Minnematerialet fra lydopptak eller dokumenter, fra utøveren(e) eller protagonisten i prosjektet, danner beveggrunnen for prosessene og verkene. Gjennom arbeidsprosessen utsetter Dæhlin materialet for en assosiativ og kreativ prosess via omplassering og forvandling, undersøkelser og komposisjon. Dette skjer gjennom lydlig, scenisk og romlig eksperimentering. Materialets betydning forflyttes langs ulike akser i denne prosessen: Fra et felt til et annet skjer en knoppskyting og forplantning av ideer, som danner et materielt, kompositorisk og assosiativt nettverk - alt basert på minnets materiale og selvhevdelse.
I brytningene mellom disse aksene søker Dæhlin å skape med materialet på en slik måte at det inngår nye betydningsdannelser. Slik frigjøres kanskje det personlige eller arkiviske materialet i kunstverket. Gjennom kunstneriske transformasjoner overskrides forhåpentligvis det lukkede og kanskje private rommet, og ‘oppløses’ i en kunstnerisk manifestasjon som andre mennesker kan gå inn i og som er i kontakt med den virkelighet som omgir oss og de historiene som finnes rundt oss. En kunst basert på et minnemateriale som stadig danner nye mutasjoner gjennom et kreativt og dermed konstruerende arbeid - et spill hvor ulike sider ved levd liv undersøkes.
Arbeidet er en kunstnerisk undersøkelse og omplassering av den kanskje konkluderte fortiden, av nået som stadig fremkommer og av den immanente fremtiden. Et forsøk på å gjenåpne noe. Som en form for mot-hukommelse hvor den ene historiske stemmen krakelerer i alle de sporene, formasjonene og relasjonene den til enhver tid består av.
