Tanker og tangenter

Vi har samlet tre av NMHs masterstudenter i utøvende klaver – Mirei Aoto fra Japan, Damiën Heemskerk fra Nederland og norske Herman Bakke Karlsen. Alle spiller masterkonserter denne måneden.

Mirei valgte ikke Norge tilfeldig – hun oppdaget norsk musikk mens hun fremdeles bodde i Japan.

– Jeg er superinteressert i norsk musikk!

Masterprosjektet hennes dreier seg om stykker knyttet til norsk og japansk folkemusikk. Hun understreker at hun ikke ønsker å sammenligne de to, men heller vise dem side om side.

For Mirei er det viktig å respektere folkemusikkaspektet i musikken. Samtidig sier hun at bakgrunnen hennes gjør at hun kan innta et annet perspektiv.

Ifølge Mirei er japansk klavermusikk vanskelig å finne, og de folkemusikkinspirerte stykkene er vanligvis skrevet for orkester eller tradisjonelle instrumenter. På konserten i mars vil hun fremføre musikk av Akira Ifukube, komponisten kjent for musikken til Godzilla (1954).

På den norske siden er Grieg selvfølgelig viktig for henne, akkurat som for medstudent Herman. Han har kalt prosjektet sitt «Norske lydlandskap».

– Jeg prøver å finne stykker som ikke spilles så mye, for det finnes så mye norsk pianomusikk. Etter Grieg har du Sæverud og Tveitt, men det finnes så mange andre komponister også, forteller han.

Han ønsker å vise en annen side av norsk pianomusikk, som ikke er så sterkt knyttet til folkemusikk – eller kanskje låter mer europeisk, som han sier. Han nevner Alf Hurum, Klaus Egge, Fartein Valen og Lasse Thoresen.

– Dette er også norsk musikk. Og det er god musikk!

Han legger til:

– Dette prosjektet er veldig personlig. Alle stykkene jeg spiller, har jeg et personlig forhold til.

Mens Mirei begynte å spille piano da hun var sju, startet både Damiën og Herman senere – da de var henholdsvis tolv og fjorten. Herman hadde allerede vært innom flere andre instrumenter – trommer, elbass og valthorn. Som ung tenåring ville han bli organist, så han begynte å ta pianotimer for å forberede seg.

Men en dyktig pianolærer fikk den litt ubesluttsomme Herman til å lande – og bestemme seg for at klaver var veien videre.

Herman spiller masterkonsert sammen med en sanger og en fiolinist, og har tilpasset og transponert sangene slik at de passer for bass, i stedet for den opprinnelige sopranen til Griegs kone, Nina.

Som en musiker med mange ideer har Damiëns masterprosjekt utviklet seg til noe ganske annet enn den egentlige planen, som handlet om synestesi – evnen til å høre farger i musikk. Konseptet inkluderte derfor å lage visuelt materiale, og akkurat den delen har han beholdt.

– Det endte med å kombinere visuelle uttrykk og musikk på ulike måter.

Han skal tegne sine egne animasjoner for hånd til konserten i mars, som har fått den lekne tittelen «Mickey-Mousing for Beginners».

– Men jeg kan egentlig verken tegne eller animere, ler han, og forklarer at dette er en måte å tvinge seg selv til å lære mer om en verden han er fascinert av.

Mickey-mousing er en teknikk der musikken er komponert eller synkronisert med det som skjer på skjermen, så den matcher eller overdriver filmens bevegelser. Et av de tidligste eksemplene på dette er Disneys «Steamboat Willie».

Damiën benytter konseptet på en annen måte i prosjektet sitt, ved å la musikk og animasjon bli til simultant.

– Visualisering av musikk er en stor kunstform, men den er vanskelig å vise frem og lages ofte av små, uavhengige skapere, så det er ikke noe man ser på kino. Og det er for komplisert til å stille ut på et museum.

Han viser oss et videoeksempel av Norman McLaren, som han beskriver som pip og prikker synkronisert.

– Filmen og musikken kan ikke skilles, ikke sant?

Visjonen hans for prosjektet er tydelig, men ambisiøs.

– Repetitivt, rytmisk og hypnotisk. Det er kvalitetene jeg gjerne vil at dette prosjektet skal ha.

Gjensidig påvirkning

Piano er kanskje et av de vanligste instrumentene ved Musikkhøgskolen, og klassene er større enn på mange andre studieprogrammer.

– Jeg føler at miljøet her er ganske bra. Jeg håper dere føler det samme, sier Herman og humrer til medstudentene.

Damiën sier at han endelig har funnet folka sine – musikere med samme innfallsvinkel til musikk.

– Vi snakker om prosjektene våre og samarbeider mye, og da er det veldig viktig å spille sammen.

Temaer som programmeringsstrategier og konsertarkitektur engasjerer dem gjerne.

Damiën mener vennskap kan få både kunstnerisk praksis og masterprosjekter til å nærme seg hverandre.

Mireis favoritt er å spille firhendig. Hun har samarbeidet tett med en annen medstudent på klaver og fremført firhendig repertoar.

– Jeg elsker kammermusikk, men spesielt firhendig, siden rollene er like. Da kan vi diskutere det samme instrumentet og blande de samme klangene.

Hennes erfaring er at det ikke er nok bare å være gode venner – man må nesten fungere som én person. Samtidig er det avgjørende å respektere hverandres meninger og personligheter.

Konserten hennes blir en unik anledning til å høre japansk pianomusikk side om side med verker av komponister som Agathe Backer Grøndahl, David Monrad Johansen, Geirr Tveitt og selvfølgelig Grieg.

Et uvanlig program finner vi også hos Herman:

– Det er en sjelden mulighet til å høre klaverrepertoar som nesten aldri spilles i Norge – og en spesiell konsert der du kan gå dypere inn i Grieg, ikke bare som kunstner, men som menneske.

Han viser til en særlig vanskelig periode i komponistens liv og siterer ham:

– «Man må først være menneske. All sann kunst vokser ut av det menneskelige.» Konserten min gjenspeiler det.

Damiën sier at han gjør prosjektet først og fremst for seg selv og kaller det egoistisk – med glimt i øyet. Oppsummert gir han en forlokkende, men litt truende pitch:

– Det blir et angrep på sansene. Provoserende, energisk – og kanskje til og med litt aggressivt.

– Jeg er solgt! konkluderer Herman.