Arild Sandvold (1895-1984) ble regnet som en av samtidens ledende skandinaviske orgelkunstnere. I perioden 1917-1969 var han lærer i orgelspill ved Musik-Konservatoriet i Oslo, og i 33 år virket han som domorganist i Oslo domkirke. I to perioder, fra 1921 til 1922, og høsten 1927, studerte han hos Thomaskantor Karl Straube (1873-1950) ved Landes-Konservatorium i Leipzig. Disse to korte periodene må ha vært skjellsettende for Sandvold, da han selv uttalte: «Jeg kan gjerne si at jeg baserer hele min musikalske raison d’etre på studieårene i Leipzig, og min hovedlærer der, Thomaskantoren Karl Straube, har betydd uendelig meget for meg, ikke bare musikalsk utdannelsesmessig, men også for min rent menneskelige utvikling» (Sandvold, Arild: «Om jeg ikke husker feil», publisert i: Norsk Musikktidsskrift, Kongsvinger 1975, s. 83.). Karl Straube var den første tyske utøveren og pedagogen som ga seg i kast med Max Regers (1873-1916) orgelverker i Tyskland.
Studien vil undersøke i hvilken grad tyske fortolkningstradisjoner, i første rekke representert ved Straube og Reger, gjør seg gjeldende i Sandvolds verker og grunnsyn, både på et musisk og estetisk plan, og hvordan denne innsikten til syvende og sist kan bidra til det praktisk utøvende musikkarbeidet. Sollie planlegger en komparativ interpretasjonsstudie der Sandvolds utøvende praksis, notemateriale og skrifter settes opp mot Straubes praksis.
Prosjektets intensjon er å diskutere og utvikle begreper som vil kunne anskueliggjøre sentrale aspekter ved Sandvolds fortolknings- og fremføringspraksis, og som i et overordnet perspektiv kan bidra til å utvikle forskning på musikalsk fortolkning, særlig knyttet til fremføring av orgelmusikk. Prosjektets ambisjon er å belyse forholdet mellom historisk bevissthet og estetisk erfaring ved å analysere Sandvolds fremføringspraksis.
Forskningsarbeidet blir presentert som en monografi.
Prosjektet er finansiert av VID vitenskapelig høgskole.
