Sparsommelig musikerliv

– Det er en problematikk jeg har hatt hengende over meg helt siden jeg kom til Norge, sier María Alejandra Conde Campos.

For sju år siden landet hun på norsk jord, med en noe sliten cello på ryggen. Talentet var det imidlertid ingenting i veien med. Som student ved Norges musikkhøgskole og Barratt Due, har hun fått låne cello av Dextra Musica. Instrumentutlånerne er en del av Sparebankstiftelsen, og har kjøpt inn en betydelig samling bestående av 130 ny-italienske strykeinstrumenter. Halvparten til utlån for profesjonelle musikere, de resterende går til studenter etter bestått prøvespill.

– Å ha et bra instrument spiller bokstavelig talt inn på selvfølelsen som musiker. Gir instrumentet deg mye motstand, går det på psyken løs. Jeg har spilt på celloer som gir masse ulyd og kjent på hvor mye det krymper meg som musiker. At jeg har fått låne fra Dextra Musica har betydd enormt for min utvikling, påpeker Conde Campos, som dermed har fått spille på en cello pålydende 700.000 kroner.

At hun må levere instrumentet tilbake når hun er ferdig å studere, har gnagd i bevisstheten gjennom hele skoletiden.

– Noen får hjelp fra foreldre når studietiden har tatt slutt, men langt fra alle har mulighet når det er snakk om så store summer. Jeg har forsøkt å spare så godt jeg kan gjennom hele studietiden, og får heldigvis leie et rom rimelig slik at jeg har få boutgifter. Ferier tar jeg meg ikke råd til, men skeier ut med en flybillett i året for at moren min skal kunne komme på besøk til meg til jul, forteller Conde Campos.

Den musikalske gnisten ble tent gjennom «El Sistema»-skolen; et sosialt program i Venezuela der alle barn uansett bakgrunn, får lov å spille et instrument og prøve seg i orkesteret.

– At jeg snublet over skolen og endte opp som cellist er ren og skjer tilfeldighet. Klassisk musikk har ikke noen kulturarv i Venezuela, der er folk mest opptatt av salsamusikk. Å få lov til å studere videre og jobbe i Norge føles som et stort privilegium, forteller Conde Campos, som hadde avsluttende eksamenskonsert i januar.

Prosjektansvarlig for Dextra Musica, Eline Melgalvis, forteller at de nå har laget en liten mellomsamling på 15 instrumenter for musikere i etableringsfasen. Antallet tatt i betraktning, blir konkurransen i prøvespillet enda vanskeligere for disse.

Hva ser dere etter?

– Det går selvfølgelig på ferdigheter, kvalitet og musikalitet, men vi ser også etter musikere som vil være med å utvikle norsk musikkliv og inspirere unge utøvere. Alle som låner et instrument av oss, betaler tilbake hvert år ved å bruke fem dager på prosjekter som inspirerer barn og unge. Vi synes det er ekstremt viktig å gi unge musikere et godt verktøy, det har mye å si for utviklingen deres og gir lytterne god kvalitet. Det har også stor betydning at unge musikere får et forhold til at de faktisk er gode forbilder og inspirerer generasjoner under seg. Klassisk musikk trenger den kraften.

Melgalvis forteller at de har blitt intervjuet av internasjonale magasiner som spørsmålsstiller hvorvidt de ødelegger markedet ved å låne ut instrumenter til studenter som egentlig burde kjøpt selv.

– Men ved at vi nettopp har de fremste makerne i samlingen vår, får studentene et bedre utgangspunkt til å finne ut hva de vil ha. Kanskje har man lyst til å kjøpe nettopp fra den makeren man har lånt, eller fra en annen man har blitt kjent med gjennom samlingen.

Mens man tidligere kunne låne instrumentet ut studietiden, har Dextra Musica strammet noe inn.

– Vi oppdaget at noen aldri ble ferdige med å studere, trolig fordi de ville beholde instrumentet lengst mulig. Regelen nå at man får låne i fire år, før man må prøvespille på nytt, smiler Melgalvis.

Prosjektlederen råder studenter til å bruke lærere og nettverket de har på skolen, for å få hjelp til å finne det riktige instrumentet, i et marked det kan være svært vanskelig å orientere seg i.

María Alejandra Conde Campos har forsøkt å orientere seg blant instrumentmakere i Europa.

– Er man heldig kan man finne en som vil bygge seg opp et navn. En maker som er ukjent, men likevel lager veldig gode celloer. Da blir gjerne prisen betraktelig rimeligere.

Å klare å spare opp 500.000 kroner til den populære Meuwissen eller Stürzenhofecker-celloen, var lenge et mål. Et tips fra en musikervenninne forandret planene.

– Som ferdig utdannet dro hun til København for å lete blant mer ukjente makere. Hun prøvespilte en haug med celloer og fant til slutt en god til kun 250.000 kroner. Jeg fikk tips om en annen hun hadde prøvd, som også var veldig bra. Nå står den i København og venter på meg, smiler Campos som snart reiser for å prøvespille celloen. Hun får lov å ta den med hjem og teste instrumentet sammen med læreren sin, før den endelige avgjørelsen tas.

Å velge bort BSU-sparing og boliglån, til fordel for instrumentanskaffelse, er heller ikke uvanlig.

– For å tjene penger til bolig trenger man et instrument som er brukbart i det profesjonelle livet. Å tenke i den rekkefølgen er nok vanligst, påpeker Conde Campos.

Andre igjen benytter seg av venner, som har kjøpt nytt instrument og låner bort sitt gamle.

– Det går også an å låne instrument av makere, men da til en månedlig leie. Har man skikkelig flaks, eller har klart å bygge seg opp et kjent navn, finnes det noen få som er så heldige å få sponsor. Da slipper de å låne for en liten, tidsavgrenset periode. Man får papirer på at instrumentet er ditt – uten å ha betalt en krone.