– Det er kunstnere vi skal utdanne

– Du kan si, det begynner i 1967, med omorganiseringen av konservatoriet. Da var kursen satt. Nå skulle løpet kjøres og det skulle bli en musikkhøgskole.

I 1967 ble det avholdt en konferanse der representanter for musikklivet drøftet et statlig engasjement i musikkutdannelsen med statsråd og representanter for departementet. Her var den 23 år gamle orgellæreren Bjørn Boysen med i samtalene. Like etter la hans 25 år gamle kollega Einar Solbu, sammen med orgellæreren John Lammetun, frem et forslag til fremtidige organisasjonsformer for konservatoriet. Ett av disse var «en konservatorieavdeling med undervisning på høgskolenivå, finansiert av staten», et utkast som ble videreutviklet og brukt som «forhandlingsgrunnlag» i videre samtaler med statlige og fylkeskommunale myndigheter.*

– Da var vi en gruppe som var svært unge, det må jeg si, overraskende når man tenker på det i dag. Men det ble tatt initiativ og vi begynte å organisere.

I studieplanutvalget som ble nedsatt senere samme år, satt igjen Bjørn Boysen, her sammen med den jevngamle organisten Harald Herresthal. Årsaken til at så unge mennesker – det var flere av dem – kom i posisjon, var at direktøren Trygve Lindeman hadde satset på dem, gitt dem oppgaver og ansvar allerede mens de var elever.

– Vi ble satt på sporet, fikk undervisningserfaring. En rekke av oss ble liksom håndplukket av Lindeman, som sa at du skal undervise.

Det meste foregikk som én-til-én-undervisning. Kjempeflott undervisning, sier Boysen, men legger til at det kanskje ikke var så mye sammenheng i det. Studieplaner fantes ikke. Konservatoriet hadde kun operert med eksamenskrav.

– Så når Einar Solbu, som var den som hadde lært seg litt om studieplanarbeid, kom med en mal for hvordan en studieplan skulle se ut, så var det for meg noe helt nytt. Det var brå voksenopplæring, i høyeste grad.

Mange av dem som var blitt pekt på av Lindeman, ble med over på Musikkhøgskolen som lærere da den ble opprettet i 1973.

– Vi var jo i slutten av 20-årene, en bråte av oss som ble ansatt ved Norges musikkhøgskole. Det hadde vært utenkelig i dag. Vi hadde mer eller mindre bevisst posisjonert oss. Det er jo en utrolig start på en institusjon.

– Ja, jeg har sittet i begge komiteene, for begge bygg. Det har vært en stor del, må jeg si, av mitt liv på Musikkhøgskolen, de byggesakene.

Da Musikkhøgskolen ble opprettet, var hovedbasen de tidligere lokalene til Musikkonservatoriet i Nordahl Bruns gate 8. Ellers var virksomheten spredd på en rekke adresser rundt i Oslo. Behovet for å samle virksomheten på ett sted, var stort.

Allerede i 1974 ble det nedsatt et utvalg «til å vurdere rombehovet og forberede den kommende byggesak**». Her var igjen Bjørn Boysen aktiv.

Filosofien bak et nytt bygg var at fast ansatte skulle ha et arbeidssted der de øvet og der de underviste, forteller Boysen. Der de var til stede for studentene. Det var bare til å banke på døren, det. Studentene skulle også kunne øve på skolen. Hvor mye øver hver student per dag? I uka? Hvor mange rom trengs det for å tilfredsstille dette?

Planene tok mange år. De baserte seg først på et langt høyere antall studieplasser, men til slutt bestemte myndighetene at en skulle dimensjonere etter det daværende studenttallet på 300. Det var en «kjempebrøler», ifølge Boysen. Men en utvidelse av Musikkhøgskolens studenttall måtte komme senere. Det hadde vært vanskelig nok å komme dit de var.

– Da var det viktigere enn alt annet å få den virksomheten vi hadde inn i egnede lokaler.

Bygget på Majorstua sto ferdig i 1989.

Rektorperioden 1991–1998

«Det var to hovedsaker», sier Bjørn Boysen om sin rektortid. Den første gjaldt forholdet til konservatoriene rundt i landet, i Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.

– Da jeg tiltrådte, var det nærmest en isfront over det hele. Det var kjempeskepsis på Musikkhøgskolen overfor konservatoriene som mange her mente hadde snakket til seg mye lånte fjær, og på konservatoriene mente man at vi hadde vist dem en kald skulder og ikke fungerte som noe for dem. Så det å få bedret dette forholdet, det ble for meg det aller første og det aller viktigste jeg gjorde.

Boysen reiste rundt til alle konservatorier og hadde møter med personalet. Disse var til dels «stormfulle», men de fikk ut «en del grugg», kommenterer han.

– Jeg tror at det jeg kalte signingsferden, det gjorde underverker. Det ble et organisert samarbeid. Innen jeg sluttet, så gikk det ganske på skinner, tror jeg. Da hadde vi gjenopprettet en form for tillit. Synes jeg, i hvert fall. Får bare håpe at de andre syntes det samme.

Den andre store saken var fusjonen med Østlandets Musikkonservatorium. Som et moment i forhistorien forteller Boysen at studieplasser i høyere utdanning hang ganske løst på denne tiden. Det var ikke så vanskelig å få dem, men det var vanskelig å få dem finansiert fullt ut. Mens andre konservatorier valgte å øke studenttallet, holdt Musikkhøgskolen igjen. Boysen var redd en slik økning ville være «å kompromisse med kvaliteten på studiene».

Samtidig var han «smertelig klar over at Musikkhøgskolen på en del områder var faglig svak», nettopp fordi fagmiljøene var for små, spesielt på orkesterfeltet.

– Jeg husker i 1989. Vi hadde en omvisning på Musikkhøgskolen med Mariss Jansons og kom inn i Lindemansalen, hvor det var en orkesterprøve på gang. Det var så pinlig at jeg trodde jeg skulle forsvinne under bakken. Det var så dårlig, så amatørmessig, at jeg ble helt fortvilet. Orkestermiljøet på Østlandet, særlig på strykersiden, var mye sterkere. Det sto klart for meg at dette kunne ikke fortsette sånn. Vi måtte bli større, og den eneste naturlige måten å bli større på, var å slå sammen Østlandets musikkonservatorium og Musikkhøgskolen.

Sammenslåingen skjedde i 1996. Fagmiljøene ble samlet, og virksomheten foregikk på to steder: i nybygget på Majorstua og i Østlandets tidligere lokaler på Carl Berners plass.

– Det var jo ulykkelig at det skulle gå så lang tid før vi fikk en samlokalisering. Det var først da det virkelig tok av.

Samlokaliseringen skjedde i 2007, da tilbygget på Majorstua sto ferdig.

En overordnet visjon for Bjørn Boysen i hans rektorperiode var å få plassert Musikkhøgskolen på kartet i kultur-Norge, som en førende institusjon på linje med andre nasjonale institusjoner som orkestrene og operaen, forteller han.

– For musikk var veldig lavstatus. Å spille i Filharmonien var lavstatus på det tidspunktet. Det satt jo strålende musikere i Filharmonien på den tiden også, av verdensklasse. Så det har skjedd en veldig endring i dette. Og jeg tror at Musikkhøgskolen er en vesentlig del av det. Musikkhøgskolen er en del av norsk kulturliv i dag på en måte som den ikke var. Den var en underdog i lange tider.

Hvor lenge vil du si det var slik?

– Jeg tror det endret seg med bygget, jeg. Da begynte Musikkhøgskolen å bli synlig.

Altså fra 1989. For å gjøre Musikkhøgskolen synlig, la Boysen som rektor vekt på å være til stede der det betød noe, om det så innebar å «egle» seg inn der han ikke var invitert.

– I dag tror jeg ikke du har noen stor markering i norsk musikkliv hvor ikke Musikkhøgskolen er invitert. Det var ingen selvfølge da jeg tok over.

Nye fagområder

Jazz og rytmisk musikk som fag ble bygget ut i Boysens tid.

– Du kan si at det var en naturlig følge av det som skjedde i min ungdoms- og studietid. Vi gikk på hybelen og hørte på Miles Davis, eller vi satt på Bernstein og hørte på West Side Story. Og vi hørte på all mulig slags musikk. At det måtte avspeile seg når vår generasjon ble lærere og fikk styringen, det er helt klart.

Folkemusikk ble også oppgradert i Boysens rektortid, i og med at felespilleren Sven Nyhus gikk fra en professor II-stilling til et fullt professorat i 1995. Men på ett område burde de ha fått til et bedre tilbud, nevner Boysen.

– Tidligmusikk er ikke noe sterkt område på Musikkhøgskolen. Det beklager jeg dypt.

Derimot bidro Boysen til at sangseksjonen ble en «formidabel suksess», i og med at Ingrid Bjoner ble ansatt som professor i 1992. Hun hadde søkt en gang tidligere, på en lapp der det sto: «Jeg søker. Ingrid Bjoner.» Den ble avvist.

Denne gang ringte han henne og sa «nå må vi ha deg» og hjalp henne med søknad og CV.

– Det som var spesielt med henne, var at hun var åpen på at hun ikke hadde undervist. Det var mye hun ikke kunne om sangmetodikk, hun hadde bare sunget. Samtidig hadde hun hele sitt repertoar, hele sitt kontaktnett. Hun ga studentene alt hun kunne bidra med, sendte dem til andre når det var noe sangteknisk som skulle sorteres ut. Så sangseksjonen ble et mønster for hele Musikkhøgskolen i hvordan utnytte den samlede lærerressursen.

Hva la du vekt på i rekrutteringen av nye lærere?

– Jeg la jo vekt på at vi skulle ha de beste. Det er ikke noe særlig annet å si om det. Høgskolens kvalitet er betinget av lærernes kvalitet. Vi er ikke bedre enn det svakeste leddet. Det er klart med en sånn fusjon som vi var igjennom, så er det ikke gitt at alle var like gode. Det tror jeg du kan si for mange av oss som begynte i 1973 også. Men det er noe som skjer i et krevende miljø: Du kan løfte deg. Jeg tror det var mange som løftet seg. De ble bedre gjennom å være i et krevende miljø.

Høgskolereformen i 1994 førte til at 98 statlige høgskoler ble sammenslått til 26 enheter. Musikkhøgskolen beholdt sin selvstendige posisjon. For Boysen var det avgjørende for å sikre skolens interesser. Begrunnelsen var ganske enkelt at universitetet eller andre høgskolekonstellasjoner ikke nødvendigvis ville fremme musikkfagets interesser.

Året etter kom Lov om universiteter og høgskoler, der begrepet «kunstnerisk utviklingsarbeid» ble stadfestet og aktiviteten likestilt med vitenskapelig forskning. Mange mente at dette nydefinerte kvalifikasjonsgrunnlaget burde føre til en ny, kunstnerisk doktorgrad.

Boysen var ikke enig. Å be om en doktorgrad basert på skapende og utøvende kunst på det tidspunktet, var «å be om trøbbel».

– Fordi universitetene har sine definisjoner på hva som er en doktorgrad. De kom aldri til å gi seg uten sverdslag på at vi skulle få en sånn doktorgrad. Det var ikke tiden moden for.

Istedenfor argumenterte Boysen for å følge opp kunstneriske utviklingsarbeid med «action»:

– Så vi hadde veldig tidlig inne et budsjettforslag med en stipendiatstilling, som ikke skulle være til forskning, den skulle være til kunstnerisk arbeid. Det ville si å utvikle et kunstnerisk utviklingsprogram, stipendprogrammet.

Samtidig var det oppe i diskusjonen å få en «delt» doktorgrad som var 50 % kunst og 50 % forskning.

– En hybrid. Den var ikke verdt noe, etter mitt skjønn. Helt uinteressant. Det ville bare bli kjedelig forskning og dårlig kunst.

For Boysen var det primære å få etablert et eventuelt nytt doktorgradsstudium der «sentrum er kunst».

– Det er kunstnere vi skal utdanne

Stipendiatprogram for kunstnerisk utviklingsarbeid ble etablert i 2003, noen år etter at Musikkhøgskolen hadde fått tildelt den vitenskapelige doktorgraden – i musikkterapi, musikkpedagogikk og oppføringspraksis.

– Veldig bra å få i hus. Jeg tror takket være at vi hadde den, så hadde vi mye mer troverdighet i forhold til dette kunstneriske utviklingsprogrammet, også når vi sa at vi ønsket ikke en kunstnerisk doktorgrad da.

Bjørn Boysen anser stipendiatstillingene som rekrutteringsstillinger, og doktorgradsprogrammet som en rekrutteringssak. Han trekker parallellen til den rekrutteringen han selv hadde opplevd på konservatoriet, da Trygve Lindeman «høyst udemokratisk» plukket ut talenter, noe som igjen var «grunnen til at vi i det hele tatt hadde noen å satse på da Musikkhøgskolen ble et faktum».

– Sånn kan man ikke gjøre det, men den funksjonen, den er viktig. Og det er der jeg mener disse stipendiatstillingene er så forbasket viktig.
Mot slutten av 2017, omtrent da samtalene med Bjørn Boysen fant sted, ble doktorgraden i kunstnerisk utviklingsarbeid innført, på alle kunstområder.

– Det er flott. Det er på tide. Når den kommer nå og den kommer så smertefritt, så er det fordi vi var så klare på at vi ville ikke ha den til å begynne med. Det var en strategi vi la opp til, dels til stor forargelse for andre i miljøet. Ikke så mye på Musikkhøgskolen, men på de andre kunsthøgskolene.

Slik førte strategien frem, over tjue år etter at kunstnerisk utviklingsarbeid og vitenskapelig forskning var blitt likeverdige partnere i høyere utdanning. Tiden var moden.