Bakgrunn
Spillerelatere smertesyndromer (PRP ‒ play-related pain syndroms) er en tilstand som ofte forekommer hos profesjonelle instrumentalister. Dette kan ha innvirkning på deres spilleevne. Andelen musikere som opplever PRP i løpet av karrieren, har blitt vurdert for ulike musikergrupper, aldre og instrumentgrupper. Resultatene viser at majoriteten av profesjonelle instrumentalister har vært rammet av PRP minst én gang i livet. Indikatorene for utvikling av PRP inkluderer blant annet (a) spillerelatert muskeltensjon, (b) spillerelaterte stressfaktorer, (c) instrumenttype, (d) kvinnelig kjønn og (e) lav tendens til forebyggende atferd under øving.
Behandling av pasienter med PRP
Sykehistorien for musikere med PRP, inkluderer aspekter som (a) atferd og forhold før PRP oppsto, (b) musikalske forhold og øvingsvaner, (c) medisinsk bakgrunn, (d) profesjonell, psykologisk, sosial og økonomisk situasjon (e) og andre risikofaktorer. Den diagnostiske prosedyren består av fysisk undersøkelse, samt observasjon av pasienten mens hen spiller på instrumentet sitt. Dersom det er nødvendig, involverer man også eksperter fra andre medisinske spesialfelt (f.eks. nevrologi, ortopedi, håndkirurgi, indremedisin osv.). Strategiene for behandling og rehabilitering følger prinsippene for nåværende forståelse av prosessering av smerte i det menneskelige nervesystemet. Dette inkluderer medisinering, fysioterapi, pedagogiske tiltak, endring av atferd innen spillestillinger og teknikker samt ellers i hverdagslivet, kroppsbevissthet, avslapningsteknikker m.m. I tillegg blir behandlingen gjennomført i henhold til retningslinjene for hvert av de ovennevnte medisinske fagfeltene.
Resultat
Det finnes få langtidsstudier om resultatene av behandling for musikere med PRP. En retrospektiv oppfølgingsstudie ble utført ved Institut für Musikphysiologie und Musiker-Medizin (IMMM) ved Høyskolen for musikk, drama og media i Hannover. Ved hjelp av en spørreundersøkelse og et strukturert telefonintervju, ble utfallet for 123 instrumentalister med PRP evaluert etter behandling i henhold til prinsippene beskrevet ovenfor. Gjennomsnittlig tidsintervall siden debut av PRP var 6 år, og gjennomsnittlig oppfølgingsvarighet siden pasientens første besøk var 4,2 år. Når smerten var mest intens, var gjennomsnittlig selvrapportert smerteintensitet 7 på en numerisk vurderingsskala gradert fra 0 til 10, hvor «0» sto for «ingen smerte» og «10» sto for «verst tenkelig smerte». Smerteintensiteten ble betydelig redusert til et gjennomsnitt på 1 på NRS under studien. Pasientenes evaluering av behandlingseffektene indikerte at tiltakene hvor pasientene selv deltok aktivt, var mest effektive. Konklusjonen er at de fleste musikere med PRP kan få oppleve god bedring ved bruk av aktuelle og tilgjengelige behandlinger og rehabiliteringsstrategier. Pasientenes aktive deltakelse i rehabiliteringsprosessen er vesentlig for et optimalt resultat. Kunnskap om den mest gunstige atferden bør innlemmes i læringskonsepter for musikkstudenter.
Etablering av forebyggende programmer ved musikkakademier
Musikkstudenter bør tidligst mulig i studiene få opplæring i hvordan de aktivt kan jobbe med håndteringen av egen helse. Derfor har det blitt etablert forebyggende programmer ved flere musikkakademier. Studentene lærer i teori og praksis hvordan de kan bidra positivt til sin spillerelaterte helse og hvordan de kan unngå eller avgrense overbelastningssituasjoner.
