Aksept og viljestyrke

Veien frem mot stipendiatprosjektet til Kristian Lindberg har vært lang og brokete. Ja, så full av hinder, at pianisten på et tidspunkt stod i fare for å miste hendene sine. Bokstavelig talt.

– Det høres kanskje rart ut, men jeg ville ikke vært ulykken foruten. Det har forandret meg som menneske og musiker. Tidligere kunne jeg spille konserter og kjede livet av meg. Nå kjenner jeg at alle konserter er gull verdt. Jeg har fått en helt annen bevissthet om hva slags gave musikk er, sier Kristian Lindberg som holdt sine avslutningskonserter med «Det orkestrale klaveret» våren 2019 på Norges musikkhøgskole.

Ulykken han referer til strekker seg omtrent fire år tilbake i tid. Til Goa i India en varm desemberdag. Lindberg har turnert med Rikskonsertene, og bestemmer seg for å bli igjen noen dager for en etterlengtet ferie. Han leier bungalow på stranden og hiver seg ut i bølgene. Kjenner hvordan det varme vannet omfavner kroppen. Hvor deilig det er å bare la seg drive med og se hvor bølgene tar ham.

– Men så kjente jeg plutselig noen vanvittige smerter. Og jeg så at det begynte å vokse kjempeblemmer opp fra armene, forteller Lindberg.

Bølgene har ført ham inn i et «Portugisisk krigsskip». Den ligner en gjennomsiktig, opplåst ballong på oversiden. Under henger armer som kan bli opptil 30 meter lange med giftige, blålilla tråder. Rapporterte dødsfall som følge av møte med den livsfarlige maneten, kommer ikke av giften i seg selv, men at man besvimer på grunn av de sterke smertene og drukner.

– Jeg forsto ikke med en gang hva det var, men jeg skjønte at det var alvorlig. En smerte hinsides alt jeg har opplevd tidligere. Armene føltes som brennende istapper, og jeg gikk inn i en panikktilstand. Man skulle tro at panikk er synonymt med kaos, men i stedet tenkte jeg klarere enn noen gang. Jeg kavet meg opp av vannet og rasket med meg antibakteriell fra bungalowen på vei til resepsjonen for å ringe lege. Jeg hadde hørt skrekkhistorier om forholdene ved indiske sykehus.

Hele venstre underarm var rammet, mens høyrearmen var brent fra fingertuppene og opp til skulderen.

– Jeg ble brakt til et lite, lokalt sykehus. Beskjeden fra legen var kort og brutal: «I think we have to amputate». I India tar de sjelden sjanser, men ender opp med å amputere fordi det er det letteste og billigste, forteller Lindberg.

Å være redd for å miste hånda handlet mindre om pianospillingen, enn det handlet om livet generelt. Han var desperat etter å beholde hånda, nesten av latterlige, forfengelige grunner. Orket ikke tanken på hjelpeløsheten i hverdagen.

Dagen etter får kjæresten hjemme i Storbritannia ordnet med bytte til nytt og oppgradert sykehus via telefon. Flere av fingrene er på dette tidspunktet begynt å bli svarte. Han er i ferd med å utvikle koldbrann, og klemmer desperat på fingrene i håp om å se en fargeforandring.

– Får man ikke blodtilførsel innen seks dager, dør vevet. At jeg var pianist gjorde inntrykk på legene ved det nye sykehuset. De kunne ikke utelukke amputasjon, men jeg merket at de gjorde sitt beste for å redde hendene mine. Hevelsen fra brennmanet-giften satte en stopper for blodtilførselen. Dermed åpnet de opp hele armen for å lette på trykket.

I uker ligger han slik, med åpen arm og ser sine egne muskler, bein og nervetråder. Heldigvis er iPod'en fullastet med musikk. Han hører mye på Mozarts variasjoner i D-dur. Musikk fylt av en positivitet eller et lys som han trengte.

– Etter tre uker ble jeg fløyet hjem til Norge med åpen, blødende arm og sydd igjen på Ullevål. Legene sa det var et under at jeg ikke hadde fått noen infeksjoner, forteller Lindberg.

Hvor bekymret var du for karrieren på dette tidspunktet?

– Første steg bestod i å ta lettelsen innover seg. Å skjønne at jeg beholder hånda. Jeg hadde hele tiden hatt et fighter-instinkt, men samtidig var jeg inneforstått med å ikke kunne spille piano som før. Men det som føltes viktigst var å kunne spille for meg selv. Jeg oppdaget at tapet av å spille foran publikum og ha en karriere faktisk ikke plaget meg sånn.

Det ble viktig for Kristian Lindberg å finne fokus til å jobbe med det han kunne forandre på og prøve å finne en aksept for det han ikke kunne gjøre noe med.

– Akkurat den tankegangen har hjulpet meg veldig: Å bruke viljestyrken sin på rett sted. Og å vite hva man bare må akseptere og skjønne at sånn er det. Det er uhyre viktig å klare å skille mellom de to tingene, påpeker Lindberg.

I prosessen med å venne seg av med smertestillende, ble viljestyrken viktig. Lindberg gikk på tunge opiater i månedsvis etter ulykken.

– Det er en sammenheng mellom det å bli avhengig av smertestillende og å utvikle kroniske smerter. Jeg var nære ved å pådra meg begge deler, men skjønte at dette er noe jeg kan gjøre noe med. Det ble en horribel prosess som varte i et halvt år: Jeg tok smertestillende og ting føltes bedre, etter to-tre timer kom ubehaget smygende inntil det var så vondt at jeg ble desperat etter mer smertestillende. For hver dag presset jeg meg til å vente lengre med å ta dem.

Tok du i bruk noen spesielle metoder for å klare dette?

– Jeg brukte mye pusteøvelser og har vært skamløs i å prøve ut alternative praksiser. Det viktigste er at jeg hele veien har fulgt min egen intuisjon – magefølelsen.

Viljestyrken så vel som kjærligheten til musikk, har vært der fra barnsben av. Fra han satt i barnevognen og sang slik at folk stoppet opp for å lytte, til han øvde på pianoet både før og etter skolen.

Når oppdaget du ditt eget talent?

– Begge foreldrene mine er musikere, far spiller gitar og mor var pianist. Musikk har alltid vært en naturlig del av livet mitt. Det samme har den musikalske selvtilliten. Følelsen av at dette er noe jeg kan. Jeg visste at jeg kom til å få jubel på elevkonsertene . Selvtilliten på det området var en selvfølgelig del av meg, og aldri noe jeg stilte spørsmål ved. Men musikken var lenge som en blind forelskelse. Jeg var nok godt over 20 før jeg spurte meg selv om jeg kunne leve av det.

Lindberg har vunnet en rekke priser og turnert verden rundt med solokonserter. Opptrådt i Wigmore Hall London, Carnegie Hall New York, Concertgebouw Amsterdam og Kreml Moskva, for å nevne noen. En to timers solokonsert i Newton Abbott i september 2017, var allerede booket da ulykken inntraff på slutten av året 2016.

– Noe i meg sa at jeg ikke burde avlyse konserten. Det ble et godt mål å ha. Jeg valgte Chopin-preludiene. Et par av de var rett og slett veldig gode øvelser for fingrene mine. Konserten ble en sterk opplevelse, og noe jeg står for rent kunstnerisk den dag i dag.

I dag er Kristian Lindberg smertefri, og spiller like bra som før hvis ikke bedre. Nervene har vokst ut innvendig, kun én finger har fortsatt litt begrenset føling. Pianisten påpeker at han ikke er alene om å kjenne hvor sårbar kroppen er som profesjonell musiker. Mange blir satt ut av spill av mer snikende plager som senebetennelse og ryggproblemer.

– Det viktigste er å ikke bli bitter eller gå inn i en offerrolle. Jeg har hatt mine mørke tanker om hvorfor det måtte skje akkurat meg. Men kun i korte øyeblikk. Jeg tror man reiser seg lettere ved å ha flere bein å stå på utenom det kunstneriske. Hvis alt man er opptatt av i livet handler om musikk, har man veldig mye å tape.

Lindberg mener det kan være en fallgruve for musikere å «glemme» det vanlige livet.

– Min selvrealisering er fortsatt der selv om jeg ikke spiller piano. Det tror jeg er viktig å kjenne. At livet kan fortsette uavhengig av musikken.

I tillegg til stipendiatprosjektet har Kristian Lindberg spilt i Tyskland tidligere samme år, og vært solist i Mozarts klaverkonserter nr. 20 og 21 med Erfurt Filharmoniske Orkester - til strålende anmeldelser. I Juni spilte han inn soloplate med musikk av Beethoven, Schumann og Liszt.

Hva er kjernen i det å spille bra piano?

– Det handler om å jobbe imot det som er naturlig for instrumentet. En stryker kan bli veldig følsom og intim med sin bue. Enda mer en blåser, som ligger så tett på sang. Sangen kan igjen bli så nær, personlig og sensitiv som bare det. Piano derimot er som en hard hammer man dæljer nedpå. Derfor låter alltid dårlig piano hardt, mekanisk, perkusivt. Men hvis man virkelig spiller godt på piano, blir det en rikhet i klangen som går litt imot det som er instrumentets natur.

Å spille orkestralt krever en klanglig fantasi. Å nærme seg strykerne eller blåserne i måten å spille på, i følge Lindberg.

– Jeg bruker det som en metafor for å få klaveret til å låte rikt, variert og fullt av farger. Når man hører en virkelig god pianist, hører man et utrolig vell av forskjellige klanger inne i et instrument som ellers kan høres veldig likt og flatt ut. Som kunststipendiat er prosjektet mitt å bruke orkesteret som en metafor når jeg selv skal spille. For hver tone jeg spiller tenker jeg at det er en fiolin, en obo, en klarinett og så videre. Slik prøver jeg å hente ut den naturlige klangforskjellen og rikdommen som finnes i klaveret.

Hva har ulykken gjort med deg som musiker og menneske?

– Det rent pianotekniske har alltid vært en litt intuitiv ting for meg, som jeg ikke har brukt noe tid på å studere. Nå har jeg derimot gått grundig inn i det. Hånda er svekket, men jeg får til tekniske ting nå som jeg ikke fikk til før. Ulykken har også bevisstgjort hvor fort ting kan bli borte for meg. Og hvor verdifullt det man har her og nå er. Det er ikke publikums jubel som trigger meg til å spille. Å holde konserter handler om å kunne videreformidle den store kjærligheten jeg har til musikken.