Enestående alminnelig

Han sitter i et hjørne i en hotellobby på Røros. Anonymt kledd, tilbaketrukken, takknemlig og litt sliten. Det har kun gått et halvt døgn siden Tor Espen Aspaas fikk kjenne vekten av riddermedaljen av St. Olavs Orden for aller første gang. På hjemmebane, i Falkbergetsalen i Bergstaden.

– Du skal være narsissist av klasse Donald Trump for på alvor å tenke at noe slikt skal være noe du fortjener, sa han i takketalen. Nå utdyper han videre:

– Dette handler ikke bare om meg. Det er et stort nettverk som spiller inn i bildet. Den mest unike delen av mitt talent, det er å skjønne hvem jeg skal samarbeide med, lære av, leke og samspille med. Der er jeg rett og slett helt uslåelig.

Ikke skapt for å være solist

45 år og ridder, en uvanlig kombinasjon her til lands hvor de fleste som får denne utmerkelsen er langt over middagshøyden. Kanskje ikke så rart han er beskjeden, og at han dagen i forveien virkelig kjente på nervene. Alle Tor Espen er glad i og som har betydd noe for ham satt i salen, da han alene ved pianoet spilte ballader av Chopin formidlet så intuitivt som mulig. Etter konserten var det høytidelig overrekkelse av ordenstegn og diplom fra fylkesmann Brit Skjelbred. Et hederstegn man får «for utmerket innsats for fedrelandet og menneskeheten». Intet mindre.

– Jeg var mye mer nervøs i går enn da jeg spilte i Carnegie Hall i New York. Sånn er det hver gang jeg spiller på Røros. Jeg kjenner alle i salen, jeg vet hvem de er. Generelt er ikke det ultimate målet for meg å være solist. Jeg har fått anledning til å gjøre noen av de store tingene som rangeres høyest, men jeg er ikke skapt for det. Spenningsnivået er altfor høyt. Jeg må få lande, ha rutine. Kvardager.

Røros-dialekta faller ham helt naturlig selv om det er over 25 år siden han bodde her sist. Det var nemlig ikke slik med Tor Espen at han ble fanget opp av at et akademi i ung alder, sluset inn i et stort og profesjonelt musikkmiljø og systematisk skolert fra dag én. Nei, Tor Espen bodde på Røros helt til han var russ. Til tross for at de ikke hadde musikklinje på videregående, og det klassiske miljøet kun bestod av kirkeorganisten foruten Tor Espen selv. I det hele tatt var det ikke mye som i begynnelsen tydet på at han skulle ende opp som en av Norges mest betydningsfulle pianister.

– Uttrykksbehovet kom lenge før musikkinteressen. Jeg hadde mange rare fremtidsplaner. Jeg ville selvfølgelig bli forfatter, og jeg var så fascinert av prekenformatet at jeg ville bli prest. Gullsmed var jeg også innom. Jeg hadde for meg de særeste ting. Jeg skulle for eksempel bli norsk eneimportør av brannsikre skap. Da jeg var liten var det ingen som fikk noen fornemmelse av at det var noen musikkinteresse hos meg.

Respekt for det langsomme

I tidlig barneskolealder hadde han en periode med et el-orgel han fikk kurs i av sin onkel. Det beskrives av de begge som ulykksalig, og Tor Espen viste ikke snev av talent. Likevel gikk det bare noen få år før et pianostykke på radioen endret alt.

– Jeg måtte bare lære meg det stykket. Jeg har ikke peiling på hvor den plutselige interessen kom fra. Det bare var der. Som en uventet dør som ble åpnet ut mot et landskap du ikke visste at fantes eller at manglet i livet ditt. Et landskap som trumfet alt annet. Jeg så ikke den komme.

Tor Espen kunne ikke noter og hadde heller ikke piano, men hos besteforeldrene stod det et han spilte på så ofte han kunne. Han bare måtte rekonstruere det han hadde hørt, og han fikk det til ganske fort. Gjennom en gammel norsk pianoskole i bakerste delen av en notebok, begynte han å lære seg hva de ulike tangentene het og hvordan de så ut. I to år holdt han sin nyvunne lidenskap helt for seg selv. Tilslutt turte han å ta kontakt med organisten i kirka, Rolf Nyhus, og spurte om å få timer.

– Det var på slutten av barneskolen og forholdsvis sent. Talentutvikling er et veldig interessant, men vanskelig tema. Jeg føler ofte at man skjærer alle over samme lest. At man har et monolittisk ideal for hvordan ting skal være. Hva man skal kunne når for å regnes som et stortalent. Jeg mener vi må ha respekt for det langsomme og for det som trenger tid på å utvikle seg. Å akseptere at det tar tid, det er forferdelig viktig.

Kommer fra bredde

Fra han kom inn under vingene hos Nyhus, var han fortapt i spillingen. Det tok ikke lang tid før besteforeldrene skjønte at det bare var å flytte pianoet hjem til Tor Espen. Men, selv om pianoet tok veldig mye plass, var han også medlem i kor, dirigerte kor, var organistvikar, skrev og spilte teatermusikk og revyinnslag og var kapellmester i revyorkesteret, når han ikke stod på scenen selv, vel og merke.

– Mangslungen, sier Tor Espen om kulturlivet han vokste opp i. Selv om vennegjengen stadig måtte høre mer om Rakhmaninov og Beethoven, var han aldri monoman. Og han ble alltid akseptert for å ha en stadig voksende interesse for en musikksjangre helt på siden av hva vennene hans var opptatt av.

– Det var rom for at jeg kunne drive med sære ting. Jeg ble litt småvennlig erta en gang i blant, men det var helt greit at jeg holdt på med det jeg gjorde. Jeg skjønner i ettertid hvor lite selvsagt det var. At det kan støte folk bort. I dag er jeg veldig glad jeg kommer fra bredde, at jeg fikk anledning til å starte fritt og utvungent, og fikk prøve mye forskjellig. Det har styrket meg i troen på at jeg har havnet på rett plass. Hadde jeg hatt foreldre som hadde presset meg inn i musikken, hadde det aldri fungert. Da hadde jeg gått helt i vranglås.

Rett plass for Tor Espen var Norges musikkhøgskole allerede rett etter videregående. Prøvespillingen var omtrent første møtet han hadde med det ledende nasjonale miljøet innen klassisk musikk. Tor Espen var overbevist om at alle andre var bedre enn ham. Han kom jo fra lille Røros.

– Det er vel den provinsinnstillinga man har når man kommer utenfra til storbyen, men jeg fikk nyansert det bildet. Å komme inn på første forsøk, var en bekreftelse på at jeg ikke hang så veldig langt etter selv om jeg hadde en annen bakgrunn.

Hele hans voksne liv har vært sentrert rundt Musikkhøgskolen. Først som student, deretter som timevikar, før han fikk en av de sjeldne faste stillingene som utlyses i fagseksjonen for klaver. 35 år gammel ble han professor, blant de yngste ved Musikkhøgskolen noensinne.

– For meg er det sånn at enten så kommer ting veldig fort, ellers så kan det gå lang tid før jeg tar poenget.

Improviserer kun på pianoet

Innimellom undervisning og forskning, har det blitt mange solistopptredener og prisdryss fra øst og vest.

– Noen ganger, i de beste øyeblikkene, opplever jeg å lykkes med å kanalisere verket som noe spontant, som om det var jeg som skapte det i øyeblikket.

Disse store musikalske og krevende konsertøyeblikkene er altså ikke hverdagen. Fascinasjonen for improvisasjon i musikken er nærmest et forsøk på en reguleringsstrategi på livet han lever, mener Tor Espen. For livet hans er stilleflytende rutine. Forskning, undervisning og øving.

– Jeg er rett og slett ikke verdens mest impulsive person. Livet mitt er nesten for godt planlagt, det går litt mani det. Selv om det ikke er den mest unyttige manien man kan ha, skulle jeg ønske jeg tok litt lettere på ting. Jeg er rimelig opptatt av almanakk.

Det er likevel noen ganger almanakken og alle planene blir kastet om på i et øyeblikk. For er det én ting Tor Espen ikke tar lett på, og som han ikke har noe ønske om å ta lett på heller, så er det vennskap. En av hans beste venner på Røros forteller om hvordan Tor Espen spontant satte seg på flyet til Trondheim for å vise sin støtte på sykehuset, etter at bestevennen og kona hadde havnet i en alvorlig trafikkulykke. Hver dag i hele rekonvalesensperioden sendte han blomster. Om Tor Espen noen gang var bekymret for at hans enorme musikkinteresse skulle støte folk bort, har det motsatte skjedd. Vennekretsen hans er omfangsrik, og en salig blanding av folk fra alle slags fagområder og aldersgrupper.

– Ikke for det, jeg er veldig glad i en god kollegial og nerdete diskusjon om lillefingerens ytterledd og posisjon i oktavspill, men jeg kan ikke snakke om sånne ting hele tiden. Det er veldig vitaliserende og godt å ha dype kontakter med andre fra andre fagmiljøer.

Hver morgen så sant mulig, sitter han på stamkafeen på Adamstuen i Oslo samlet med den faste gjengen. Det er naboer og folk som bor eller jobber i nærheten. Bekjentskap som etter hvert har utviklet seg til nære vennskap. Musikken er hans største lidenskap, ja, men kanskje er relasjonene det viktigste han har i livet. Den mest betydningsfulle av dem alle, er til kona Kjersti Rydsaa. Cellisten var den første han snakket med da han begynte på Musikkhøgskolen som 18-åring, og siden har de fortsatt med det.

– 25 års samliv, samarbeid og samspill i konkret og overført betydning, er bakgrunn og fundament for alt jeg kan sies å ha oppnådd. Ordenstegnet er like mye Kjersti sitt som mitt. Ingenting hadde blitt noe av uten henne.

I over et tiår var de i likestilt tospann kunstneriske ledere for noe av det Tor Espen er mest stolt av å ha oppnådd i sin karriere: opprettelsen av kammermusikkfestivalen Vinterfestspill i Bergstaden. Det var som nevnt bare Tor Espen og kirkeorganisten som på 80-tallet viste noen vesentlig interesse for klassisk musikk i den lille byen på fjellet. Vinterfestspill ble opprettet for at Tor Espen skulle ha en arena på hjemmebane, hvor han med sitt nettverk av utøvere kunne gi noe tilbake til verdensarvstedet.

Stolthet, eierskap og interesse for festivalen blant rørosingene lokalt, har vært nøkkelen til suksess. Selv om initiativtakerne helt fra starten hadde et nasjonalt og internasjonalt siktemål, har Vinterfestspill blitt langt større enn noen kunne forestille seg. I vår hadde Berlinerphilharmonien sin årlige 1.mai-konsert i kirka på Røros. Knapt noen ville ha trodd at det var mulig da de begynte i det små for 17 år siden. Kanskje viktigst av alt: festivalen har åpnet dører hos mange rørosinger som ikke ante noe om dette ukjente landskapet de ikke visste at de manglet i livet sitt.

– Musikken er min meningsskaper, en personlig livsnødvendighet. Jeg kan sitte for meg selv, øve og være utrolig fornøyd med det. Men, det blir ikke noe verdt om det ikke formidles. Da er ikke musikk mye tess. Formidlingsbegrepet er kjernen for meg, og sånn har det vært hele veien. Derfor er den største gleden i begrunnelsen som er gitt for at jeg får St. Olavs Orden, at jeg får den for «min innsats for musikk– og kulturformidling».

Fortsatt holder han et populært konsertforedrag under vinterfestspillene hvert år, hvor humor er et sterkt virkemiddel. Selv de i publikum som aldri setter på klassisk musikk hjemme i sin egen stue, vil bare høre mer når Tor Espen begynner å spille og fortelle. Finkultur er et skjellsord for Tor Espen. Det gir ham rett og slett eksem og utslett.

– Alle må ikke høre på Beethoven for å leve fullverdige liv, men alle fortjener å eksponeres for kvalitet. Folk kan ikke vite hva de vil ha før de vet hva som eksisterer av kulturuttrykk.

Musikken er for alle. I Tor Espens verden finnes ikke ovenfra og ned, innenfor eller utenfor. Han lever bare sitt alminnelige liv. Enestående alminnelig i all sin ualminnelighet.