A Dif­fe­ren­ti­al Play of For­ces

Avhandlingen presenterer en lesning av Gilles Deleuze og Felix Guattaris filosofiske apparat og utforsker hvordan musikk kan fungere i den operasjonen Deleuze betegner som en ‘transcendental empirisme’.

Sentralt er her ideen om et møte med en intensitet i det sanselige og en påfølgende erfaring av intensive og virtuelle krefter. Eftestøl tar sikte på å utforske denne ideen i tre stadier.

For det første utvikler han transcendental empirisme som et filosofisk rammeverk gjennom en lesning av Deleuze og Guattari. Deretter, i andre del, diskuteres musikk som et møte med intensive krefter i lys av avhandlingens filosofiske apparat. Her blir skillet mellom mediert og uformidlet intensitet sentralt. Avhandlingen argumenterer for at ideen om et direkte møte med intensive krefter er avgjørende for en diskusjon av musikk og transcendental empirisme. Videre argumenterer avhandlingen for at en slik begivenhet vil implisere en transformasjon av den estetiske erfaring.

I den tredje delen utforsker Eftestøl transcendental empirisme i tenkningen og poietikken til tre komponister fra det tjuende århundre: Arnold Schönberg, Olivier Messiaen og Giacinto Scelsi. Eftestøl utvikler tre ‘bilder’ av tenkningen tilsvarende komponistenes teoretiske ideer, og tar sikte på å identifisere sentrale begreper fra Deleuze og Guattaris filosofi i hver komponists tenkning. Schönbergs utsagn om dodekafoni blir lest i lys av hans Goetheanistiske tenkning omkring musikk og ide, og Eftestøl knytter dette til Deleuzes oppfatning av ideen som en virtuell mangfoldighet i et intensivt rom. For det andre leser han Messiaens ideer om musikk og ‘det blendende’ i lys av Deleuzes begreper om mikropersepsjon og tid som en virtuell kraft. For det tredje blir Scelsis musikalske tenkning knyttet til begrepet om ‘tone-monaden’ konseptualisert som et felt av intensive krefter, og Eftestøl foreslår at dens epistemologiske ekvivalens er en tilstand av ren persepsjon.

De svært forskjellige ideene som finnes i studiet av hver komponist er foreslått som drivkrefter i deres respektive musikalske tenkning; ikke desto mindre, til tross for deres forskjeller blir hver av dem lest som opptatt av musikk som et eksperimentelt sted for en transcendental empirisme.

Avhandlingen bidrar med ny innsikt i forholdet mellom musikk og transcendental empirisme og peker med dette på et mulig møtepunkt mellom teori og praksis hvor både tenkning og estetisk erfaring inngår i et forhold til levende krefter.