– Jeg var en utrolig slitsom elev

– Det er det beste med denne jobben; å møte alle disse unge menneskene, sier Terje Moe Hansen.

Han er den første som har hatt permanent professorstilling i Norge, Sverige og Danmark samtidig. Elevene hans er spredt utover de profesjonelle orkestrene, har solistoppdrag verden over, og vinner prestisjetunge priser.

– Jeg har navnene deres på en liste, og prøver å følge med på dem videre.

Lørdag 29. april spiller Hansen sin avskjedskonsert som professor ved Norges musikkhøgskole. Det innebærer blant annet urfremføring av et visstnok umulig stykke fra 1998.

Hansen var i Trieste i Italia og skulle møte sitt store forbilde, Yehudi Menuhin.

– Jeg var i super spilleform, og tenkte jeg skulle imponere, så jeg skrev et lite stykke på fire minutter som jeg skulle introdusere meg selv med. Men så hadde jeg gjort det alt for vanskelig, jeg klarte ikke å spille det, og måtte bare gi opp.

Stykket ble døpt «Impossible in Trieste. Etude nr. 1». Hansen puttet de nyskrevne notene i en konvolutt, skrev «Umulig» utenpå, og glemte det helt.

– Og det var ikke bare det. Menuhin kom ikke uansett, han ble syk og døde året etter, så jeg fikk aldri møtt ham.

Stykket ble liggende urørt og glemt, helt til Hansen skulle begynne å rydde seg ut fra NMH. Da dukket det opp igjen. Snart 70 år gammel gir han komposisjonen en ny sjanse.

– Hvis det går dårlig kan jeg jo ikke få sparken!

Saken fortsetter etter kampanjen

Til forskjell fra mange fiolinister begynte ikke Hansen å traktere instrumentet før han var 20 år gammel. Fram til da hadde han spilt gitar i band, og selv om faren bygget fioliner hadde han ikke prøvd å spille på dem.

– Så en dag ba han meg om å spille litt på et av instrumentene slik at han fikk høre på klangen. Og da han plystret en melodi klarte jeg å plassere fingrene og gjenta den på fiolinen med en gang. Da fant foreldrene mine ut de skulle prøve å finne en lærer til meg.

Det var ingen musikkskole å begynne på den gangen, men tilfeldigvis var det en dyktig fiolinist i den nærliggende militærleiren i Stavern. Han likte det han hørte, og søkte på Hansens vegne (men uten hans vitende) til musikkonservatoriet.

– Jeg prøvespilte og sto helt nederst på listen; det var bare én i opptakskomiteen som ønsket meg inn. Jeg kunne ikke lese noter eller noe. Men jeg fikk plass, og da startet det hele.

Med «det hele» sikter han ikke bare til selve spillingen. Hansen har også jobbet mye med å utvikle pedagogiske metoder, og er opptatt av å la elevene eksperimentere, stille spørsmål og prøve ut forskjellige ting.

Som voksen nybegynner kom han med et helt annet perspektiv enn de som hadde spilt siden de var fire år.

– Det fantes liksom ingen voksen-pedagogikk. Derfor lagde jeg nye øvingsstrategier og fant metoder som var effektive for meg selv. Barn er veldig gode på å lære nye ting, de er gode til å lytte og kopiere, men de stiller ikke så mange spørsmål, forklarer han.

– Jeg, derimot, satte spørsmålstegn ved alt jeg fikk av læreren. Jeg var en utrolig slitsom elev.

Sånt blir det bøker av. Mer enn 25 år etter første utgivelse er han på jobb i New York og hører musikere som varmer opp med hans øvelser, eller ser tidligere elever motta priser i internasjonale konkurranser.

– Det er jo sånn med alt som er nytt at det først blir møtt med skepsis og motstand. Det skal gjennom et filter først. Men så er det etter hvert flere som begynner å bruke det. Jeg så at det ga veldig gode pedagogiske resultater, da ble det gøy å fortsette også.

På festkonserten 29. april er det flere enn professoren selv som får lov til å skinne. Både tidligere og nåværende elever, samt TUP-orkesteret, skal vise hva de kan. Repertoaret spenner fra Heinrich Ignaz Biber til Johan Svendsen, og komposisjoner av Hansen selv.

– Studentene mine skal også ha et innslag, men det er visst hemmelig, så det vet jeg ikke hva er, sier hovedpersonen selv.

Ikke at han har tenkt å legge musikken eller undervisningen på hylla selv om arbeidsdagene på NMH er over.

– Nei da, dette er jo det eneste jeg kan! Jeg har aldri klart å tenke på det bare som en jobb, det er jo hobbyen min også, og det jeg liker å holde på med. Egentlig mer en livsstil, sier Hansen.

I nærmeste fremtid skal han jobbe med musikkhøgskolen i Lugano, og så skal han være dommer i Sibelius-konkurransen, og så skal han til Helsingfors. Han håper å få gitt ut litt mer pedagogisk stoff nå når det (kanskje?) blir tid.

– Så det blir ikke så mye annen forandring enn at jeg jobber andre steder enn på NMH. Når jeg underviser i USA er jeg faktisk en av de unge lærerne, sier Hansen.