I samme rom som Kaija Saariaho

Kaija Saariaho er en av vår tids mest etterspurte samtidskomponister, nå med førtifem års erfaring som komponist og en over tretti år lang internasjonal karriere.

En lyttende lærer

– Jeg har ikke tatt noen fast stilling, fordi jeg prøver å begrense reising så mye som mulig, for å kunne konsentrere meg om komposisjon. Men en stilling som gjesteprofessor er det mulig for meg å gå inn på, fordi det ikke er så tidkrevende, forteller hun.

Selv om Kaija Saariaho har bodd i Paris siden begynnelsen av 80-tallet, er det ennå med en viss følelse av å være i «fremmed» land.

– Men jeg føler meg alltid hjemme i de nordiske landene, uansett hvilket av dem jeg reiser til. Vi har så mye felles, mye mer enn jeg var oppmerksom på tidligere; vår måte å være direkte på, omtanke for naturen, fersk mat. Jeg besøkte Oslo mange ganger som barn, fordi jeg har slektninger her. Den gang virket Norge eksotisk og til og med farlig, på grunn av det dramatiske landskapet og det fremmede språket. Det er fint å kunne se at det samme landskapet nå rett og slett fremstår som vakkert.

Kaija Saariaho kommer til å være på Musikkhøgskolen i kun kortere perioder i løpet av året. Derfor innretter hun undervisningen i samsvar med dette:

– I og med at jeg ikke er hovedlærer, så tenker jeg at min oppgave, ganske enkelt, er å gi så mye tilbakemelding som mulig, til studentene. Jeg prøver å se de positive og sterke sidene i hver personlighet, men ønsker også å gi kritiske, vurderende råd. Når du kommer utenfra, er det lettere å kommentere arbeidet på en objektivt måte. Jeg er sikker på at mine kommentarer noen ganger vil være nøyaktig de samme som den faste lærerens – noe som faktisk kan være en god ting.

Uoppfordret legger hun til:

– Jeg vil også gjerne at unge mennesker skal kjenne til sin musikalske historie i sin egen kultur og i Vestens kultur, generelt. Det er så mye å lære bare fra å lese noter og å lytte til musikk fra alle historiske epoker. Uansett hvilket århundre vi tilhører, så arbeider vi alle med de samme musikalske parametere og de samme problemer når det gjelder musikalsk forståelse.

Om dagens estetiske mangfold, sier hun:

– Det finnes ingen generelle tabuer i dag, noe som gjør komposisjonsfeltet ganske fritt, men også mer komplisert, særlig for yngre mennesker. Tidligere var det lett å vurdere seg selv opp mot noen klare dogmer fra tidligere generasjoner. I dag er alle alene, omgitt av alle mulige stilarter som kommer til oss fra hele verden. Komposisjon handler i utgangspunktet mye om å ta valg, og denne oppgaven blir enda tyngre når det ikke er noe som kan utelukkes eller inkluderes automatisk.

Saariahos reise

Kaija Saariaho studerte ved Sibelius-akademiet, i hjembyen Helsinki, der læreren, Paavo Heininen, inspirerte henne i en modernistisk retning. Studier i Freiburg, med Brian Ferneyhough og Klaus Huber, brakte henne videre på denne veien. En ny inspirasjon var møtet med de franske spektralkomponistene, som brukte datamaskinen for å utforske klangens bestanddeler og muligheter i materialet. Denne tilnærmingen ble videreført med elektroniske virkemidler da hun arbeidet ved IRCAM, lydforskningsinstituttet i Paris. Herfra, på begynnelsen av 1980-tallet, begynte Kaija Saariaho på sin egen vei.

Poetisk modernisme

De gradvise endringene som elektronikken kan realisere i et klangmateriale, ser ut til å ha forløst mye av Saariahos musikalske fantasi. Forestillinger om glidende overganger, grader av tekstur-kvaliteter, fargelegging og skyggelegging ble noe hun tok med tilbake til de akustiske instrumentene. En raffinert kombinasjonen av elektronisk og akustisk lyd ble et varemerke for musikken hennes; umiskjennelig, med sine poetiske, taktile overflater, hvor klangkildene glir sømløst over i hverandre.

En videre utvikling i Saariahos musikk ble etter hvert vektleggingen av melodien; langsomt seilende ornamentere linjer. Det vakte en viss skepsis i modernistiske kretser da Château de l'âme, for sopran, kor og orkester, ble urfremført på Festspillene i Salzburg i 1996; ekspressiv musikk som viste seg å også kunne vinne et større publikum. I minst like stor grad gjelder dette for Lonh, for sopran og elektronikk, fremført på festivalen Wien Modern samme år; en inderlighet man ikke var bortskjemt med i samtidsmusikken. Fire år senere mottok hun Nordisk råds musikkpris for dette kammerverket. I 2000 hadde også den første operaen, L’amour de loin, premiere, på Salzburgfestivalen. Da forsto man at det musikkdramatiske språket hadde vært forberedt gjennom flere av de tidligere verkene. Saariaho sier selv at alt hun har skrevet etter 1983, har en forbindelse til den første operaen hennes, ifølge en artikkel av Anders Beyer (Dagbladet Information, 17. august 2000).

Fra og med Verblendungen, for stort orkester og tape, i 1984, har Saariaho fått en lang rekke bestillinger fra prestisjefulle orkestre, institusjoner og festivaler i Europa, USA og Japan. Eksempelvis er aktuelle begivenheter i høst urfremføringen av en harpekonsert, med Xavier de Maistre og Tokyo Symfoniorkester, og to portrett-konserter med New York-filharmonikerne og dirigenten Esa-Pekka Salonen.

Samtidig har de fire operaene hennes gitt henne en posisjon som en av vår tids betydeligste nålevende operakomponister. Når L’amour de loin blir satt opp på Metropolitan-operaen i New York 1. desember i år, vil Kaija Saariaho være den første kvinne som får fremført en opera der i huset, siden 1903. Dette kommenterte hun på et seminar på Nasjonaloperaen i Amsterdam, i forbindelse med premieren på hennes fjerde opera, Only the sound remains, i mars i år:

– Det tok 113 år på Met! Jeg er sjokkert over at vi ennå snakker om dette. Det er utrolig. Jeg har hatt mye problemer som kvinnelig komponist, og jeg selv var det største problemet. Det var ingen kvinnelige komponister rundt meg, så jeg forsto ikke hvordan jeg, med mitt middelmådige talent, kunne bli komponist. Selvfølgelig har jeg færre problemer i dag, fordi musikken min blir fremført, og alle i business’en vet hvem jeg er. Men alle vet at kvinner må være bedre enn menn for å få samme posisjon. Ennå er det slik.

«Kvinnelig komponist»

Det var overraskende at Kaija Saariaho så direkte ville kommentere problematikken omkring «kvinnelige komponister». Her har hun endret standpunkt fra tidligere:

– Det var lenge slik at jeg ikke ønsket å snakke om dette. Jeg har alltid tenkt; la oss konsentrere oss om musikken. Hvem bryr seg om den er skrevet av en kvinne eller en mann. Men i den senere tid har jeg innsett at det ikke har kommet så langt. Førtifem år har gått siden jeg startet, og jeg følte på et tidspunkt at ting ble bedre. Men nå tenker jeg at vi går tilbake. Vi ser disse tradisjonelle rollene, og jeg ser så mange problemer rundt meg, som kvinner har. Anoreksi, for eksempel. Jeg har nå kanskje en slags autoritet, så nå ønsker jeg å snakke om dette, om mange slags kvinneforhold. Så jeg snakker mye om det, og håper at det har en effekt.

I et intervju jeg gjorde med henne, ved samme anledning, spurte jeg hva en fremføring på Metropolitan betyr for henne?

– For meg personlig betyr det at endelig skjer det. Vi har snakket om det i 11 år. Metropolitan er et fantastisk sted, og jeg har sett nydelige produksjoner der, men jeg kan ikke tenke på det karrieremessig. Jeg tenker ikke i de baner. Men selvfølgelig er jeg glad for at det skjer, og jeg kjenner produksjonen, fordi den ble satt opp sist sommer, i Québec, av Robert Lepage. Det er en nydelig produksjon. Det har vært så mange forskjellige produksjoner av L’amour de loin, og jeg føler at denne virkelig er i overensstemmelse med operaen.

Et langsomt arbeid

Etter L’amour de loin (2000) fulgte Adriana Mater (Paris 2006), Émilie (Lyon 2010) og, som nevnt, Only the sound remains (Amsterdam 2016). En femte opera er under arbeid, bestilt av Royal Opera House i London til 2020, med den finsk-estiske forfatteren Sofi Oksanen som librettist.

– Hver gang tror jeg det er den siste, og denne gang tror jeg virkelig det vil være den siste, forteller hun, og ler overgivent. – Det tar så mye hjernekraft, at jeg vet ikke hvor lenge jeg vil være i stand til å gjøre det.

Hva er det da som gjør operaen som sjanger så kunstnerisk brukbar for Kaija Saariaho?

– For det første er det en mulighet for meg til å samarbeide med kunstnere fra forskjellige domener, noe som er veldig interessant, selv om det er krevende. Det er ofte vanskelig å kommunisere, og disse periodene med prøver er veldig slitsomme for meg. Jeg er ikke vant til å være i samme rom som andre, daglig. Jeg er vant til å være med meg selv og min musikk. For det andre kan det være noe magisk som skjer i en opera, hvis det er en god produksjon, hvis bitene i puslespillet passer sammen. Plutselig er det mer enn musikken. Det er interessant at denne kunstformen, som også kan være så kitschy og overfladisk og irriterende, kan være så betydningsfull. Den rører oss på en annen måte enn en konsert. Så det er noe hemmelig, noe mer i en åndelig retning, jeg føler meg drevet av.

Saariaho understreker likevel at operasjangeren ikke er den viktigste i arbeidet hennes:

– Det tar bare så lang tid. Det virker kanskje for andre som at jeg bare skriver operaer, men det er fordi det er et så langsomt arbeid. Jeg mener selv at operaskriving ikke er det sentrale i mitt liv, men det tar mye av min tid.

Sin egen stil

Når det gjelder hennes eget estetiske ståsted, har hun oppnådd stor sikkerhet i arbeidet. Tidligere har hun flere ganger gitt uttrykk for at valgene også er basert på intuisjon.

– Jeg bruker ikke for mye tid til å tenke på estetikk og hva som er rett og galt. Det er et personlig anliggende. Jeg ser alltid etter de midler som best kan realisere det prosjektet jeg arbeider med.

På seminaret i Amsterdam hadde Saariaho et råd til unge komponister, som gjerne kan gjentas her. Med dette i bakhodet, skulle det ikke være nødvendig å kjede seg på konsert, noen gang.

– Da jeg var ung, brukte jeg ofte konsertsituasjonene som øvelse. Når jeg satt frustrert og hørte på en hel masse fryktelig musikk, som ikke var min, så forestilte jeg meg hvordan dette kunne bli god musikk …