Maskulinitet er i endring i norsk black metal

Norsk black metal huskes kanskje best for opposisjonelle, unge menn i liksminke og kirkebranner. I artikkelen «Gaahl-Monster or Postmodern Prometheus?: Masculinity, Class, and Norwegian Black Metal», nylig utgitt i The Bloomsbury Handbook of Popular Music and Social Class, utforsker Stan Hawkins og Nina Nielsen det maskuline uttrykket i sjangeren.

Artikkelen er et tverrfaglig studie av kulturen i black metal-miljøene og hvordan den kommer til uttrykk i sjangerens estetikk, altså både i musikken og det visuelle uttrykket. Nielsen er spesialist på norsk black metal og Hawkins forsker på populærmusikk og kjønn.

‒ Vi koblet disse temaene sammen i studiet. Vår tilnærming er analytisk og historisk, og vi bygger på både kjønnsforskning og musikkvitenskap. Slik er dette tverrfaglig forskning, forklarer Hawkins, som er professor i musikkvitenskap på UiO.

‒ Vi har samlet enormt mye materiale. Både musikkutgivelser og andre publikasjoner har utgjort materialgrunnlaget for arbeidet vårt. I tillegg har jeg gjort en del intervjuer og vært en slags observatør i miljøet i en periode. Vi har deretter tatt en fortolkende tilnærming til det vi har funnet, supplerer Nielsen, som har skrevet doktoravhandling om sjangeren ved Norges musikkhøgskole.

Å studere maskulinitet og seksualitet slik den forekommer i musikk er en sentral del av Hawkins’ forskning.

‒ Det har vært et livsprosjekt å studere hvordan for eksempel stemmen kan konstruere forskjellige former for maskulinitet, sier han.

‒ Det har lite å gjøre med stemmeregister. Man kan synge lyst som maskulint eller mørkt som feminint. Min hovedtilnærming har vært å se sammenhenger mellom image og lyd, altså hvordan artistene presenterer seg. Her kan grensene for hva man oppfatter som maskulint begynne å flyte. Black metal deltar i en slags fornyelse av rammene for hva man kan anse som maskulinitet.

‒ Stemmen i black metal er ikke klassisk maskulin. Vokalistene høres ofte nesten umenneskelige ut, forteller Nielsen.

‒ Maskuliniteten her handler om å gjøre seg til noe annet. For mange handler det nok om å vise en form for mandig makt og styrke, snarere enn en tradisjonell maskulinitet.

Nielsen mener black metal også har en kobling til glamrocken fra syttitallet.

‒ Menn med langt hår og sminke var jo på sett og vis et hyperfeminint uttrykk. Spennet mellom glamrock og black metal viser flere interessante utviklinger, gitt sjangerens hypermaskuline ideal.

Sangeren Gaahl, en sentral figur i norsk black metal, blir brukt som eksempel gjennom artikkelen. Gaahl var frontfigur i bandet Gorgoroth, og var ofte i medias søkelys som representant for sjangeren.

‒ Noe av det som gjør Gaahl interessant er at han er en av få åpent homofile artister i black metal, både i Norge og internasjonalt. Dette har vi tatt i betraktning når vi har studert den utrolig aggressive uttrykksmåten hans, forteller Hawkins.

‒ Han bruker likegyldighet som en strategi i fremtoningen sin. Han spiller ikke på seksualitet på de måtene vi er vant til fra populærmusikk generelt. Det har vært sentralt for oss å se hvordan Gaahls skeivhet blir adressert i intervjuer, i måten han kler seg på, og ikke minst i stemmen hans.

Gaahl gjør et nummer ut av at seksualiteten ikke betyr noe, samtidig som han lar den komme til uttrykk i en maskulin og ekstrem estetikk. Dette er noe forskerne har prøvd å utdype.

‒ Det er nesten umulig å vite hva Gaahl egentlig mener. Man kan ikke nødvendigvis stole på alt han sier. Han spiller hele tiden, sier Hawkins.

Han viser til et intervju Ivar Berglin gjorde med Gaahl i en dokumentar for Vice, hvor han rett og slett valgte å ikke svare på spørsmålene.

‒ Nesten hele intervjuet består av stillhet. Det er en vannvittig interessant teknikk, hvor han nekter å oppfylle publikums forventninger til ham. Han tar makt over egen identitet.

Hawkins viser til at forholdet mellom personlig narrativ, det vil si hvordan artister forteller historier gjennom låtene sine, og persona, altså hvordan artisten velger å fremstille seg selv, er veldig komplekst.

‒ Det vil jeg si er det mest underholdende med populærmusikken. Fans gjør sine egne koblinger opp mot disse to elementene. Når det er sagt, mye av det vi selv skriver er jo vår egen tolkning av Gaahl.

Kulturen rundt black metal har hatt rykte på seg for å fremme homofobi og kvinnefiendtlige holdninger. Bildet er mer nyansert, mener forskerne.

‒ Det finnes mange black metal-miljøer der ute. Mange artister i kulturen Gaahl kan sies å tilhøre, som har holdt på i over tjue år med hovedsete i Bergen og Oslo, har etterhvert fått ganske liberale holdninger til kjønn og seksualitet. De aksepterer variasjon, forklarer Nielsen.

‒ Det finnes samtidig grupper av fans og artister som har et strengere maskulinitetsideal.

Nielsen viser til at uttrykk for homofobi og kvinnehat kanskje var mer akseptert på åtti og nittitallet, men at mange artister innad i miljøene har utviklet seg og endret sine utsagn og holdninger. Allikevel uttrykkes slike holdninger stadig gjennom musikken.

‒ Man merker en klar holdningsendring, men det er samtidig ikke tvil om at sjangeren uttrykker en ekstrem form for maskulinitet. Det lyriske uttrykket representerer gjerne en slags mannlig styrke, og en forakt for svakhet, sier hun.

‒ Gaahl reflekterer denne styrken ved å vise at han kan være den han vil. Han utviser en kraft gjennom sin tilsynelatende likegyldighet til hva andre mener om ham. Dette er en viktig del av imaget som gjør ham til en sentral figur i miljøet.

‒ Likegyldigheten hans til egen seksualitet har gjort at han heller beskriver den som et estetetisk aspekt ved hvordan han fremfører musikken sin. Det er nesten som om han nekter for at det forekommer homofobi i miljøet, sier Hawkins.

‒ Det er jo ikke sikkert at det er sant, men han inntar en interessant forsvarsposisjon gjennom det vi har kalt «narsissistisk hypermaskulinitet». Han fremhever et maskulint ideal i estetikken sin, med seg selv i sentrum.

Maskuliniteten som kommer til uttrykk i den ekstreme musikken leker med tradisjonelle roller. Samtidig som artistene stiller seg i opposisjon til hovedstrømmen, er de ofte svært bevisste på sin egen rolle.

Ifølge Hawkins eksemplifiserer black metal en interessant form for dandyisme. En avledning av det engelske begrepet dandy, brukt om menn som er svært opptatt av utseende og fremtreden.

‒ Gaahl er veldig sminket og opptatt av mote. Samtidig står han i sterk opposisjon til det mer flamboyante uttrykket en del mannlige popartister har, hvor fargerike antrekk og stadige endringer i frisyre og klesvalg gjerne er vektlagt. Det er spennende å sammenligne ham med en artist som Freddie Mercury. De går jo i helt motsatt retning, men begge er veldig stiliserte figurer.

Forskerne har brukt begrepet monstrøsitet for å beskrive Gaahls uttrykk.

‒ Her bygger vi på en studie om monstre gjort av Jeffrey Cohen, hvor han skriver om hva som utgjør et monster, og hvorfor monstre som regel er menn, sier Hawkins.

‒ Vi prøvde å anvende dette for å forstå et sentralt element i Gaahls estetikk. Det er noen veldig groteske detaljer i måten han fremfører på, fra stemmebruk til antrekk, sminke og scenografi. Han har skapt seg en slags monsterbasert personlighet, som setter ham i en opposisjonell rolle. Dramaturgien er en viktig del av opplevelsen. Det ekstreme og det voldelige blir satt i en estetisk sammenheng.

Det sentrale monsteret i black metal er Satan, forklarer Nielsen.

‒ Mange har beveget seg over i en mer norrøn estetikk etterhvert, men Satan står fremdeles sentralt. Kanskje spesielt for Gaahl. Gorgoroth var lenge bandet som holdt den sataniske ideologien nærmest. Det er en form for individualistisk styrke i hvordan de tolket det sataniske, i opposisjon til det kristne storsamfunnet, som i deres øyne var preget av svakhet, sier hun.

‒ Gaahl fremstiller seg gjerne som en slags halvgud. Mye av tematikken han lefler med, blant annet norrøne guder og negasjoner av kristne symboler, flørter med idéen om en førkristen idealtilstand. En tid hvor man var knyttet til den norske naturen, og den iboende maskuliniteten og styrken stod sterkere i hevd.

Som uttrykksform lar black metal fansen ta kontroll over sin egen identitet, mener forskerne.

‒ Black metal har en form for maskulin stygghet som et estetisk mål. Mange snakker om opplevelsen som en katarsis, det vil si en slags renselse av sjelen hvor man opplever følelsene som kommer til uttrykk i musikken, seir Hawkins.

‒ Kombinasjonen av instrumentene og den røffe vokalstilen slipper noe ut hos både artister og tilhørere. Det gir et utløp, både emosjonelt og fysisk, selv om alle selvfølgelig opplever det på forskjellige måter.