Norges musikkhøgskole Norwegian Academy of Music
No En
Søk

A libe­ra­ting music therapy

A qualitative study on music therapy in the meeting with Norwegian compulsory mental healthcare

Om avhandlingen

Sebergs avhandling undersøker hva musikkterapi kan være for brukere innen tvungent psykisk helsevern. Musikkterapi som en humanistisk og recovery-orientert tilnærming kan sees på som en sosialakademisk bevegelse som søker å styrke deltakerens handlemuligheter, og norske yrkesetiske retningslinjer fremhever at musikkterapeuter bør støtte opp om deltakernes selvbestemmelse. Disse verdiene utfordres når musikkterapeuten arbeider innen praksiser som fremmer ufrivillig behandling.

I dag er vi vitne til endringer i psykisk helsevern i Norge både når det gjelder tvungen behandling og krav om medikamentfri behandling. Samtidig er musikkterapi på vei inn for å etableres i psykisk helsevern rundt i landet. Det er viktig at musikkterapeuter besitter kunnskap om tvang og er bevisst sine holdninger når de trer inn i diskurser som historisk sett har vært preget av ulike tvangsmessige tilnærminger.

Tidligere forskning peker på selvbestemmelse og frihet i musikkterapi som viktige elementer i musikkterapi innen psykisk helsevern og i nærliggende praksisfelt. Tidligere forskning viser også at brukere med lite motivasjon for behandling kan ha utbytte av musikkterapi, og at musikkterapi kan oppleves som noe annet enn annen behandling. Det overordnede forskningsspørsmålet i denne studien er som følger: ‘Hva kan musikkterapi være for brukere innen tvungent psykisk helsevern?’

Forskeren støtter seg til et humanistisk perspektiv på musikkterapi som inkluderer tankesett fra recovery-orientert musikkterapi, ressursorientert musikkterapi og samfunnsmusikkterapi. Forskerens forståelse av holdninger og praksiser i moderne psykisk helsevern er påvirket av et postmodernisme-informert kritisk perspektiv, og særlig av Foucault sine betraktninger om diskurser; psykisk helsevern slik vi kjenner den i dag er ikke nødvendigvis et resultat av en kunnskapsbasert tilnærming, men også et resultat av styrende diskurser.

Dis/ability-feltet ser ut til å gå godt sammen med både et humanistisk perspektiv på musikkterapi og en postmoderneinformert kritisk forståelse av samfunnet; dis/ability-perspektivet støtter seg også til Konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne som benyttes i denne studien til å peke på forholdet mellom samfunnet og individets helse, og til å tydeliggjøre viktigheten av å opprettholde menneskerettigheter for mennesker med utfordringer tilknyttet psykisk helse. Tanker fra kritisk psykiatri og tanker om positive og negative friheter er også del av forskerens grunnlag for å diskutere musikkterapi i tvungent psykisk helsevern.

Studien har en kvalitativ design. Det empiriske materialet er konstruert gjennom intervjuer med syv musikkterapideltakere underlagt tvungent psykisk helsevern, og hvor deltakernes respektive musikkterapeuter var deltakende i intervjuet. Intervjuene ble transkribert og analysert tematisk.

Tre hovedtemaer ble konstruert på bakgrunn av den tematiske analysen: 1) frivillig musikkterapi, 2) motiverende musikkterapi, og 3) helsefremmende musikkterapi. Studiens deltakere anså musikkterapi som frivillig til tross for at de ellers var underlagt tvang: Deltakerne ønsket tilgang til liknende musikkaktiviteter utover terapiforløpet; de ønsket at andre får tilsvarende tilbud om musikkterapi som dem selv; og noen av deltakerne har tatt initiativ til å øke hyppigheten av musikkterapiavtaler.

Noen aspekter av musikkterapi synes å gå igjen når det gjelder grunner til å delta i musikkterapi: Deltakerne har allerede et nært forhold til musikk, og de er kjent med de positive bieffektene som kan komme av musikk og deltakelse i musikkaktiviteter; med musikkterapi følger et avbrekk fra behandling, tvang, medisinering, sterile avdelinger og andre brukere; i musikkterapi er deltakerne frie til å være seg selv og til å utforske, uavhengig av musikalsk bakgrunn eller ferdighetsnivå; musikkterapi er en sosial arena for å dyrke relasjoner med både musikkterapeuten og andre deltakere.

Deltakelse i musikkterapi kan påvirke bedringsprosessen på flere måter: Musikkterapi er noen ganger ansett for å være ukas høydepunkt og noe å se frem til i vanskelige perioder; musikkterapi kan hjelpe deltakerne i gang i aktivitet, og for noen av deltakerne er musikkterapi den eneste ukentlige aktiviteten de deltar i; med deltakelse i musikkterapi følger meningsfulle opplevelser og et spekter av positive følelser; deltakelse i musikkterapi kan i følge deltakerne bidra til å redusere symptomer og utfordringer innen psykisk helse, som angst og tankekjør.

Seberg foreslår begrepet ‘frigjørende musikkterapi’ som svar på det innledende forskningsspørsmålet om hva musikkterapi kan være for brukere i tvungent psykisk helsevern. Beskrivelsen av hva en frigjørende musikkterapi kan være inkluderer frihetsfremmende aspekter i tre lag: 1) i musikkterapisesjonen, 2) i bedringsprosessen og 3) i samfunnet. Disse tre lagene er også diskutert i sammenheng med tre ulike nivåer av musikkterapi: 1) praksis, 2) profesjon og 3) akademisk disiplin.

Seberg argumenterer for at musikkterapeuter innen tvungent psykisk helsevern har et ansvar for å legge til rette for opplevd frihet i musikkterapisesjonen og legge til rette for brukernes selvbestemmelse i psykisk helsevern. Som del av en akademisk disiplin bør musikkterapeuter, i følge Seberg, motkjempe unødvendig bruk av tvang, og støtte medbestemmelse og helsefremmende strukturer, i psykisk helsevern og i kulturen for øvrig.

Publikasjoner relevante