– Få trollene ut i lyset

Hun håper flere skal tørre å snakke om det som plager dem, og at de søker hjelp dersom noe oppstår.

På åpningsdagen 29. august holdt Fougner-Økland en tale til førsteårsstudentene som det ble snakket om i gangene etterpå. Hun fortalte ærlig om hvordan hun en dag i løpet av første studieår måtte forlate undervisningen, fordi kroppen ikke orket mer.

«Jeg fikk ikke puste, jeg ble svimmel og kvalm. I 20 minutter måtte jeg ligge i trappen til Levinsalen og skjelve. Alt det som jeg og hodet mitt ikke hadde tatt stilling til måtte kroppen riste ut. Og der og da tenkte jeg to ting: det første var at herregud, jeg tror jeg har et angstanfall. Det andre var at jeg tror jeg må sove mer,» sa Fougner-Økland i talen.

Dette mønsteret gjentok seg flere ganger, og hun innså til slutt at kroppen hadde gått på høygir alt for lenge, med alt for lite hvile.

– Jeg har ikke noe behov for å være «hun som fikk angstanfall i timen,» men jeg tror dette er noe som angår nesten alle som går her på en eller annen måte. Så jeg synes vi skal snakke litt mer om det, sier Fougner-Økland.

«Helse» har vært et viktig stikkord på Musikkhøgskolen den siste tiden. 9. og 10. september kom resultatene av Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT), som blant annet viser at det er stor forskjell på menn og kvinner når det gjelder psykisk helse og trivsel på NMH.

Og 22.-24. september ble konferansen Musicians' and Performing Artists' Health and Performance (MHPC) arrangert. Den fokuserte på yrkeshelse og prestasjoner blant musikere og scenekunstnere, og var en del av et større prosjekt (nmh.no på engelsk).

Ett av innleggene på konferansen holdes av professor ved Universitetet i Agder, Nils Harald Sødal. Han er utdannet sanger fra Norges musikkhøgskole, har vært solist i Den Norske Opera, og har en doktorgrad i prestasjonspsykologi fra Kunsthøgskolen i Oslo.

– På de fleste prestasjonsarenaer i dag er det stadig større fokus på psykologiske og mentale faktorer som virker inn når man skal prestere under press. Toppidretten har jobbet systematisk med slike ting i mange tiår, men slike prestasjonspsykologiske problemstillinger har ikke vært et prioritert tema innenfor kunstfeltet, sier Sødal.

– En av grunnene til dette er nok at man innenfor kunst ikke er så glad i ordet «prestasjon». For hva er en kunstnerisk prestasjon? Kunstnere konkurrerer jo ikke om å komme på en seierspall, sier han.

Likevel mener han at presset man opplever i kunstfeltet kan være helt på høyde med det som erfares av for eksempel en toppidrettsutøver.

– Og det er et faktum at musikere, scenekunstnere og andre kunstnere svært ofte opplever at de mangler en verktøykasse å gripe til når presset er stort, sier Sødal.

For SUT-leder Fougner-Økland kom reaksjonen helt ut av det blå.

– Det gjorde jo ikke det, hvis man ser på regnestykket, men for meg var det et sjokk. Jeg hadde aldri kjent på noe sånt før, sier hun.

Hun søkte hjelp hos skolens fysioterapeut. De jobbet mye med pust og spenninger, og skjønte fort at det ikke var noe muskulært som gjorde at alt snørte seg sammen. Det var bare alle følelsene som kom til overflaten. Den unge studenten måtte dessuten øve seg på å sove.

– Jeg la til én halvtime, så en halvtime til, for jeg våknet etter seks timer selv om jeg ikke hadde på alarm. Jeg hadde gått rundt i flere år og vært overbevist om at det var all søvnen jeg trengte. Så det tok lang tid å lære, forteller Fougner-Økland.

Sødal trekker paralleller til idretten, hvor fagfolk har regnet seg frem til at en utøver trenger mellom 48 og 72 timer på å bli hundre prosent restituert etter en hard økt eller konkurranse. Søvn er en viktig del av dette, selv om behovet varierer fra person til person.

– Det er viktig å ha et fortrolig forhold til egne grenser, både psykisk og fysisk, og utvikle en følsomhet for når man er i ferd med å strekke strikken for langt, forklarer han, og viser til begrepet «resiliens».

Det kommer fra psykologifaget, og handler om individuell motstandskraft, altså det å beholde en psykisk styrke og helse til tross for stress og påkjenninger.

– Man må lære seg selv å kjenne, på godt og vondt, sier Sødal.

I likhet med Fougner-Økland mener han at åpenhet rundt psykisk helse er veien å gå. Det å sette ord på vanskelige ting overfor et annet menneske er ofte terapi i seg selv.

– Som i de norske folkeeventyrene lønner det seg alltid å få trollene ut i lyset. For noen år siden sa en kollega på Operaen til meg at et vendepunkt for henne var da hun endelig skjønte at de fleste hun sto sammen med på scenen var like redde som henne selv, sier Sødal.

Fougner-Økland forteller at både studenter og lærere har kommet bort til henne etter den åpenhjertige talen, og fortalt om ting de omtrent aldri har sagt høyt før.

– Jeg klarte heller ikke å snakke med noen om det mens det foregikk; kanskje én eller to. Men da jeg hadde kommet meg litt gjennom det kunne jeg ta det opp med andre, og da skjønte jeg at det er ekstremt mange som har gått gjennom lignende ting, sier hun.

– Mange opplever å få vondt av å spille på sitt eget instrument, og når det er noe du har dedikert hele livet til, så blir det veldig sårt.

Sødal kjenner igjen dette fra egen forskning. Han forteller at kunstfeltet lenge har vært preget av et fenomen man også har sett innenfor fotball, hvor spillerne ofte er redde for å snakke om psykiske problemer. De frykter at hvis de ikke fremstår sterke i hodet, så risikerer de å bli satt på benken.

– Innenfor mitt eget fag, opera, og innenfor ballet, har dette vært et stort problem opp igjennom. Frykten for å fremstå svak overfor autoritære kunstneriske ledere har gjort at man har holdt vanskelige ting for seg selv. Men da oppstår gjerne det man innenfor sosiologien kaller en majoritetsmisforståelse, som innebærer at man går rundt og tror at alle rundt en er så mye mer harmoniske enn en selv, forklarer han.

Fougner-Økland er glad for at hun oppdaget og begynte å jobbe med problemene på et tidlig tidspunkt, og mener det er veldig viktig å fange opp slike ting før det blir en psykisk lidelse. Nå som hun vet hvor grensa går kan hun få mer ut av de neste studieårene.

– For meg har det vært en veldig viktig erfaring. Jeg er glad det skjedde det første studieåret, slik at jeg fikk tatt tak før det ble helt uoverkommelig. Nå har jeg mye mer kontroll på hvor langt kapasiteten rekker, sier hun.

Samtidig synes hun det er viktig å få fram at slike opplevelser er en del av den overordnede helsen, på samme måte som en influensa.

– Man får det og er syk en stund, får hjelp, og så blir man bedre. Noen kommer seg litt fortere enn andre, og ettervirkningene kan vare en stund, men du blir ikke «den personen» resten av livet, sier hun.

Hun mener mental hele bør komme inn i utdanningen på et tidlig tidspunkt, slik at venner og lærere kan være en støtte, men slipper å stille som psykologer, dersom noe skjer.

Dette er Sødal enig i.

– På samme måte som man øver på et instrument, må man fra tidlig alder øve på å styrke sin psykologiske motstandskraft. Jo tidligere man begynner, jo lettere er det å bake riktige holdninger, vaner og verdier inn i reaksjonsmønstre og nervebaner. Dette kan bidra til at man i større grad kan frigjøre skaperkraft og uttrykksglede hos seg selv, sier Sødal.

Han tror det viktigste er at studentene gir seg selv og andre rom for å dele vanskelige ting.

– Samtidig påligger det lærere og ledelsen ved slike undervisningssteder å tilrettelegge for at slik deling kan skje, både på et holdningsplan, men også rent praktisk. Det er ikke uten grunn at vampyrer og spøkelser trives best i skyggene og inne i mørket. Mørket symboliserer skjul og fortrengning.

Det som ofte skjer innenfor ulike prestasjonsfelt er at når man er veldig opptatt av å skjule ting for omgivelsene, så begynner man etter hvert også å skjule ting for seg selv. Problemet er at et slikt selvbedrag og det å lyve for seg selv på denne måten ifølge mange psykologer er den fremste årsaken til psykiske lidelser, forklarer Sødal.

– Når man derimot gis anledning til å snakke ærlig om vanskelige ting, oppdager man fort at i bunn og grunn så er vi mennesker svært like når alt kommer til alt. Livsangst og frykten for ikke å strekke til ligger som regel og skvulper rett under overflaten hos de fleste av oss, sier han.