Utdanningen klinger med som en kontrast

– Som ung står man egentlig overfor et utall retninger å velge mellom, men for min del var valget tatt tidlig. Jeg ble god til å spille, og livet som profesjonell musiker begynte å bli en mulighet. Det var helt i tråd med beskjeden man gjerne får tidlig i studieløpet: Man har ikke så mye i en slik utdanning å gjøre med mindre det kjennes nødvendig å være der, forteller Eilev Skinnarmo.

Fra syv års alder hadde han hatt fiolintimer med Leif Jørgensen gjennom Unge talenter ved Østlandets Musikkonservatorium. Døren sto åpen, først til barneorkester, så til ungdomsorkester, og parallelt alle slags tilbud for unge strykere. Forventningen i starten av studiet var helt enkelt at musikken skulle forbli hans liv.

– Jeg ville leve av å være musiker. Jeg hadde vikariert i Oslo-filharmonien fra jeg var 17–18 år, og var tidlig med i Det Norske Kammerorkester. Målet mitt var en fast ansettelse i filharmonien og faste engasjementer med kammerorkesteret. Det var dette jeg ville ha hjelp til, og det synes jeg at jeg fikk.

Mange fioliniststudenter i Skinnarmos generasjon var trukket mot den amerikanske fiolinisten Camilla Wicks. Hun kom fra en norsk utvandrerfamilie, og var bevisst på forbindelsen til Norge. Blant annet hadde hun vært bosatt i Oslo noen år etter andre verdenskrig, og i perioden 1974–1976 var hun professor ved NMH.

Avtrykket hun satte da, førte til at en rekke norske fiolinister senere søkte seg til USA på utveksling. Etter førsteåret ved NMH søkte Skinnarmo seg til Eastman School of Music i New York. Nesten tre år studerte han med Wicks, før han kom hjem og tok eksamen.

I USA var studentene mange, og studieretningene likeså. Skinnarmo fikk øynene opp for hvor stor den kunstmusikalske verden er – og ble kjent med andre uttrykk.

– Jeg hørte jazz og improvisert musikk, ny så vel som gammel. New York hadde et fantastisk konserttilbud, og det tente noe i meg, men som jeg ikke i samme grad vedlikeholdt da jeg kom hjem, forteller han.

Den største faglige forskjellen var at undervisningsformatet i USA var åpnere enn i Norge. De individuelle timene ble på en måte allmenne.

– Man var invitert inn, også i andres enkelttimer. Det var mer regelen enn unntaket at flere lyttet til instrumentalundervisningen. I spilletimene opplevde man dermed alltid litt press, man hadde et publikum. Det var godt å bli vant til å hele tiden forholde seg til andre, kjenne litt på nerver eller ubehag, venne seg til å spille for andre, selv om materialet ikke kjentes ferdig.

I den norske modellen, hvor studentene bruker mye tid til å terpe alene på et øvingsrom, blir det vanskeligere å finne veien ut igjen, tror Skinnarmo.

– Mange spiller kanskje best der inne, alene, og så blir man forstyrret av å møte lyttere. Men musikk er kommunikasjon. Det å holde kontakten med omverdenen var veldig bra.

Spesielle vennskap

På spørsmål om hvordan han husker institusjonen som sådan, svarer han «den var jo bare der»!

– Jeg tror ikke jeg reflekterte over at administrasjonen, ledelsen eller så mye annet egentlig hadde noe med utdannelsen min å gjøre, sier han – og forklarer at alt kretset omkring det å utøve.

– Man måtte bli svært dyktig for å få jobb, det fikk man høre hele tiden. Instrumentallærerne mine, erfaringene deres, kunnskapen fra ulike roller er det jeg husker. Bjarne Fiskum var leder for Trondheimsolistene, Harald Ådland konsertmester i Kringkastingsorkestret. Dette var jeg var opptatt av. Som lærere var de dedikerte, stilte krav, de løftet fram elevenes gode sider, var åpenbart opptatt av at vi skulle lykkes, sier Skinnarmo.

Da han gikk videre til diplomstudiet, var det med bratsj som hovedinstrument. På en USA-turné med Det Norske Kammerorkester, var bratsjist Lars Anders Tomter solist sammen med daværende kunstnerisk leder, Iona Brown. Skinnarmo var den som meldte seg da det ble behov for en ekstra bratsjist i ensemblet.

– Bratsjen passet meg godt. Både fysisk, for jeg er stor og har lange armer, men også ved at jeg trivdes med instrumentet. Jeg husker denne tiden, hvor vi studenter fikk sitte sammen med og musisere med våre forbilder, som en sterk og lykkelig tid. Også på grunn av vennskapene jeg utviklet i denne perioden. Denne gjengen av unge mennesker som nærmest bodde på NMH hadde felles musikalske opplevelser, kommuniserte på andre måter enn bare gjennom språket. Det bandt oss sammen på en spesiell, og litt uforklarlig måte, sier han.

Å måtte gå i nye retninger

Etter diplomeksamen fikk Skinnarmo stillingen han ønsket seg. Som bratsjist i Oslo-filharmonien var han blant annet med gjennom glansdagene til sjefdirigent Mariss Jansons. Men i år 2000 var han involvert i en skiulykke og fikk en nerveskade. Operasjoner i Oslo, Stockholm og USA, samt lang tids rekreasjon, gav ikke det ønskede resultatet. Han fikk ikke tilbake den finstilte kontrollen over buearmen, smerten gav seg ikke.

– Det var en livskrise, rett og slett, forteller Skinnarmo. For hva gjør man når alt man har brent for, og oppnådd, blir avbrutt og man brått må begynne helt på nytt?

Skinnarmo forsøkte ulike retninger. Han søkte seg til skoler innen arkitektur, grafisk design og billedkunst, før han forsto at scenografi inneholdt alle disse momentene – og musikk – i ett. Teaterskolen i København la grunnlaget for et nytt karriereløp, og i dag jobber Skinnarmo med scenografi til produksjoner innen opera, teater, tv og i noen grad konserter.

– Min verden ble betraktelig mer åpen og variert etter denne hendelsen. Denne endringen i livet var jo ikke noe jeg hadde ønsket meg, men når jeg ser tilbake etter alle disse årene er jeg glad for det som skjedde, og ser at det også gav noen muligheter.

Uutnyttede muligheter

Spørsmålet om hva han brukte utdanningen sin til, er dermed todelt. Først var den svært tett knyttet til virksomheten profesjonelt. I dag klinger den like mye med som en kontrast til det profesjonelle virket, hevder Skinnarmo.

– Mye av fagkunnskapen er selvfølgelig nyttig i arbeidet mitt som inkluderer musikk. Men jeg oppfatter at grunnholdningen i studiet skiller seg fra slik jeg jobber i dag. Før handlet mye om å presentere et ferdig musikalsk produkt. Nå handler det om å stå i en prosess. Jeg leder ulike aktører – Johan på smia, Line på malersalen og flere – fram mot et mål. Resultatet blir både sterkere og morsommere om jeg formidler noen ideer og deretter gir rom for at flere kan være delaktige. Jeg tror jeg har tatt med meg instrumentallærernes ønske om å se de gode sidene i oss, og jobbe derfra. Men jeg streber ikke mot det perfeksjonistiske som ligger så sterkt i den klassiske musikkverdenen. Jeg er heller på jakt etter en idé som er litt modig, og som jeg opplever interessant å legge frem.

Hva ønsker du for NMH framover?

– Så lenge kravet om å bli så dyktig er så høyt, stagnerer man lett i forståelsen av at ting må gjøres på én bestemt måte. Man får utdanning i å slutte å tenke selv. Jeg skulle nok ønske at man formet studiet noe åpnere. Vi burde jobbet tverrfaglig, laget visuelle konserter, utfordret konsertformen. Hvorfor fremfører man ikke en symfoni før pause og country etterpå, mens noen leser dikt i pausen? Når dine bestevenner også spiller fiolin, har den samme læreren, jobber med de samme etydene og sitter i det samme orkesteret, da oppstår en bobleverden. Den verdenen inneholder ufattelig mye fint, men jeg ønsker at NMH griper fatt og ser at det er store og til nå uutnyttede muligheter.