Strukturerer intuisjonen

– På det første møtet sa jeg at som kurator skal jeg ikke spille selv, eller involvere meg i noen av opptredenene. Sånn ble det ikke, sier Wei Ting Tseng og ler.

Konserten hun snakker om, «Resonance / Resonate», finner sted under Ultima-festivalen 19. september. I tillegg til å være én av tre kuratorer skal Wei Ting opptre med et solostykke skrevet for henne, og få urfremført et av sine egne stykker.

Intet mindre enn fem konserter står på planen for FRIMA-studenten dette semesteret. Én ferdig, fire igjen.

– Det første året på master var jeg veldig travel med å delta i andres prosjekter. Folk her er veldig hyggelige og åpne, og oppriktig nysgjerrige, sier hun.

– Det er fortsatt mye som foregår, men i år bestemte jeg meg for å fokusere mer på mine egne prosjekter.

Med bakgrunn som klassisk cellist var den taiwanske musikeren i Tyskland for å prøvespille til en master i klassisk musikk da planene plutselig endret seg.

– Jeg innså at jeg ikke skulle drive med det lenger. Jeg elsker klassisk musikk, men jeg fant ikke min plass i miljøet og mentaliteten.

I stedet bestemte hun seg for å prøve noe helt annet, og dro til Oslo for å studere økonomi. Men ikke for å legge celloen til på hylla.

– Det ga meg muligheten til å utforske andre sjangre. Jeg begynte å jobbe med kunst og samarbeide med folk som er interessert i forskjellige typer uttrykk, jobbe med elektroniske oppsett og gå mer inn i jazz.

På videregående var Wei Ting veldig fascinert av skandinavisk jazz. Flaks, for hennes første reise til Oslo sammenfalt tilfeldigvis med Oslo Jazzfestival.

– Jeg endte opp med å gå på en konsert med Eivind Aarseth, og innså at dette er jo det jeg lyttet til da jeg var femten! Det er noe sånt jeg vil drive med.

Opplevelsen inspirerte en nye hovedinteresse, både som utøver og komponist: Improvisasjon.

– Den mest interessante perioden i klassisk musikk er for meg fra 1900-tallet og fremover, som også er perioden da jazzen ble dannet. De har mye til felles, sier Wei Ting.

Hun beskriver den musikalske improvisasjonen som noe intuitivt, men likevel strukturelt. Som å legge små elementer av byggematerialer på pilarene i en bygning. En arkitektonisk, sonisk struktur.

– Det handler om å, ubevisst, gi mening til intuisjonen din, beskriver hun.

Wei Ting tror denne strukturelle måten å tenke på er noe hun har med seg fra den klassiske skoleringen. Og hun ble veldig nysgjerrig på forholdet mellom de improviserende musikerne.

– Jeg lurte på hvordan jeg kunne kommunisere bedre med medspillere mine mens vi improviserte. Hvordan uttrykke de estetiske ideene mine. Ikke bare i det ene øyeblikket, men gjennom hele strukturen. Det er grunnen til at jeg begynte å komponere, sier hun.

– Gjennom alle prosjektene i høst ønsker jeg å vise de forskjellige måtene jeg tilnærmer meg komposisjon og improvisasjon på.

Apropos konserter. Resonance / Resonate er kuratert av tre studenter, og presenterer et bredt spekter av helt nye verk skrevet av unge komponister, fremført av unge musikere.

Wei Ting skal fremføre stykket «Untangled» av Elias Frisk og Pernille Grimsrud, og fire slagverkere skal fremføre hennes eget nye stykke «A Posture of Attendance».

Untangled har et grafisk partitur som er seks meter langt, så cellisten må bevege seg rundt mens hun spiller.

– Det er utfordrende å finne balansen mellom bevegelse og musisering. Celloen betraktes jo vanligvis ikke som et bevegelig instrument, som regel må du sitte for å spille, sier Wei Ting.

Hennes eget stykke, A Posture of Attendance, tar utgangspunkt i tre elementer: rom, improvisasjon og rotasjon. Det er skrevet for 3–7 like instrumenter, i dette tilfellet fremført av fire vibrafoner.

– Harmoniene er basert på akustikk, på toppfrekvensene i rommet. Jeg har jobbet spesifikt med Levinsalen, gjennom Tanja Ornings cellolab, men det kan fremføres hvor som helst, sier Wei Ting.

Hun forklarer hvordan arbeidet i kunstfeltet, med sted-spesifikke installasjoner og utstillinger, skapte en interesse ikke bare for å lage lyder, men også for omgivelsene og alle de små elementene som påvirker hvordan vi oppfatter informasjon.

– Hvordan vi forholder oss til rom har mye å gjøre med hvordan vi hører hverandre, at vi nesten kan føle rommets størrelse. Er det mulig, gjennom å manipulere overtonene i rommet, å få folk til å føle at størrelsen endrer seg? Det er ideen min.

Det neste som skjer er en duo-konsert sammen med jazzpianisten Fride Hjelle 18. oktober. Gjennom fri improvisasjon, og med et kompositorisk tankesett, utforsker de to musikerne hvordan deres forskjellige musikalske bakgrunner møtes.

– Det er her jeg vektlegger det samarbeidende aspektet av arbeidet mitt, forklarer Wei Ting.

– Vi fokuserer på dynamikken i harmoniene, og hvor møtepunktet for harmonibygging er når akkordprogresjonen improviseres fram. Er det mulig å forutsi hva den andre personen skal gjøre harmonisk?

Solo-konserten hennes 31. oktober består også av fri improvisasjon. Men hun jobber ikke helt alene.

– Som musiker prøver du alltid å få mest mulig ut av rommet du er i, men du må alltid kompromisse. For eksempel kan det være forferdelig utfordrende å spille i et veldig tørt rom.

Så denne gangen skjer samarbeidet mellom Wei Ting og selve rommet.

– Jeg tenkte: Er det mulig å jobbe sammen med akustikken, som likeverdige? Jeg behandler rommet som en medmusiker, sier hun.

– Jeg kommer til å jobbe med tre forskjellige typer lyd, gjennom høyttalere, der rommet i seg selv blir designet ved å legge til klang eller forsinkelse eller forvrengning. Det vil danne seg ulike rom av lyd, en sonisk bygning, mens jeg befinner meg i det samme fysiske rommet hele tiden.

Siste konsert for høsten, 11. november, er oppkalt etter Wei Tings komposisjon «As Silent as Bombs».

Wei Ting forteller at verket ble til av ren nødvendighet. Etter som hun kommer fra Taiwan har hun fulgt med på den økte spenningen mellom Taiwan og Kina, og hvordan den affekterer resten av verden.

– Jeg fikk en telefon fra broren min i Taiwan, som hadde blitt innkalt til nødtrening. For krig. Det skremte meg skikkelig. Komponeringen var på en måte en helbredende prosess for meg, sier hun.

As Silent As Bombs er en databasert komposisjon med tre satser: «Overture» for solo cello, «Bang» for cello og bassklarinett, og til slutt «Whiteness» for cello, bassklarinett og slagverk. De to første ble urfremført i henholdsvis 2022 og 2023. Whiteness er fortsatt et arbeid i utvikling.

– Sammen beskriver de opplevelsen av en atombombe. Først kjenner du den, så hører du den, og så blir du blendet. Alt blir hvitt, forklarer Wei Ting.

Partituret til Overture er strukturert rundt frekvensen av kinesiske provokasjoner rundt taiwansk territorium. Bang er basert på endringene i militært forbruk gjennom det siste tiåret, i land som Kina, USA og Ukraina.

– Jeg bruker informasjonen i det grafiske partituret for å se om det er mulig å fortelle historien gjennom musikk, på en måte man ikke kan gjøre med tekst. Musikk gir folk et trygt rom for å snakke om frykt og bearbeide traumer, enten de har vært i krig eller bare er redde. Nå jeg fremfører dette verket, kommer de og deler fra sin erfaring etterpå, sier Wei Ting.

– Jeg pleier å fortelle historien bak stykket før jeg spiller det, men jeg er også interessert i å finne ut hva som skjer hvis jeg ikke gjør det. Vil lytterne tolke det på samme måte?