Dialog på tvers av miljøene
I prosjektet vil Kwetzinsky og Skinner finne ut mer om hvordan en klassisk musiker og en jazzmusiker kan samarbeide om en felles konsertplattform, og om hva de kan lære av hverandre. Hovedfokus er på musikk fra det 20. og 21. århundre, og på strukturelle elementer og rytme. Utgangspunktet er stykker som bygger på tydelige kompositoriske ideer, og gjennom dekomponering og eksperimentering ønsker de å belyse stoffet på en ny måte.
Ved større musikkutdanningsinstitusjoner finnes det gjerne en såkalt rytmisk og en klassisk linje, og det er ofte begrenset kontakt mellom disse miljøene, selv om de bygger på mange av de samme musikalske premissene. Klassiske musikere vil gjerne få en fremførelse til å låte spontan og improvisert, mens jazzmusikere ofte forsøker å få en improvisasjon til å låte strukturert og planlagt. Dessuten er jo rytme et like viktig element i klassisk musikk som i jazz. Studenter i begge leire har mye å lære av hverandre, og gjennom et slikt FOU-prosjekt håper Kwetzinsky å bidra til mer kontakt på tvers av miljøene.
Formål
Formålet med prosjektet er å finne ut mer om hva en klassisk musiker kan lære av en jazzmusiker, og vice versa, og om hvordan man kan skape en felles konsertplattform for jazz og klassisk.
Resultater
FOU-prosjektet foregikk i perioden 2013-2014 og endte opp med en konsert i Lindemansalen 7. april 2014 hvor Kwetzinsky og Skinner utforsket grenselandet mellom komponert og improvisert musikk. Som utgangspunkt benyttet de musikk av Skrjabin, Bartok, Ligeti, Kreisler, Rachmaninov, Shchedrin og Skinner.
I tillegg presenterte de FOU-prosjektet under Klaverdagene 3. mars 2014 og på klaverforum 20. mars 2014.
