Sergej Rakhmaninov (1873–1943): Klaverkonsert nr. 2
- Moderato
- Adagio sostenuto
- Allegro scherzando
Pause
Witold Lutosławski (1913–1994): Konsert for orkester
- Intrada. Allegro maestoso
- Capriccio Notturno e Arioso. Vivace
- Passacaglia, Toccata e Corale. Andante con moto – Allegro giusto
Medvirkende
- Oskar Halvorsen (klaver)
- Tabita Berglund (dirigent)
- Kammerfilharmonien Barratt Due
- Musikkhøgskolens symfoniorkester
Omtale
Musikkhøgskolens symfoniorkester og Barratt Dues symfoniorkester blir dirigert av Tabita Berglund. Oskar Halvorsen er klaversolist. På programmet står Klaverkonsert nr. 2 av Sergej Rakhmaninov (1873–1943) og Konsert for orkester av Witold Lutosławski (1913–1994).
Tabita Berglund tok master i orkesterdirigering ved Musikkhøgskolen i 2019 og har siden dirigert en rekke ledende orkestre i inn- og utland. Berglund er født og oppvokst i Trondheim. Hun utdannet seg først som cellist og tok en master i utøving ved Norges musikkhøgskole i 2013 med Truls Mørk som lærer. Berglund opptrådte jevnlig med Oslo og Bergen Filharmoniske orkestre samt Trondheimsolistene før dirigering ble hennes hovedfokus i 2015. I 2022/23-sesongen dirigerer hun blant annet London Philharmonia, Detroit Symphony Orchestra, tyske Sinfonieorchester Wuppertal, BBC Scottish Symphony Kungliga Filharmonikerna i Stockholm og Bergen filharmoniske orkester og Hallé og Royal Scottish National Orchestra. Berglunds debut-CD, hvor hun dirigerer Oslo-filharmonien og fiolinisten Sonoko Miriam Welde, ble utgitt i 2021 og nominert til Spellemannprisen.
Om komponistene
Sergej Rakhmaninov ble født i Russland i 1873, forlot hjemlandet under revolusjonen og døde i Beverly Hills i 1943. Han komponerte det aller meste av sin musikk før han reiste til USA, og brukte andre halvdel av livet på en karriere som konsertpianist. Den 2. pianokonserten var det første Rakhmaninov skrev etter en langvarig depresjon forårsaket av at hans første symfoni ble en dundrende fiasko i 1897. Pianokonserten ble urfremført i St. Petersburg i 1901 med Rakhmaninov selv som solist, og den har blitt en av verdens mest spilte – kjent for sine smektende melodier og sin nesten overmodne romantiske fylde. Samtidig er det et verk som krever mye av solisten, både med hensyn til virtuositet og ekspressivitet.
Konserten er tidstypisk for den sene romantikken, med en tre-satsig struktur trygt forankret i tonearten c-moll. Verket åpner med pianoet alene, før orkesteret entrer samspillet i den første satsen med tempobetegnelsen Moderato. Andre sats er en melankolsk variasjonssats med betegnelsen Adagio sostenuto. Verket avsluttes med Allegro scherzando, en energisk rondo som tar verket til en heftig konklusjon i romantisk virtuos stil.
Witold Lutosławski er kjent som en av de sentrale etterkrigsmodernistene. Han var sentral innenfor det som fikk betegnelsen den polske skole – en komposisjonsretning med fokus på store klangflater, i en slags orkestral ambient-stil. Hans tidlige komposisjoner er imidlertid forankret i en neoklassisisme preget av Béla Bartók, en retning som kulminerer i Konsert for orkester (1951–1954). Denne konserten ga ham et internasjonalt gjennombrudd, men det skulle ikke gå mange år før han endret tonespråket radikalt og med det ble en førende skikkelse i den østeuropeiske modernismen.
I likhet med Rakhmaninov hadde Lutosławski flere roller enn komponistrollen: han var også kjent som dirigent, og dirigerte ofte egne verk. Hans dype kjærlighet til orkesteret kommer tydelig frem i Konsert for orkester, gjennom musikk som både er tradisjonsforankret og innovativ, og rik på kontraster og farger. Tittelen betegner et musikkstykke hvor flere av orkesterets instrumenter får utfolde seg solistisk – konsertere – mot orkesteret. Det er orkesteret selv som etter tur får roller som solister, i motsetning til solokonserter hvor det er én dedikert solist i hovedrollen.
Lutosławski skrev for øvrig en pianokonsert for Leif Ove Andsnes og en sangsyklus for Solveig Kringlebotn, men det er ikke bare derfor han har gjort seg fortjent til betegnelsen «norgesvenn»: Han hadde nær familie i Oslo, og bodde i perioder i byen. Han ble æresmedlem av Norsk komponistforening i 1991.
