Her blir det Liv

Det finnes en historie om Liv Glaser ikke mange vet om. I samme sekund som hun ble født 23. september nittenhundreogtrettifem, spratt lokket opp av en rekke flygler og pianoer over hele landet, i ren spenning og glede. Ingen kunne forklare hendelsen og overalt undret pianolærere og elever seg over…

Neida, vi behøver ikke å skrøne. Hun sitter foran oss. På ordentlig. Liv Glaser. Pianisten, pedagogen, musikkprofessoren. 154 centimeter fra topp til tå. Jeg ser ned på hendene hennes. Hvilke tangentmaraton de har vært gjennom.

Så la oss øyeblikkelig hoppe 50 år tilbake i tid, og til en konsert med Filharmonien, dirigenten Kirill Kondrasjin, Liv Glaser og med Ravels G-dur-konsert på programmet. Slik den er skildret i Ketil Bjørnstads roman Sekstitallet fra 2016, der Liv Glaser er en slags uoppnåelig gjennomgangsfigur:

Hun har blå kjole med korte ermer. Han ser armene hennes. De fine, nesten umerkelige musklene. Alle timene hun har sittet alene og tilegnet seg denne musikken. Nå er det brytekamp mellom henne og Kondrasjin. Men hun lar seg ikke vippe av pinnen. Hun spiller brilliant, suverent, konsentrert.

Det måtte bli slik

Liv Glaser er født inn i musikken, døpt i et notebad og oppdratt av harmonikken. Far Ernst var konsertmester i Filharmonisk Selskaps Orkester og mor Kari Marie Aarvold var pianist og pedagog. Som både profesjonelt og i fritiden også bedrev Glasers duo, trio, kvartett eller kvintett – i det livlige hjemmet.

Orkesterdebut 24 år gammel med Musikselskabet Harmonien i 1959, debut med Filharmonien i Oslo (pappas orkester) året etter – og påfølgende uke med klaveraften i Universitetets aula. Etterfulgt av tallrike konserter over hele verden og en hel rekke plateutgivelser.

I 1969 begynte hun parallelt med sitt solistvirke på en pedagogisk tilværelse. Tilknyttet Barratt Due i flere år, og Norges musikkhøgskole helt fra starten i 1973 – som fortsatt er hennes arbeidsplass, de siste årene med vekt på faget historiske klaver og oppføringspraksis.

De bratteste bakkene

Attestene løper foran henne, pianister i flere generasjoner forteller om et varmt menneske og knakende dyktig pedagog.

– Det er jo hyggelig å høre. Muligens er jeg litt for mild. Jeg har nok også stilt krav, men slikt behøver jo ikke å piskes inn. Det som er viktig for meg er å motivere og inspirere studenten til å forske og bli selvstendig. Om jeg har lykkes med det, vet jeg ikke. Men det har alltid vært en drivkraft. Og for mitt eget vedkommende er min lille og velkjente mantra uansett: Man lærer så lenge man har elever.

Det har altså blitt et liv i musikk, som det heter?

– Ja, og jeg ble advart av mine foreldre. Bevares, de støttet meg jo, men mente jeg hadde en for romantisk forestilling om det å være musiker. De trodde jeg kanskje ikke hadde den disiplinen som behøvdes. Men – jeg ville bevise at jeg kunne, sier hun.

Selv valgte hun de bratteste bakkene for sin vei ut i pianofaget. Hovedstolpene i utdannelsen er fire år med Robert Riefling i 1952-1956, og tre år ved Musikkonservatoriet i Paris, der hun hadde Vlado Perlemuter som hovedlærer. Ikke de minst strenge lærerne i katalogen.

Vi har lest fra tidligere intervjuer om gråt og tenners gnissel hos student Glaser?

– Å, ja. Det kunne jo være tøft mange ganger. I hvert fall i Paris. Ikke for det, Riefling kunne holde på med én takt i timen. I Paris strevet jeg med musikkteori på fransk, og fikk aldri velge noe repertoar selv. De la opp et løp for deg. Du trenger å utvikle deg i den og den retningen og Det og det mangler du. Meget nyttig, men spilte man dårlig, fikk man vite det nokså brutalt, ofte med ironi overfor oss kvinner – for eksempel: Jeg tror egentlig kvinner ikke kan spille op. 111 av Beethoven. Men så kom det jo en oppmuntring i ny og ne, og så gikk man videre. Jeg fikk på mange måter inn en arbeidsdisiplin som har vært nyttig på absolutt alle områder.

Hvordan da?

– Blant annet hvordan du deler inn dagen fornuftig, slik at du får gjort det meste den dagen og på sikt.

Der andre i pensjonsalderen søker selskap i eget hjem med en katt eller en hund, lar Liv Glaser tre klaver fylle stuen hjemme i Bærum med liv. I ulike størrelser, men med samme formål: å holde huseieren i trimmet form til å møte stadig nye sesonger. Det var på slutten av 80-tallet hun oppdaget hammerklaverets fortreffeligheter, da NMH anskaffet en kopi modell ca. 1790.

– I forbindelse med innspillingen av samtlige Mozart-klaversonater på 1990-tallet ønsket jeg å komme så nær Mozart som mulig, med studier hos Paul Badura-Skoda og Malcolm Bilson, samt av kilder, manuskripter og instrument. Men det var først med innspilling av den tredje CD-en at jeg, plateselskapet og publikum var modne for hammerklaveret for fullt. Så kom resten i grunnen av seg selv. De siste 25 år har jeg utelukkende gjort innspillinger på historiske klaver.

Hva skjedde?

– For å si det helt enkelt: hammerklaverets karakter og tone stemte med notebildet, med selve notasjonen. Med Mozart, og andre klassikere og tidlig-romantiske komponister må jeg på et moderne klaver forsøke å oversette fra ett språk til et annet. Og da er det mye bedre å gå til originalspråket – til hammerklaveret.

Apropos lytting, hvordan definerer du god klang?

– Å, det er vanskelig. Det finnes jo ikke bare én klang, det finnes mange! Min franske klaverlærer sa alltid: syng på tonen. Det var litt vagt for meg. Du kan si at hvis du gjør sånn og sånn, så låter det sånn og sånn, man må naturligvis lære seg en viss teknikk, det er klart. Men til syvende og sist ligger klangen i hodet, i fantasien. Regjeringen sitter der oppe, sier Glaser og retter pekefingeren mot hodet. De blinde og døve fingrene må bare følge etter.

En begeistret publikummer kom bort til fiolinisten Jascha Heifetz etter en konsert og utbrøt: Å, hvilken vidunderlig klang De har i Deres fiolin. Heifetz ristet på fela og repliserte: Virkelig? Jeg hører ingenting.

– Ja, haha, slik kan det sies. Vi pianister som i tillegg stadig skifter instrument må leve på mange illusjoner. Vi kan ikke berøre strengen. Vi kan ikke omfavne vårt instrument. Og vi kan ikke puste med det. Vi skal altså trykke ned en tangent for å få en tone. Som på et hammerklaver er i fascinerende direkte kontakt med strengen. I det moderne klaver er det et system som løfter hammeren opp til strengen, altså ikke en direkte kontakt. Her er det heller ikke de store bevegelsene som gjør klangen, men jeg husker min franske lærer Vlado Perlemuter, som kunne få et bord til å synge, alltid spilte med den ene skulderen litt opp. Og da tenkte jeg, aha, der er det klangen ligger. Etter et par år var jeg blitt helt skjev i ryggen og måtte til fysioterapeut.

Notebildets mange hemmeligheter

– Jeg mener det er veldig viktig for klaverstudenter å gå på så mange orkesterkonserter og operaer som mulig. I fantasien må pianisten være en stryker, sanger, eller blåser. Det blir som en palett, hvor du får mange nye farger. Jeg innbiller meg at jeg har ti orkestermusikere, sier hun og ser ned på sine ti fingre.

Og dette forteller du også til studentene dine?

– Å, ja da. Jeg forsøker å lose dem inn i notebildets mange hemmeligheter. Aller helst ved å stille spørsmål, men det er ikke alltid jeg husker på det, jeg blir litt for ivrig. Men det er alltid morsomt å spørre dem hvorfor de tror komponisten satte tegnet her og ikke der? Slik at man ikke bare ser de sorte små dyrene som kryper rundt på linjene, som jeg pleier å si om notene.

Men for oss som ikke er dine studenter – notebildets hemmeligheter, hva er det?

Vi pianister er jo så heldige at vi foruten melodien har hele harmonikken, vet du. Vi har det loddrette, mens alle de andre har det vannrette. Og det som foregår i det loddrette det er …vel, der ligger hemmeligheter og farger.

Og enkelt forklart, et loddrett versus et vannrett system er?

– Der har du harmonien, sier hun og trekker en loddrett strek. Og der har du melodi, sier hun og trekker en vannrett strek. Og hvordan harmonikken utvikler seg, det er utrolig spennende, sier Liv Glaser og nesten hopper i stolen.

– Og det er da du oppdager hvordan særlig klassikerne omgår reglene. Schubert, for eksempel. Han har jo vidunderlige melodier, men hvis man ser bort fra melodien og følger akkordene: Oj, en gullgruve! For ikke å glemme alle anvisninger, som dynamikk, prikker, buer og så videre. Min guru, hammerklaver-pianisten Malcolm Bilson, sa en gang: Liv, du behøver jo ikke å plukke alle blomstene på veien. Jeg skjønte hva han mente, men jeg gjør det likevel. Jeg plukker blomster. Hele veien.

Din egen innlevelse i musikk når du spiller. Hva innebærer den hos deg?

– Det kan være så mangt. Noen ganger kan man være fullt konsentrert og tilstede i musikken, og så legger man plutselig merke til en rar farge på en kjole blant publikum. Eller jeg har spilt en klaverkonsert som kanskje varer en halvtime, og så har jeg følelsen av at den bare har vart i to minutter. Da har det meste klaffet, både fysisk og psykisk, og det er de øyeblikkene man jakter på, vet du. Men jeg kan nok ikke regne på mer enn ti fingre de gangene det har skjedd. Det er de forunderlige banene i hjernen, vet du. Eller rundkjøringer, som jeg har begynt å kalle de nå, sier Liv Glaser med en lett latter.

Humoren ligger rett under overflaten hos fru Glaser. Det slo heller dårlig ut da hun i ungdommen skulle velge bi-instrument.

– Jeg har spøkt med kolleger og venner med at jeg hadde Norges styggeste obotone. Etter pappas råd skulle jeg velge et bi-instrument, og jeg falt fullstendig for obo. Det var veldig lærerikt, og jeg spilte i noen år i diverse amatørorkestre. Men så var problemet at jeg stadig var lattermild. Og det er ikke så lett å være lattermild på obo, skjønner du. Jeg har litt kort overleppe, så med en gang jeg tenkte på noe morsomt, så fór overleppen opp og ødela tonen.

I 1942 var ikke alt så morsomt. Liv Glasers far Ernst var jøde, og skulle være solist i Harmonien i Bergen. Men salen var full av hirdmenn og situasjonen tilspisset seg. Før han i det hele tatt hadde entret podiet ble Glaser smuglet ut fra lokalet, over til Østlandet og ganske raskt videre til Sverige.

– Det var nifse tider, jeg hadde jo nettopp begynt på skolen, og så kom min lærerinne på døren og sa at nå må dere komme dere vekk. Vi måtte sove med yttertøyet på for å være klare til flukt på sekundet. Vi kom oss gudskjelov til Sverige etter hvert, vi også.

Hvordan har alt dette påvirket deg?

– Det har nok fulgt meg som en skygge hele livet. Det å miste en fundamental trygghet i barndommen, gjør en særlig sårbar senere, i livets mange faser. Etter krigen begynte livet på nytt. Møbler, bilder og bøker var fjernet og solgt videre fra familiens leilighet. Mammas flygel var også borte. Men serienummeret hadde hun, og etter en avisannonse dukket instrumentet opp igjen etter å ha vært solgt på auksjon. Musikken kunne starte igjen.

Hele ditt liv har du levd med og i musikken. Er det noe mer å hente for deg der nå?

– Å ja, man blir aldri utlært som musiker. Jeg håper jeg kan være like nysgjerrig framover. Har nesten halvparten av Mozarts klaverkonserter igjen, så det er mye å ta fatt på, sier Liv Glaser og smiler lurt.