Tilbake til den nye normalen

Da Sentralen stengte sine scener sammen med resten av landet og verden for øvrig, antok de ansatte først at situasjonen ville være løst over påske. I mellomtiden planla de å rydde litt, siden muligheten bød seg. Det ble bare én dag med rydding og hjemmekontor før ting tok en helt annen vending.

Alf Magnus Reistad svarer på ingen måte umiddelbart ja når han blir konfrontert med ryktene om at det har gått bra for Sentralen siden 12. mars. Det skal vise seg å være beskjedent av ham, i hvert fall hvis man sammenligner med kultur-Norge generelt. Strømmekonsertene som omsider tok form på internett, var jo stort sett med musikere som spilte fra egen stue. Den daglige lederen for kulturhuset i Øvre Slottsgate er overbevist om at det har vært avgjørende for dem å holde konserttilbudet på huset gående, nesten helt fra første stund.

– Lørdag morgen ringte Christer Falck med ideen om Koronerulling, to dager etterpå. Før jeg hadde våkna.

På seks dager var både bildeproduksjon, teknikere og betalingsløsning på plass, alt med smittevern og trygghet øverst på prioriteringslisten. Publikum kunne strømme konsertene gratis eller betale det de selv ønsket. 18. mars. var konsertserien med det tidsriktige navnet i gang, og den 28. april hadde Sentralen produsert over 100 konserter.

Og fått inn 4, 2 millioner kroner. 3, 2 av dem har gått tilbake til musikerne, støtteapparatene deres, teknikerne og bandene. Den siste millionen gikk til veldedige organisasjoner, som Røde kors, Mental helse, Stine-Sofies stiftelse og Dråpen i havet, etter ønske fra de største artistene, som ikke ville spille inn penger til seg selv.

– I starten var det helt sånn over-giverglede, forteller Reistad. – Men etter hvert varierte det på hvor stor og kjent musikeren var. Det var alle sjangre omtrent med på dette, og de aller største artistene trekker alltid flest seere og også mest penger, men ellers var det ganske jevnt. Mange jazzutøvere fikk veldig mye, og noe av det klassiske også.

Vippset to kroner

34 tusen bidrag gjennom Vipps og tilsvarende løsninger, har gitt et gjennomsnitt på 125 kroner per transaksjon. Når artistene består av alt fra kammermusikk til Staysman, blir publikummet ganske variert. Da sistnevntes strøm begynte, kom det inn en rekke vippser på to kroner.

– Så jeg tenkte: Er småungene oppe så sent? Spør Reistad og humrer.

Hvordan har artistene og musikerne opplevd det?

– Bare positive tilbakemeldinger. Også syntes de det var gøy å se se hvor glade dette gjorde folk der ute. Det synes jeg var noe av det hyggeligste, hvor mye dette betydde for publikum som så og hørte på.

Reistad mener kultur har vært avgjørende for mange under lockdownen. Å kunne høre eller se på noe som ikke handler om antall døde eller hvor mange som er på respirator. Han har blitt mer bevisst på betydningen av at det står en levende musiker på scenen og spiller akkurat nå. At noen gjør det han eller hun vanligvis driver med, når alt annet er så langt unna normalen.

– Og de står der i et vakuum uten publikum. Alle fniste og lo av det og syntes det var kjemperart, men jubelen går jo i kommentarfeltene på Facebook og YouTube, emoji-party deluxe!

Ildsjelen

Etter et helt år med frivillig jobbing, ved siden av både skole og frilansing, lander harpist og tidligere NMH-student Claire Moncharmont, endelig storsatsningen Fantasy Symphony Orchestra. Hun har bestemt repertoaret, organisert, produsert, ledet, og ikke minst klart å samle 75 musikere. På programmet står noe av den musikken som står henne nærmest: filmmusikk fra Pirates of the Caribbean, E.T. og West Side Story. Hun gleder seg, hun skal spille selv. Konserten har fått hedersplassen som åpningskonserten til Lyden av Musikkhøgskolen – Norges musikkhøgskoles vårfestival, den største produksjonen i høgskolens historie. Alle er med. Rundt om i Oslo henger de knallgule plakatene som tapet i bybildet.

Moncharmont ser Amadeus i Konserthuset med Oslo-Filharmonien og blir bergtatt. En av tre utsolgte konserter. Det er dette hun vil få til. Musikken som virkelig treffer et bredt publikum, men som likevel ikke blir spilt så ofte. Hun har vært med i et filmmusikkorkester hjemme i Frankrike, og hun vil ha mer.

Så blir det januar. Det virker ikke så alvorlig til å begynne med. I februar har hun fremdeles troen, og prosjektet er nesten helt klart til konserten 19. mars. Resultatet av all jobbingen er innenfor rekkevidde. Når mars kommer har flere kulturarrangementer allerede blitt avlyst. Musikerne i Fantasy Symphony Orchestra mailer henne og lurer på hva de skal gjøre.

– Jeg bare ba om at det skulle få lov å skje, sier hun og folder hendene i Zoom-vinduet. Rett før lockdownen var hun en kort tur hjemme i Frankrike. Der er hun fremdeles.

Hva var den første reaksjonen din da du fikk telefonen om at hele Lyden av Musikkhøgskolen var avlyst?

– Jeg kunne ikke tro det. Jeg var så lei meg.

Avlysningen kom samme dag som Norge stengte. Bare én uke før konserten. I Frankrike fikk hun ikke lov til å gå ut av døren engang.

– Kanskje enda bedre

Selv om hun innrømmer at frustrasjonen fremdeles er der, kaller Moncharmont seg en optimist. Hun vet ikke når eller hvor, men hvis muligheten byr seg, kommer hun til å prøve og realisere prosjektet senere.

– Jeg tror det kommer et nytt liv etter all denne galskapen. Nye ting vil kunne skje, og jeg håper jeg får brukt erfaringene mine til å gjennomføre det senere. Kanskje enda bedre, for nå har jeg jo lært masse.

Var det verdt det, eller har det bare blitt en dårlig erfaring for deg?

– Det var første gang jeg ledet noe sånt, så det var ganske vanskelig. Men jeg oppdaget så mange nye ting, hvordan man håndterer et orkester, skaper kontakter og overbeviser andre. Man blir veldig glad i sitt eget prosjekt, og man vil jo at andre også skal like det.

Snekredilla

Da komponist og NMH-førsteamanuensis Eivind Buene hadde kontorplass, var han der så lite at han rett og slett sa den opp. Men selv om han er dreven på hjemmekontor, fikk han likevel lyst til å gjøre andre ting da hele nasjonen ble sendt hjem.

– Jeg har brukt mye tid på å være ute, pusle i hagen, og fått kjempedilla på snekring, forteller han, og legger til at han omsider har begynt å jobbe med det han skal. Med noen nyinnkjøpte verktøy i garasjen. Han kaller det en luksus å kunne ta seg tid til å gjøre andre ting.

Det var ingen overraskelse for komponisten at det å være sammen med studenter skulle bli så avgjørende.

– Det er mange teknologioptimister som tenker at nå gjør vi et kvantesprang fremover, men vi merker også hva vi mister ved å ikke kunne være i et rom sammen. Selvfølgelig konserter, men også undervisningssituasjonen.

Buene er opptatt av langsomhet. Så opptatt at han ga ut en bok om det i fjor. Han peker på hvordan situasjonen plutselig har tømt kalenderne i livene våre. Og at tom tid kan være et privilegium.

– Når vi sier vi skal tilbake til normalen, håper jeg det blir en annen normal.

Et unikt rom

Nylig var han i studio for første gang på noen måneder. Da var det lov med fem personer i samme rom, så med strykekvartett pluss komponist var de på maks.

– Vi hadde et parti der jeg måtte sette meg ned på gulvet og bare kose meg, kjenne C-strengen på celloen i kroppen og bare være i lyden med musikerne i rommet. Jeg tror ikke jeg er alene om å savne den fysiske nærheten til musikken.

Selv har han alltid vært opptatt av det fysiske rommet, men sier han har fått en ny bevissthet om at det betyr mye for lytteren også. Hvor ofte går vi inn i et slikt rom, der alle skrur av telefonene sine og fokuserer på det samme, spør han, og bruker Oslo-Filharmonien som eksempel.

– Det er en helt unik ting.

Finnes det musikk som egner seg best på Zoom?

– Jeg har en stipendiat som bruker Zoom som format, jobber med impro og verk laget spesielt for Zoom-interaksjon, forteller han og viser til Josh Spear og gruppen Bastard Assignments.

Nytt engasjement

På Sentralen kafé har Alf Magnus Reistad rukket å fortære et rundstykke og en vaffel, samtidig som han har fortalt om to måneders iherdig jobbing, og holdt en lang tale om Kulturrådet og Operaens håndtering av krisen i kulturlivet. Reistad har det travelt – mye travlere enn det han mener flaggskipene i kultur-Norge har hatt det. Han sier det engasjementet han har for de utøvende og skapende kunstnerne, ikke er grunnen til at Koronerulling fikk lov til å skje. Tvert i mot er det et resultat av å ha sett hvor sjokkerende viktig det har vært for mange av musikernes økonomi. 27. april avsluttet han et Facebook-innlegg med tordentale, i anledning siste konsert i Koronerulling-serien:

“Til dere i offentlig finansiert kultur og akademia, til alle i vårt offentlig finansierte kulturorganisasjonsliv, og folk i trygge godt betalte jobber vil jeg som inspirasjon for en litt mer passende bekymring for deres kolleger uten offentlig støtte, sitere fritt: Du skal ikke tåle så inderlig vel – den inntektssvikt som ikke rammer deg selv.”

Han understreker at han selv og Sentralen ikke er noe bedre.

– Men Christer Falck er det! Utbryter han. – Christer Falck var en som tok initiativ, han har kastet egne sparepenger inn i dette for å kjøpe inn bildeproduksjonen. Vi skal filme disse konsertene, det koster 120 000 i uka, han har ikke fått en krone i offentlig støtte. Ikke én krone. Han har fått støtte fra Telia, Musikerforeleggerne og Gramo, men småpenger. Og han venter fortsatt på det offentlige Norge. Han har bidratt til 4,2 mill i omsetning til musikerne.

Fremtidens konsertsal

Selv om Sentralen har åpnet dørene igjen, for et begrenset antall fysisk publikum riktignok, går utviklingen av strømmeprosjektet stadig videre. Neste skritt er en virtuell konsertsal med avatarer, der også den sosiale delen av konsertopplevelsen er ivaretatt. Han drar fram en iPad, viser og peker.

– Vi er jo helt crazy selvfølgelig som gjør det her, innrømmer han, og legger til at utviklingen av en slik løsning egentlig tar flere år. – Det er ekstreme mengder data som skal fly frem og tilbake for at det skal bli bra, men det er det vi jobber med nå , og alle andre kulturhus står og kikker oss over skulderen for å se hva vi får til.

Strømmingen på Sentralen fortsetter inntil videre parallelt med de fysiske konsertene, og i motsetning til vanlig holder Sentralen åpent over sommeren, klar til å ta i mot kultursultne nordmenn på ferie i eget land. Reistad ser ikke ut til å få tom kalender foreløpig.

Falsk motsetning

Claire Moncharmont er ikke helt overbevist om livet som digital musiker. Hun har fått en idé om kammermusikkonserter for et lite publikum, der hun har mulighet til å snakke direkte til lytteren og fortelle om instrumentet sitt. Det er ikke så ofte at folk får mulighet til å se en harpe på nært hold. Hun understreker hvor viktig det er å ha et mål.

– Vi musikere er ganske vant til å forberede mange konserter og prosjekter samtidig, noen ganger i siste liten og andre ganger lang tid i forveien. Så vi har alltid mange mål, så å plutselig være helt uten planer var veldig vanskelig i starten. Da tror jeg det er bra å skape noe nytt.

– Mennesket er et vesen som trenger kunst og kultur, det er en del av det vi er. Det å være frisk og rask er naturligvis viktig, men hva er vitsen med å være frisk og rask hvis du ikke har noen opplevelser du kan fylle ditt friske og raske legeme med? spør Eivind Buene. – I Norge er vi økonomisk privilegerte, men det hjelper lite hvis vi er fattige på tanker om hvem vi er og hvorfor. Kunsten lever ikke uavhengig av verden omkring, så jeg vil ikke sette opp en falsk motsetning der.

Alf Magnus Reistad komplementerer Buene med en mektig parallell noen dager senere.

– Hva gjorde Leningrad-symfonien under beleiringen der tyskerne står rundt hele byen og bombene hagler ned og folk dør som fluer i krigen? Jo, de urfremfører symfonien av Sjostakovitsj. Og det er det som holder moralen i befolkningen oppe.