Som både førstegenerasjons modernist og forbilde for etterkrigsmodernistene, er Anton Webern (1883-1945) sentral i modernistisk tradisjon. Den etablerte oppfatningen av Webern som banebrytende avantgardist ser ut til å stå i sterk kontrast til hans eget syn på sin generasjons musikk, nemlig at den var en naturlig, evolusjonistisk videreføring av den vestlige musikktradisjonen. Weberns vokalmusikk er særlig interessant i så måte, ettersom han skrev nyskapende musikk og utviklet en stringent og streng tolvtoneteknikk, samtidig som han tonesatte romantiske, enigmatiske og folkloristiske dikt.
Således er Weberns musikk allerede på det komposisjonsmessige planet i spenn mellom flere lag med mening, og estetiske og stilistiske idealer. Kjernen i prosjektet er følgende spørsmål: Hvordan høres dette ut som klingende musikk? Hvordan settes alle de estetiske motsetningene og meningslagene i spill når Weberns vokalmusikk fremføres? Hvilken rolle spiller fremføringen for hvordan lytteren oppfatter musikalsk mening? Hvordan balanserer ulike sangere forholdet mellom atonal, kantete og springende musikk, med tradisjonelle tekster og dikt?
Disse spørsmålene vil bli utforsket gjennom et metodologisk rammeverk med utgangspunkt i performativitetsteori. Hva vil det si å betrakte musikk som fremføring, som Nicholas Cook har tatt til orde for i nesten tyve år? Hvordan kan og bør analyser av musikalsk fremføring utføres? Hva er det skrevne partiturets rolle i en slik analyse?
Avhandlingen er en monografi.
