Kafémusikk på ramme alvor

Suset fra trommevisper, smektende saksofontoner, fast puls. Musikken som fyller øvingsrommet på Norges musikkhøgskole, hører liksom ikke helt hjemme her. Lukker man øynene er følelsen av å befinne seg på en slækk kafé mer nærliggende. Med konserten Livaktig at the Lounge på trappene, har saksofonist og komponist Morten Halle samlet gamle, dumme ideer opp gjennom årene. Ting han har tenkt har vært for banalt til å kunne brukes.

– Jeg er vokst opp i en norsk jazztradisjon. Da jeg begynte å spille, var det en «bølge av enkelhet». Hører du på tidlig 70-tallsmusikk, er det enkle akkorder og enkle melodier, der folk heller spiller komplisert oppå. Etter hvert har mye av jazzmusikken og samtidsmusikken blitt veldig kompleks. Ikke noe går i fire fjerdedeler. Det er ikke noe du kan danse til, og ingen melodier du kan nynne på. Men kanskje er det av og til greit å spille det banale, påpeker Halle, som er prorektor ved Musikkhøgskolen.

Med arbeidstittelen «150 år med kafémusikk. Det enkleste er alltid det beste» har han fått med seg et tverrfaglig ensemble til å øve på alt fra muzak, vals og foxtrotswing til easy listening. Her er mye nyskrevet, mange treklanger og mye veldig enkel musikk. Mange av referansene er derimot vanskeligere å få tak på for studentene. Sindre Bakkåker er en av dem som har måttet høre seg opp på tidligere tider.

– Dette har ikke vært i min musikk-katalog hittil nei, men det har gitt mersmak. Samtidig er det både skummelt og vanskelig å sitte og spille swing med visper, uten å prøve og være kunstner. Det er mange virtuose folk her på huset. Jeg må jobbe overraskende mye med å bare være i denne musikken. Det krever litt mot i et slikt musikkmiljø, samtidig synes jeg mange av melodiene er sjukt fengende, smiler Bakkåker.

Musikken som setter spor

Morten Halle har troen på «det sjukt fengende» aspektet. Minner fra barndommen har vært en viktig inspirasjonskilde for materialet til konserten. Musikken som har satt spor, før han i det hele tatt var stor nok til å like popmusikk.

– Som slager-musikk fra 60-tallet, Glenn Millers In The Mood eller den som ble spilt da jeg som niåring gikk på danseskole: Musikk fra et litt stort orkester, ofte med litt for gamle mennesker som prøver seg på en slags popmusikk med noen strykere i bakgrunnen. Jeg husker foreldrene til noen av vennene mine som hadde stereoanlegg og spilte Bert Kaempferts Orchestra med hits som Monte Carlo og Strangers In The Night. Det er musikk som er helt ute i dag og blir sett på som veldig kitchy – men det er likevel sjukt fengende, ler Halle.

At konsert-repertoaret trygt kan kalles kunstpolitisk ukorrekt, står ikke i veien for at de vil fremføre det på ramme alvor.

– Dette er ikke noe forsøk på å være morsom. Selv om det ikke er snakk om noe viktig materiale som vil bli husket, eller noe verk vi skal fremføre, forsøker vi å gjøre det veldig bra.

Bakkåker og Halle trekker frem det gode samholdet på tvers av lærerstab og studenter, som blomstrer under forberedelsene til festivalen Lyden av Musikkhøgskolen.

– Her er vi ikke på et øvingsrom for å lære noe, men jobber sammen som man gjør med et hvilket som helst band. Det er både veldig inspirerende og ekstremt gøy, poengterer Bakkåker.

Hvordan vil dere beskrive musikken dere skal framføre?

– Det handler om referanser til ulike typer musikk. Vi har laget pastisjer på noe som kunne vært spilt på Theatercaféen i gamle dager. Men også litt «dårlig» synthesizer-musikk til den moderne kaféen. Noe som kunne passet på en sliten kafé på Ibiza, hvor de har en litt for gammel tape som går, forklarer Halle om konserten som spilles på Kulturhuset 20. mars.

Noe av låtmaterialet de er inspirert av tar humoristiske retninger. Som Rolv Wesenlund og Harald Heide-Steen Jr. sin legendariske Sprottfox, der sistnevnte utfører en rabiat pianosolo.

– Originalinnspillingen er bare tull. Det er en som sitter og klasker i vei på et veldig surt piano uten å kunne spille, men du hører at han egentlig har en klar oppfatning av og vet hvordan denne musikken skal høres ut. Gjennom tulle-pianoet hører du idéen om musikken. Intensjonen er der, selv om gjennomføringsevnen uteblir. Det finnes et intervju med den store saksofonisten Wayne Shorter, der han sier noe av det samme; «Før musikken er der, så finnes ideen om musikken». Det er et veldig viktig poeng – kanskje er det mye musikk du aldri får hørt, fra folk som har fine ideer, men som ikke kan spille og ikke har noe instrument.

Krever det mot å tørre å gå til det enkle?

– Kanskje noen synes det er teit, men det kan man jo synes om mye vanskelig musikk også. Innimellom hører jeg band som spiller hvor de plutselig skal inn i noe som er veldig komplekst. Og ofte kan man sitte og lure på om det egentlig låt så bra, eller om det bare var veldig imponerende at de greide å spille noe som var så vanskelig. Det er noe med å få en enkel groove til å groove så mye at man synes det er fint at det bare varer. Jeg håper folk vil ha det gøy når de kommer på konsert, påpeker Halle.

Med en konsert spekket med musikk som kunne vært spilt på cafeer opp gjennom historien, er spørsmålet hvordan det mottas som hovedinnslag på en scene, snarere enn som bakgrunnsmusikk.

– Kanskje blir publikum sittende å vente på at noe skal skje – på hvor det blir av kompleksiteten – på om det kommer noe mer. Eller kanskje tenker de at det er greit å slippe det. Jeg er opptatt av at ikke alt trenger å være utfordrende musikk. Alt må ikke bli problematisert. På denne konserten skal man kunne komme inn rett fra gata og gå igjen, og likevel få med seg essensen uten å høre slutten.

Et element av overraskelse

Hva håper du publikum sitter igjen med etter å ha hørt på dere?

– Jeg er ikke i mot at kunst skal ha motstand i seg. At den skal prøve å være inderlig og alvorlig, eller at man skal reflektere kritisk over det man hører. Men det kan jo være greit at man av og til bare går ut og tenker – det var hyggelig!

Insisterer man likevel på å søke etter en større dybde bak konsertkonseptet, åpner Halle opp for noen flere lag.

– På den ene siden har det en glatt overflate, og det er lov å ta det i mot på den måten. Samtidig er det elementer som er satt sammen, som man vanligvis ikke hører på samme sted – som de gamle kafémusikk-tingene og de sinnssyke Wesensteen-låtene. Det er et visst element av overraskelse inne i bildet. Jeg håper man kan ha det hyggelig og i tillegg tenke over noen ting. I mitt hode henger det sammen med hvordan ting blir til – til forskjellig tid. For hva intensjonene bak å lage noe er.

Halle trekker frem at mye kunst og musikk vi ser på som stort i dag, i sin tid var laget utelukkende for å underholde og behage. Uansett hvor gjerne man vil si noe dypt og viktig, er det ikke sikkert at det overlever.

– Det kan godt være noe helt uforutsett av det som lages i dag, som folk bryr seg om hundre år frem i tid. Jeg mener ikke at man ikke skal prøve å lage noe på alvor, men det er farlig å sette likhetstegn mellom veldig store intensjoner og at noe er veldig bra. Det kan godt være veldig dårlig likevel. Og det kan være bra, selv om det er lett tilgjengelig.