I en rekke studier om klaverspill og oppføringspraksis på 1700- og 1800-tallet, er læreverk – sammen med studier av manuskripter og originalinstrumenter – hovedpremissene for arbeidet. Også i denne studien opptrer dette kildematerialet som grunnleggende informanter om fortidens musikalske praksiser. Men er informasjonen tilstrekkelig til å rekonstruere en utryddet instrumentalteknikk?
Wienerklaveret, eller hammerklaveret, som ble utviklet på 1780-tallet, skilte seg fra engelske og franske klaver i konstruksjon og klanglige egenskaper. Imidlertid opphørte denne byggemåten mot slutten av 1800-tallet, og den spesielle wienerteknikken forsvant med tiden. Kan teknikken likevel rekonstrueres – uten noen ‘levende vitner’ eller klanglige bevis fra datidens praksis? Tesen her, er at wienerteknikken kan rekonstrueres fra beskrivelser av grunnleggende sit-testilling og arm-, hånd- og fingerbevegelser i klaverspill. I seks klaverskoler fra 1820-tallets Wien er disse beskrevet i detalj og uten vesentlige forskjeller – og utgjør dermed grunnlaget for rekonstruksjonen. Blant lærebokforfatterne finner vi Mozarts elev, Johann Nepomuk Hummel, og Beethovens elev, Carl Czerny, som begge var blant Wiens ypperste pianister tidlig på 1800-tallet.
Imidlertid skiller den rekonstruerte wienerteknikken seg vesentlig fra våre dagers klaverteknikk. Forskjellene blir hørbare i tonedannelse og frasering, i alt fra enkle skalaer til virtuose passas-jer. En rekke praktiske eksempler av vanlige hendelser i klaverspill (skalaer, brutte akkorder, sprang, legato, akkompagnementsfigurer, osv.), diskuteres inngående, og demonstreres i utvalgte musikkeksempler. I tekst og video forklares forskjeller i bevegelsesforløp og idiomatisk interpretasjon. Slik blir rekonstruksjonen av wienerteknikken et tankevekkende innlegg i diskusjonen om klaverspill på Beethovens tid.
