hva gir det deg å jobbe med andre kunstfelt?

– Masse! Det som er interessant er at det er helt felles og overførbare størrelser og problemstillinger selv om kunstuttrykkene er forskjellige. Jeg har fått noen gode redskaper inn til mitt eget virke gjennom mangeårige samarbeid med skuespillere og dansere. I veldig mange andre kulturer enn i vesten, er det å synge og danse samtidig med musikken helt naturlig. Det er rart at det har blitt så skilt hos oss.

Hva er din viktigste rolle som underviser?

– Man har flere roller som lærer. Det handler selvfølgelig om helt fagspesifikke ting, om å utvikle og formidle redskaper og metoder – men også mye refleksjon rundt hvordan man kan stå i det og tåle å velge seg et liv som kunstner. Det dukker opp problemstillinger som prestasjonsangst, og mange sosiale dilemmaer på et hus som dette. Rent faglig prøver jeg å konkretisere ting. Jeg mener at all kunst er konkret. Og at inspirasjon kommer fra arbeidet i seg selv. Jeg prøver å være så tydelig som mulig, slik at vi kan nærme oss et system for den kreative prosessen.

Torgrim Sollid holder tale på Nasjonal jazzscene.
Sidsel Endresen og Torgrim Sollid startet opp fag i sjangerfri improvisasjon på NMH i 1994.

Startpunktet for alt

Sammen med Torgrim Sollid startet hun opp sjangerfri improvisasjon som eget fag på NMH i 1994.

– Da var vi den første institusjonen som hadde dette som eget fag. Siden har andre høyskoler oppdaget at dette er et nødvendig fag og fulgt etter. I løpet av de siste 20 åra har dette blitt introdusert som eget fag på de fleste utdanningsinstitusjonene og konservatoriene i Europa.

Hvorfor er det viktig å ha fri improvisasjon som eget fag?

– Fordi alt er improvisasjon. Livet er en eneste lang improvisasjon. Alle startpunkter for en komposisjon kommer fra et improvisert ståsted. Improvisasjon forøker kreativiteten og din evne til å være mer interessert i hva andre holder på med. Det forøker din evne til reell lytting.

Det sjangerfrie improvisasjonsfaget besto de første årene av blandede klasser – med klassiske, jazzfolk, folkemusikere og komponister i samme gruppe. Kongstanken vår var at den lekkasjen av kunnskap og erfaring mellom musikere med forskjellig ståsted var uhyre verdifull. I tillegg brøt vi ned noen av de nokså vanntette skottene mellom seksjonene, og oppnådde en gjensidig respekt mellom studentene. Vi fikk mange gode tilbakemeldinger, blant annet fra de klassiske som opplevde å bli sterkere fortolkere av komponert materiale og en litt mindre lydig rolle i forhold til komponistens intensjon.

jazz-og-impro

Konsert

I mai kan du høre noen av Sidsels studenter fremføre egenskrevet musikk som har blitt til i faget Sanger, sangskriver.

Les mer

Improvisasjon handler om mengdetrening, og lysten til å gå inn i det, ifølge Endresen.

– Jo mer du gjør det, jo mer forstår du av prosessen og jo modigere blir du på å komme med egne ideer og impulser. Ikke minst blir du en bedre lytter. Du hører flere lag i musikken. Utforskning av eget instrument er noe man selvfølgelig jobber mye med innenfor dette faget, påpeker hun.

Talent og tid til å blomstre

Mengdetrening, metoder og refleksjon og litteratur om emnet til tross – det hviler noe udefinerbart, nærmest mytisk over improvisasjonens natur. Sidsel ønsker definitivt å avmystifisere improvisasjon som begrep og forestilling.

Hva er et jazztalent, Sidsel Endresen?

– Jeg synes talent er et forferdelig begrep. En ting er hvordan man skal definere det, et annet spørsmål er – når. På hvilket tidspunkt vet man at noen har et talent? Det er et problem ved opptakssystemet fordi søkere som blir avvist kanskje kunne blomstret hvis de bare hadde fått den tiden, hjelpen og ressursene rundt seg som skolen tilbyr.

Du hører det ikke umiddelbart?

– Jeg mener jeg kan høre hvis noen har noe spesielt, men samtidig spyr jeg litt av min egen overbevisning om dette. Et jazztalent er den jeg allerede på opptaksprøven tenker at kommer til å klare seg, uavhengig av skolen eller ikke. Men man kan også blomstre i løpet av noen år med jobbing og bli det man kaller et talent. Halvparten av talentet ditt er rent arbeide.

Økende mistenksomhet

At premisset om at kunstnere skal utdanne nye kunstnere er noe Endresen håper NMH vil opprettholde også i fremtiden.

– Hele utdanningssystemet er så knyttet opp til store samfunnsmessige spørsmål. Jeg mener kunstens rolle og posisjon burde vært mye større. Hvorfor kutter de ned på kreative fag allerede fra barneskolen av, når all forskning viser hvor viktig det er for utviklingen av barn og unge?! Det at man blir smart av å holde på med musikk, er så forsket på at det ikke er noen vits å diskutere. Men i forrige valgkamp var det ikke et eneste parti som hadde kultur på agendaen. Dette er alarmerende. Jeg ser også at den generelle mistenksomheten overfor kunstnere er økende i Norge, sukker Endresen.

En brannmur mot fascisme

Hun ser på kunsten som en brannmur mot fascisme. Til alle tider har kunstnere vært en buffer mot fascistisk tankegang og holdninger, mot rasisme og undertrykkelse .

– Musikk handler veldig mye om samarbeid og det å lytte til andre. Når du holder på med musikk, holder du ikke på med krig, eller å posisjonere deg eller å få makt. I hvert fall ideelt sett. Jeg håper det fortsatt er interesse for improvisert musikk, som jazzmusikk per definisjon er, også i fremtiden. Og at bevilgende myndigheter sørger for at kunstutdanningen blir prioritert, påpeker Endresen.

Hva vil du trekke frem av milepæler i løpet av de 20 årene jazzutdanningen har vært?

– Pilemæler – gud, neiii, ler Endresen.

Hun vil heller snakke om en gradvis utvikling i løpet av disse årene.

– Da jeg vokste opp musikalsk, var det nesten ingen som hadde musikkskole-utdanning. Vi var autodidakte, det var «learning by doing» og møysommelig utvikling av egne metoder. Nå utdanner vi stadig flere musikere, og det fører med seg noen problemstillinger. For rent teoretisk er det jo ikke plass til alle. Dette er noe lærerkollegaene her på NMH snakker mye om. Hva slags forventninger kan vi gi studentene? En god del av de som uteksamineres finner seg viktige og verdifulle jobber som er knyttet opp til musikk. Det er ikke bortkasta selv om du ikke lager deg en musikerkarriere selv. Men forventningen vi skaper hos studentene om at om at vi utdanner dem til et liv som kunstner bør vi se mye nøyere på.

Et fordømt ekkokammer

De som går for et mulig liv i rampelyset – eller randsonene av det, kan ha nytte av Endresens «reality check»:

– Det er ikke en kjeft der ut som bryr seg om du spiller eller ikke. Derfor må du brenne for saken selv!

Ruster du studentene for å kunne leve som ikke-kommersielle artister?

– På NMH får man hele tiden respons og lever i en beskyttet kokong. Virkeligheten er en helt annen, og det vil være perioder der det ikke er noen interesse for det du holder på med. Jeg prøver å ruste studentene til å tåle de svingningene og være klar over at de kommer, påpeker Endresen.

Det er ikke en kjeft der ut som bryr seg om du spiller eller ikke. Derfor må du brenne for saken selv!

Sidsel Endresen Vokalist

At vi lever i en tid der våre rastløse scrolle-skadde hjerner aldri får falt til ro, har blitt tydeligere i løpet av årene hun har jobbet.

– Den fragmenterte SoMe-virkeligheten er ekstremt forstyrrende. Studentene i dag har vært opptatt av «likes» helt fra de var barn. Det er et forferdelig sted å være som kunstner, fordi du ikke får fred til å utvikle deg. I stedet for å bli ditt eget vurderingsapparat, er man kontinuerlig opptatt av hva alle andre synes. Presset om å være synlig gjør at man tvinges inn i en arbeidsprosess der man går i «edit» altfor tidlig. Før man har tygget godt og lenge nok på materialet, så legges det ut. Jeg synes synd på studentene som lever i dette fordømte ekkokammeret.

Å lengte bort

Det hender Sidsel Endresen har lengtet bort fra stemmen sin. Noen ganger føles den rett og slett for filterløs. Har det skjedd noe i livet, vil det forplante seg til stemmen. Den psykiske styrken man trenger for å prestere, er en problemstilling for alle sangere.

– Det handler også om mottakerapparatet. Fordi alle bruker stemmen, så har alle et eierskap til instrumentet mitt som de ikke har hvis du spiller piano eller gitar. Det kan være ting jeg gjør vokalt, som andre ikke fester lit til at det ligger noe arbeid bak, fordi det minner om dagligdagse lyder. Samtidig er tolkningsgraden så stor; hvis jeg gjør noe vokalt som for meg handler om energi, fortetting eller friksjon, tolkes det fort til et psykologisk innhold. Det er helt fint, men det hender jeg lurer på hvordan det ville vært å spille et annet instrument.

Hvilket instrument skulle det vært?

– Fordi jeg er så opptatt av tid og timing, har jeg mange ganger tenkt at det bor en uforløst trommis i meg. Men da må jeg få et liv til, så skal vi sjekke ut det, smiler Endresen.

Les mer om konserten

Artikler relevante