Les mer om det overordnede prosjektet Den tapte romantiske tolkningstradisjon.
Prosess
Musikerne studerte inngående de ulike stilelementene som fremkommer i Joseph Joachim og Gustav Walters innspillinger, og de har også lyttet til opptak av andre sentrale fortolkere fra 1800-tallet.
Hvorfor er Joachim viktig? Joseph Joachim var 1800-tallets fremste fiolinist i Tyskland og ble regnet som den fineste fortolker av Schumann og Brahms' musikk, og var dessuten en nær venn av begge komponistene. Dermed er han en viktig kilde for både delprosjektet og prosjektet som helhet.
Prosjektgruppen tok utgangspunkt i tre innspilte verker fra begynnelsen av 1900-tallet: Joachims Romanze i C-dur, Brahms' Feldeinsamkeit og Mahlers Wer hat dies' Liedlein erdacht?
Fossheim og Sandbakken innarbeidet en forståelse for stilelementene, overførte disse til egen fremføringspraksis og gjorde eget opptak av Joachims Romanze.
Tilsvarende prosess ble gjennomført med de to andre verkene, og stilkunnskapene ble deretter overført til innstuderingen av Schumanns Dichterliebe. I tillegg ble Heinrich Heines litterære tekst grundig analysert, og i fremføringen av sangene la de opp til en svært tekstnær fremføringsmåte i retning av Sprächgesang (talesang).
Resultater
Schumanns Dichterliebe foreligger i form av 16 videoer og 19 lydfiler. Noen av videoene viser korte utdrag av fremføringer, med Kristin Fossheim på Erard-flygel fra 1853 og Are Sandbakken, sang (og fiolin). Imidlertid er det i de langt fleste samtaler og refleksjoner fra de ulike deltakerne om forskjellige sider ved det å nytolke Schumanns Dichterliebe. Blant lydfilene finner man de 16 sangene i syklusen. Resultatene er publisert i et album på Vimeo og gjennom en spilleliste på strømmetjenesten SoundCloud.
Deltakere
Rådgivere i dette prosjektet var ekstern prosjektleder Magnus Andersson, lydprodusent Geoff Miles og professorene ved NMH Svein Bjørkøy og Morten Carlsen.
