Norges musikkhøgskole Norwegian Academy of Music
No En
Søk

En musiker i felleskap

I studietiden var planen å bli verdens beste trombonist. Men da Arvid Martinsen i 2021 fikk Kongens fortjenstmedalje for sin innsats for musikklivet i Helgeland, hadde han lagt minst like mye trening i å tørre å være seg selv. Hans ønske for musikkutdanningen fremover er at den rommer en enda større plass for det sårbare i mennesket.

– Jeg ble oppfordret, er Martinsens kontante svar på hvorfor han søkte seg til NMH.

Med oppvekst i en musikalsk familie og daglig øving på barytonhorn og etter hvert trombone, ble Gardemusikken i 1973, etter videregående, et naturlig valg. Flere av de han tjenestegjorde med, valgte musikken som yrkesvei.

– En av de andre i Gardemusikken, Arne Martin Grimsby, introduserte meg for NRKs juniororkester og dirigenten, Herbert Bergene. Arne Martin var på den tiden utdannet musiker, og ba meg om å søke NMH. I hans øyne var jeg god nok, og det var nok for meg!

En bekreftelse gir trygghet. Men Martinsen skulle snart få erfare det store omveltningen fra å være bejublet til å bli en av mange dyktige.

– Jeg var vant til å være en av de unge musikertalentene i Mosjøen og fikk masse positiv oppmerksomhet. Forventningen var vel at det skulle føles på samme måte i Oslo. Men selv om jeg fikk mange oppdrag, gjorde ingen noe særlig nummer av det. Folk var ikke så rause og rosende som jeg var vant med i hjembyen. De profesjonelle musikerne var gode musikere alle sammen, det var helt vanlig. Den læringskurven var bratt, påpeker Martinsen.

Han eksemplifiserer med et prosjekt i Kringkastingsorkestret. Han kom godt forberedt, gledet seg til samspillet med de andre, og håpet på rosende tilbakemeldinger.

– Jeg var selvopptatt og høy på meg selv da jeg fikk spille med de beste – og samtidig litt beskjeden. En av de andre trombonistene sa, på en humoristisk måte, at dersom jeg lurte på om jeg var god nok, kunne jeg bare følge med på telefonen. Sluttet den å ringe med flere engasjementer, kunne jeg jo vurdere om jeg var god nok. Den meldingen satt. Vedkommende så hvor stor trang jeg hadde til bekreftelse. Men det førte til at jeg vendte meg innover, og en periode turte jeg nesten ikke å snakke med mine kollegaer, fortelle Martinsen.

Men etter hvert bestemte han seg for å møte denne redselen.

– Jeg gikk til gitaristen Freddy Lindquist i en pause på en NRK-jobb, og spurte om han digget den amerikanske gitaristen Larry Carlton. Vi hadde plutselig mye å snakke om. Dette har senere blitt et verktøy for meg, å snakke til fremmede mennesker, alt fra kjendiser til folk i kassakøen på butikker. Jeg kan forholde meg til min egen prestasjonsangst ved å snakke med andre. Folk er folk. Og vi mennesker trenger slike felleskap.

Streit!

– La oss gå tilbake til studietiden. Hvordan vil du skildre Musikkhøgskolen da du gikk der?

– Går det an å si at skolen var streit? Jeg har flest gode minner. Jeg husker et fellesskap av trombonister. Vi hadde det gøy, jobbet hardt, gjerne fra klokka 7 om morgenen da vi øvde før undervisningen i Nordahl Bruns eller Keysers gate. Jeg følte nok at jeg skilte meg ut. Ikke mange kom for å studere fra Nord-Norge den gangen. Jeg hadde langt, svart hår og syntes at alle virket streite. Men jeg kom inn i det etter hvert.

Blant fagene han peker på som viktige, er instrumentering. Da ble han blant annet utfordret til det jobbe med det motsatte av hva han gjorde som instrumentalist.

– Olav Anton Thommessen underviste – en engasjerende og herlig, litt gal lærer! Timene var nok med på å gjenopplive interessen for å arrangere og å komponere, som jeg hadde begynt med i Mosjøen. Litt etter litt fikk jeg slike oppdrag, og det har blitt en viktig del av det jeg holder på med i dag.

Men om en enkeltperson skal trekkes frem, må det være Ingemar Roos, hans lærer på hovedinstrumentet, forteller Martinsen.

– Han var uten tvil den viktigste for meg! Dels fordi han var en så god trombonist. Han var ung, bare noen få år eldre enn studentene, og samtidig hadde han allerede mye erfaring som solotrombonist, var energisk og oppdatert. Ingemar var også raus og skapte fine sosiale rammer. Han inviterte oss trombonestudenter hjem til middag og endeløse timer med musikklytting.

Et svar i studenthylla

I forbindelse med en USA-turné i 1978, som vikar i Oslo-filharmonien, søkte Martinsen permisjon fra NMH. Han skulle være borte i fem uker og ville få mye fravær. Det drøyde å få svar på søknaden.

– Jeg gikk til rektor, Robert Levin, og forklarte at jeg skulle jo bli orkestertrombonist. Det er liksom ingen bedre opplæring enn å fremføre tre ulike program med et profesjonelt orkester på turné. Men jeg trengte å vite om fraværet ville gi konsekvenser for utdannelsen min. Jeg fikk beskjed om å vente, svaret skulle komme i studenthylla. Jeg hørte ingenting, og bestemte meg til slutt for å dra. Da jeg kom tilbake, lå brevet i posthylla. Permisjonen var ikke innvilget. Jeg fikk for høyt fravær, blant annet i arbeidsfysiologi, og måtte ta et år på nytt.

Arvid Martinsen med trombonen, avbildet i Helgeland arbeiderblad i 1977.

En annen opplevelse Martinsen husker, viser en form for maktutøvelse man kunne oppleve på den tiden, og som det ikke var mye bevissthet rundt.

– Høgskolens orkester hadde et prosjekt med en kjent norsk dirigent – og saken gjaldt egentlig bare varigheten på noen solistiske fermater i trombonegruppa. De ble gjort ulikt fra prøve til prøve av dirigenten, så jeg rakk opp hånden og spurte hva vi skulle forberede oss til på konserten. Dirigenten lente seg mot førstefiolinistene og spurte «Hva er det han sier han nordlendingen?». Jeg gjentok spørsmålet, og fikk samme reaksjon. Han ville nok latterliggjøre meg, men jeg ble trigget og forbannet, og jeg gjentok mitt spørsmål, nå stående, svært sakte og kjempehøyt. Mine medmusikere begynte å le, og da fikk jeg svar.

Dagen etter kom dirigenten til ham med et knippe partiturer til låns. «Jeg liker at folk tar igjen», sa han.

– Det var på en måte realt. Musikken han gav meg, elsket jeg fra før og hvordan han hadde fått vite det, skjønner jeg ikke den dag i dag. Men jeg tenker på følelsen den som ikke hadde stått imot, ville sittet igjen med, fra en slik usympatisk oppførsel. En dirigent skal ikke latterliggjøre musikerne. Gode dirigenter gjør musikerne trygge.

Ekstrem prestasjon

For Martinsens del har rollene han har gått inn i blitt fylt med en levende musikalitet. I 1981 fikk han jobb i Forsvarets Distriktsmusikkorps i Harstad. 12 år senere bosatte han seg i Hemnes, hvor han har undervist, dirigert, skrevet musikk, arrangert, drevet fram prosjekter og spilt i band.

Til tider har ideene vært i overkant mange, andre ganger er det som om verden har stoppet opp. I voksen alder fikk Martinsen diagnosen bipolar 2. Det har hjulpet ham med å forstå ulike perioder han har vært gjennom. Han skulle ønske at dette med prestasjonsangst og egen sårbarhet var del av utdanningsløpet den gangen og nå.

– Alle kjenner seg jo igjen i det på sin måte, sier Martinsen. – Det var svært mange hyggelige mennesker på NMH, men man var også ekstremt opptatt av prestasjon. Et slikt miljø er ikke sunt å være i over tid. Også lærerne strevde, husker jeg. En gang var vi på huskonsert hos en lærer, hvor en av lærerne våre spilte, og usikkerheten var til å ta og føle på. Jeg husker flere liknende opplevelser. «Det verste vi gjør er å spille for studenter», konstaterte en lærer en gang. Da tenkte jeg: «Er det sånn å være musiker når man er så god?»

I ettertid ser jeg at mye av øvingen var fryktbasert. Om man går på scenen og skal være perfekt, da når man ingen. I dag har jeg forstått at jeg må gjøre som jeg vil. 

Arvid Martinsen NMH-alumn

Det kunne være flaut å ikke mestre prestasjonsangst. Noen møtte angst med alkohol. Og selv om Martinsen unngikk å drikke på grunn av prestasjonsangst, var han aktivt del av et miljø med en utstrakt drikkekultur. Trompetist Harry Kvebæk tok seg tid til å følge opp mennesket Arvid Martinsen.

– Harry inviterte meg på en lang biltur hvor vi fikk snakket om mangt, og på den turen ba han meg om å la være å drikke for mye, han hadde sett for mange skjebner. Samtidig fortalte han meg at jeg måtte ta vare på musikertalentet jeg hadde. Samtalen satt i meg, og alkoholen forsvant fra mitt liv for lenge siden. Jeg mener ikke å moralisere. Det er ikke slik at bare én holdning er rett. Det må være plass til mye slags ulikhet også i vårt miljø. Man må vise frem musikken på ulike vis, og med kjærlighet i bunnen.

En utdanning i seg selv

– Du ble orkestermusiker, men også alt mulig annet. Hva har du brukt utdannelsen din til?

– Til å spille! Jeg har spilt i nær sagt alle de band- og ensembletypene som finnes og fått utallige muligheter. På mange måter kunne jeg ikke fått noen flere drømmer oppfylt som musiker.

– Manglene i utdannelsen har jeg vel også brukt. I studietiden var målet å bli verdens beste trombonist. Alt ved NMH var til hjelp på veien dit. Men i ettertid ser jeg at mye av øvingen var fryktbasert. Om man går på scenen og skal være perfekt, da når man ingen. I dag har jeg forstått at jeg må gjøre som jeg vil. Teknikken er dårligere på trombonen, men jeg spiller også gitar og synger om livet mitt med min samboers norske tekster. Jeg koser meg, har god kontakt med publikum og gjør alt med glede og arbeidslyst. Livet har vært en utdannelse i å tørre å være seg selv. Og jeg håper at det jeg gjør også i fremtiden vil bidra til å gi et liknende mot for andre.

Jubileum 2023–2024

Artikler relevante