Å få høre noe annet

Hva forventer vi når vi går på konsert med en strykekvartett? Hvordan vil vi at det skal høres ut når vi ønsker å høre jazz? Crossover setter på prøve musikken og forventningene våre til musikken. Skjønnhet er ikke avgrenset til rene former – å få høre noe annet enn vi. vil, kan tvert imot få oss til å høre bedre etter.

Oslo Strykekvartett har lang erfaring med å spille ting publikum forventer. Nøkkelen til virksomheten ligger i gruppas cellist, Øystein Sonstad. Ifølge hans kollega, fiolinist Geir Inge Lotsberg, har Sonstad en spesiell evne til å omarrangere alt fra jazz- og poplåter til Tosca av Puccini og Griegs Peer Gynt-musikk.

– Det finnes ingen hemninger, ingen begrensninger i Øysteins vilje til å tilrettelegge de forskjelligste typer musikk for strykekvartett. Det siste vi gjorde var "En vinterreise" av Schubert, nå i starten av september, sa Lotsberg i 2019.

Selv om Sonstad står for tilpasningene som kreves for å spille musikk utenfor standard kvartettrepertoar, er sjangeroverskridelsen som sådan en bevisst strategi for musikerne i Oslo Strykekvartett.

– Både fordi det er gøy for oss å gjøre noe vi ikke er vant med, men kanskje spesielt fordi vi får anledning til å overraske publikummet vårt. Vi har sett potensialet for å belyse strykekvartettmediet fra en litt annen synsvinkel. Det er utrolig befriende å spille Dave Brubeck som ekstranummer etter å ha fremført en Ligeti-kvartett. En vinn-vinn-situasjon på alle måter, sier Lotsberg.

Under kammermusikkuka 2019 ble forventningsbruddet systematisert. Gjennom hele uka ble publikum invitert til ulike former for sjangereksperiment, samlet under fanen «crossover». Oslo Strykekvartett inviterte til konsert med Solveig Slettahjell i Levinsalen på Musikkhøgskolen.

Heller ikke Slettahjell er fremmed for musikalsk lek og sjangeroverskridelser. For noen år siden fremførte hun sangsyklusen «Dichterliebe» (1840) av Robert Schumann, rekomponert av Henrik Hellstenius, med Oslo-Filharmonien i Konserthuset. I anmeldelsene som fulgte, ble det blant annet kalt en genistrek at Hellstenius hadde hentet inn en jazzvokalist til å fortolke den nye versjonen av de romantiske liedene til Schumann. Slettahjell selv synes det var en sjokkartet opplevelse.

– Det sitter over hundre mann der som er grisegode alle sammen, ikke sant! Vanligvis jobber jeg et halvt år med et materiale. Denne gangen måtte jeg øve alene inntil tre dager før konserten. Men sånn er det med et orkester. Man må lære seg stoffet og så kaste seg ut i det, sier hun.

Et annet talende eksempel er albumet som Slettahjell spilte inn med Vertavokvartetten, «Poetisk tale» (2016), hvor Øivind Varkøy skrev musikken og Kjetil Bjerkestrand arrangerte for strykerne. Tekstlig sett var prosjektet også en crossover, da låtene var tuftet på dikt av Gunvor Hofmo, Jon Fosse, Arnold Eidslott og Arnfinn Haram.

– Å spille med Vartavokvartetten var helt fantastisk. Men det var avgjørende å ha med Kjetil på laget. Jeg tror det er vitalt at den som skal arrangere musikken for ensemblene har forståelse for begge leire. Slik at man unngår vekting, enten av den ene eller andre siden, sier Slettahjell.

Jazzsangeren poengterer at samarbeid på tvers av vante konstellasjoner kan være krevende. Musikere i ulike sjangre er vant til å jobbe med musikken på ganske forskjellige måter.

– Det er noen ganger litt vrient å treffe skikkelig med større ensembler, for min del. Å finne den riktige følelsen i uttrykket. Og dette er like vanskelig med storband som med større orkestre, når formen er såpass strengt definert. Men jeg har opplevd det før, at det fungerer veldig bra, sier Slettahjell.

Hun tenker seg om, før hun nikker bestemt.

– Kanskje særlig sammen med strykekvartetter. Mange av strykekvartettene har jobbet seg så tett sammen at de kan greie å være i dialog med noe annet. Mindre ensembler er dessuten mer responsive, sier hun.

Lotsberg nøler ikke med å si seg enig i Slettahjells vurdering.

– For min egen del gir denne sjangerleken en bekreftelse på hvor bra strykekvartett faktisk er, sier Lotsberg og smiler.