Drømmen om Øst-Europa

– Etter boka er det ikke lov til å vibrere på klarinett i dag, men disse musikerne vibrerer som bare det! Det er som å få tatt ut din indre tenor eller sopran.

Nils Erik Måseidvåg (24) prater engasjert om den østeuropeiske orkesterklangen frem til 90-tallet, som står høyest i kurs hos dirigenten og klarinettisten fra Stavanger. Lettheten, lekenheten, og ikke minst den vibrerende klangen, fascinerer.

– Du får følelsen av at orkesteret er en gjeng musikanter som har satt seg ned og spiller på en taverna. Kanskje kommer de til et sterkt parti i stykket, men som på innspillingen ikke spilles spesielt sterkt. Fokuset er på at musikken skal synge, og strykerne spiller med en lettere bue for å få det til. Plutselig blir det enklere, og stykket får en ny dimensjon. Disse store, gigantiske orkesterverkene – det er bare en enkel melodi som vi koser oss med! Det er en herlig kontrast til den vanlige måten å spille på, som ofte verdsetter kraft fremfor sangbarhet.

Kroppen beveger seg lett i takt med musikken han tilsynelatende hører i hodet mens han prater. Måseidvåg har nylig avsluttet en master i orkesterdirigering ved Norges musikkhøgskole, hvor eksamenskonserten ble avlagt sammen med Kringkastingsorkestret. Han er i tillegg en av to deltakere i Opptakt, programmet som skal bygge opp norske dirigenttalenter. Ordningen gjør at han får prøvd seg foran landets store orkestre, og han kan allerede sette Oslo-Filharmonien og symfoniorkestrene i Kristiansand og Trondheim på CVen.

Selv om alle orkestre er ulike, opplever Måseidvåg at innspilling og internasjonalisering har satt en standard for hvordan et profesjonelt orkester skal låte i dag.

– Generelt sett har orkesterklangene blitt mer homogene i løpet av de siste 50-60 årene. Musikerne kommer fra hele verden og det går an å etablere en klangdominans gjennom hvilke orkestre som blir spilt inn mest. Visse klanger holdes opp som et ideal over andre klanger. Hvis du er god nok spiller du slik, hvis du ikke er god nok prøver du å spille slik.

Og du har lyst til å prøve på noe annet?

– Absolutt, det har jeg. Men jeg trenger tid, å forme en orkesterklang tar flere år.

Den unge dirigenten har ikke møtt så mange andre med samme fascinasjon for akkurat den østeuropeiske klangen, men han opplever en økende interesse for å hente frem uttrykk fra perioder hvor den musikalske utvekslingen mellom landene var mindre og det klanglige mangfoldet større.

– I de østeuropeiske innspillingene trenger en ikke gå lenger tilbake enn til 70-80-tallet før jeg hører ting som i dag ville blitt klassifisert som umusikalsk. Men i disse miljøene var dette et ideal, spilt av den tids store utøvere. Da er det et eller annet der.

Måseidvåg håper at han etter hvert vil kunne få muligheten til å teste ut de gamle østeuropeiske orkesterklangene, men understreker at han må bli godt kjent med et orkester for å kunne innarbeide de ulike elementene og fange den riktige atmosfæren.

– Men hvis du hver gang du gjør østeuropeisk musikk ber blåserne spille med en lettere, lysere klang, og du får hornistene til å klinge litt som om de akkurat har kommet hjem fra jakt i skogen – hvis musikerne er med på det og liker det, så tror jeg at man kan opparbeide klangen i løpet av noen år.

Smilet vokser etter hvert som scenarioet synker inn.

– Ja, det tror jeg hadde vært gøy, altså. Men det krever sjarm og overbevisning og en forsikring om at resultatet blir smakfullt.

Musikalsk ansvar

I høst drar Måseidvåg til konservatoriet i København og soliststudiet i orkesterdireksjon. Litt lenger frem i tid ligger ambisjonen om en gang å få dirigere det tsjekkiske nasjonalorkesteret – gjerne med tsjekkisk musikk på repertoaret. Dvořáks cellokonsert og Josef Suks Asraelsymfoni har han allerede under huden fra sin egen eksamenskonsert.

– Det hadde vært fascinerende å se hva som skjer hvis du prøver å lokke frem igjen den gamle spillestilen. Ville de tenkt: endelig kommer det en dirigent som ber om vibrato i klarinetten?

Han ler, men med en anelse håp i stemmen. Om det er utdanning, globalisering eller et bevisst valg om å bevege seg bort fra en tradisjon som har gjort at de tsjekkiske orkestrene har lagt de gamle klangene på hyllen er han usikker på. Men utviklingen sier noe om ansvaret dirigentstanden har for hvilke elementer som får spillerom i et orkester, ifølge Måseidvåg.

– Hvis alle dirigentene fremelsker og skyver vekk det samme vil det forme orkesteret. Hvis det hver uke kommer dirigenter som slår ned på vibrato gidder du ikke lenger vibrere på mandag morning. Tingene vi slår ned på kan vi ende opp med å fjerne fra musikaliteten. Dirigenter har til all tid gjort en stor jobb med å sveise sammen orkesteret til en samspilt og homogen masse. I den prosessen har vi vunnet mye, men vi har sikkert tapt en del atmosfære og frihet i musikken.