Noe som berører

Denne søndagen i slutten av september skal Petter Andersen til Norges musikkhøgskole for å høre på et prøvespill til en konsert som skal arrangeres sammen med Barratt Due musikkinstitutt. Fem unge pianister skal forsøke seg på Beethovens Keiserkonsert.

På Musikkhøgskolen blir han av flere kalt en talentspeider for klassiske musikere. Under en prat like før prøvespillet, sier Andersen det er mer riktig å omtale han som konsertarrangør. For det var savnet etter levende musikk som gjorde at han ble talentspeider.

– Jeg er fra Oslo, men flyttet til Vestfold på begynnelsen av 1990-tallet. Utenom den hektiske sommersesongen var det ikke så mye konserter eller utstillinger, og jeg slengte med leppa og klagde til venner og kjente over dette. De sa til meg: Om du vi ha konserter så får du arrangere dem selv.

Det endelige pushet til debuten som konsertarrangør fikk han i Elverum.

– En ung mann, barbeint og i fillete olabukser spilte harpe for et 30-talls mennesker på et lite galleri i Elverum. Det gjorde sterkt inntrykk på meg. Det var uformelt, men det viktigste var den musikalske opplevelsen, at det oppsto magi der og da.

Den unge harpisten ble invitert av Petter Andersen til å holde en konsert på en pub i Tønsberg.

– Han fikk togbillett, lapskaus og øl. Det var alt vi klarte å få til, sier han med et smil. Etter det er det blitt mer enn 250 konserter.

Fram til i 2016 var hovedsetet Tønsberg, og Andersen ledet konsertforeningen «Levende klassisk», som tilbød Klassisk musikk fremført av engasjerte musikere i en uhøytidelig atmosfære for et entusiastisk publikum. Men på grunn av Tønsberg kommunes manglende vilje til å sørge for tilstrekkelig tilgang til Oseberg kulturhus, måtte foreningen legges ned. I 2017 ble han kontaktet av kultursjefen i Horten med spørsmål om han ville arrangere noe i Bakkenteigen kulturhus. Nå driver han firmaet Akonserter og arrangerer konserter ulike steder i Vestfold.

Han viser fram årets program hvor variasjonen er stor med både opera, kabaret, tango og kammermusikk. Og jubileumskonserten i Bølgen kulturhus i Larvik, i anledning Beethovens 250-årsjubileum. Det er til denne konserten, som først skal holdes på Musikkhøgskolen, de fem pianistene straks skal prøvespille til. Hvem kommer til å gå videre?

Størrelser som Truls Mørk, Leif Ove Andsnes og Oslo-Filharmonien har stått på programmet. Men Andersen synes det er like spennende å overraske med musikere som ikke er kjente. Det at noen omtaler ham som talentspeider tror han kan komme av at noen av de yngre musikerne han har arrangert konserter for, senere har gjort det bra. Som den barbente harpisten i Elverum. Det er Johannes Wik, som i dag jobber som harpist i Bergen Filharmoniske Orkester.

Andersen blar gjennom årets program, og stopper ved det norsk-argentinske tangoensemblet El Muro Tango som skal spille på Ibsenhuset i. De møtte ham på Arena Klassisk – den klassiske musikkbransjens møteplass.

– Alle vet at Andsnes er fremragende, men å komme med en ukjent musiker kan gi store opplevelser. Jeg liker å overraske publikum.

Hvilke egenskaper er det egentlig du ser etter hos musikerne?

– Det tyter av musikere. De er så gode at det ikke er til å tro. Men ikke alle spiller slik at de treffer en nerve. De må spille med følelser og innlevelse. Det må oppstå magi. Det er det jeg ser etter.

Musikerne han hyrer i dag får betalt i kroner og øre, ikke øl og lapskaus. Ideen hans var å begynne lite og forsiktig, for å bygge opp et publikum. Selv om en får støtte fra Kulturrådet til å arrangere konserter, så er det ikke akkurat moro uten publikum.

– En annen ting som er overraskende og gledelig er at jeg stadig vekk får høre hvilket fint publikum jeg har – som om jeg skulle oppdratt dem på en måte, sier Andersen og ler. – Før trodde jeg at musikere ikke brydde seg om publikum. Men nå har jeg skjønt at det betyr mye for dem.

Andersens rolle er å få nettverket av musikere og publikum til å møtes.

– Jeg har gjort meg noen tanker om hva som skal til for å lage et godt arrangement etter å ha vært på mange konserter. Det må skapes en god atmosfære. Det ikke bare nok med gode musikere. Den viktigste måten å få publikum til å komme igjen, er at de blir begeistret. Fordi publikum har tillit til ham, kan han også trekke dem til å komme på konserter med mindre kjente navn.

Så går Petter Andersen inn på prøvespillet med de fem pianistene, mens fotograf og skribent må vente utenfor. Han er spent på om han vil komme fram til samme konklusjon som juryen.

I mellomtiden åpner NMH-student og fiolinist Larissa Tereščenko dørene til kollektivet der hun bor på Majorstua sammen med andre musikere. Hun forteller om sine erfaringer med prøvespill og audition.

– Å forberede seg til prøvespill er en utrolig spesiell prosess. Vi forsøker alle å forstå hva det er de vil se etter, men det er jo nesten umulig. Du har jobbet og øvd et helt liv, og så får du fem minutter på scenen til å vise hva du kan. Enten så er du innenfor eller så er du utenfor. Prøvespill forandrer livet ditt, sier Tereščenko.

Hun er fra Serbia, har vært i Norge i to år, og har akkurat startet en master på Musikkhøgskolen. Da musikklæreren hennes i Beograd, Dejan Mihailovic døde, så hun ikke poenget med å fortsette å være i Serbia. Tanken var først å flytte til Paris. Så møtte hun fiolinist og professor ved NMH, Terje Moe Hansen under sommermusikkskolen Toppenkurset i 2016. Han ble trekkplasteret, og hun valgte å ta resten bachelorgraden ved NMH. Hun trives godt på skolen og i Norge, så det ble det viktig å bestå opptaksprøven til masterstudiene i februar.

Rundt jul ble hun mer og mer nervøs.

– Om jeg ikke hadde blitt tatt opp kunne jeg heller ikke bli lenger i Norge, og jeg hadde ingen plan B. Hele livet mitt var avhengig av hvordan det gikk på den opptaksprøven.

Tereščenko gråt da hun fikk vite at hun var kommet inn på masterstudiet på skolen.

– Følelsen av å bli dømt til hver minste detalj, er skremmende. Utover det at en må ha et visst teknisk nivå, så er det veldig subjektivt.

Hva mener du noen som er på jakt etter talenter i klassisk musikk bør se etter?

– I den klassiske verden har jaget etter perfeksjon gått for langt. Alt må være perfekt, sier Tereščenko. – Så spør de: Hvorfor kommer det ikke flere på klassiske konserter? Mange ganger er det fordi det er kjedelig. Publikum bryr seg om hva musikken får dem til å føle. Det burde vært mer søkelys på musikalitet og kunstnerisk utfoldelse i det klassiske musikkmiljøet. Det ville ha tiltrukket et større publikum, sier hun.

For det finnes noen som når mange. En av dem er den franske fiolinisten Nemanja Radulović, som hun selv kjenner. Han har fått status som rockestjerne i den klassiske musikkverdenen og spiller i fancy konserthaller med langt hår og svarte boots.

Spesielt i Serbia opplevde Tereščenko at det var for mange spisse albuer, for stor konkurranse og for mye baksnakking. Og at det er så vanskelig å komme gjennom nåløyet på prøvespill forsterker det negative i miljøet.

– Tenk om jeg jeg ikke liker noen av dem, spøkte Andersen før han dro på prøvespillet. Men han var begeistret da det hele var over. – Det var et skyhøyt nivå på alle fem. Et skyhøyt nivå! Jeg er glad det ikke var jeg som skulle bestemme.

Han forteller om en spennende jurydiskusjon. Alle hadde spilt teknisk godt, men hadde forskjellig personlighet, innlevelse og engasjement. Selv hadde han også tatt notater, og til slutt kommet fram til sin favoritt. Juryen bestemte seg for 25 år gamle Victor Lim fra Sør-Korea. Samme navn som Andersen hadde på blokka si.