Improvisasjon, omsorg og lek

– Jeg hadde begynt på en bachelor i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo, og i et av semestrene tilbød de ikke noen av fagene jeg egentlig ville ta. For å fylle opp, gikk jeg for en 10 studiepoengs teoretisk innføring i musikkterapi, forteller Runa Bosnes Engen.

Fra et utgangspunkt hvor fagområdet fremsto både alternativt og rart, ble innføringen en øyeåpner. Dette var igjen årsaken til at hun søkte seg til NMH.

– Jeg ble inspirert! Det gav mening at musikk kan virke på oss, på kroppen vår og emosjonene våre. Og det var avgjørende å møte dette gjennom både erfaring og forskning. Jeg søkte Musikkhøgskolen, og har alltid senere tenkt at det var riktig.

Engen vokste opp i Oslo-området og gikk dramalinjen på videregående skole. Å formidle til andre var viktig allerede da, men i uttrykksmåten skiftet hun retning: først mot musikkteater på folkehøgskole, så musikkvitenskap på universitet, før hun landet på musikk og helse og musikkterapi ved NMH.

– Noe av det første jeg ble inspirert av, var det store spennet av mennesker man kan jobbe med: fra barn til eldre, mennesker med ulike utfordringer og på ulike steder i livet. Allerede på opptaksprøvene så jeg hvor sentralt det lekne og improvisatoriske står i dette faget. Det har jeg verdsatt høyt, sier hun.

Karakteristisk var det også at kullet var lite ¬– og mye i sin egen boble.

– Vi hadde tilhold i 2. hus, med fine lokaler, skjønt det var veldig langt å gå for å hente kaffe i kantina! I et prosjekt med noen utøverstudenter, laget vi en forestilling hvor utøverne fremførte verk og vi skapte dialog med publikum. Men i hovedsak var studietiden konsentrert rundt oss tolv i kullet – og på masterstudiet en gjeng på seks. Disse menneskene forholdt jeg meg til i studiehverdagen. Mange fag handlet om å gå i relasjon med hverandre; vi ble godt kjent.

Savnet etter impulser fra andre fagområder var ikke spesielt stort der og da, forteller Engen. Musikkterapistudiet krevde stor oppmerksomhet.

– De fleste fagene vi var innom, var ikke slik at man kunne sette seg bakerst i rommet og gjemme seg bak kaffekoppen, sier hun. – Man måtte være deltakende, med hele seg. Alle var synlige i den vesle gruppa, og det er ganske sårbart.

Studentene fortalte aktivt fra situasjoner de hadde jobbet i. Nyttig var også lærernes frihet i møte med musikken. Friheten var et ideal hun strakk seg etter, sier Engen, som konsentrerte seg om å ta inn de samlede erfaringene.

– I noen timer satt vi i ring og delte opplevelser fra praksis. Vi kunne jobbe nært og trygt, vi kunne gråte og le, være sinte – og stadig vekk få støtte. Lærerne valgte ofte en slags veilederrolle. Vi skulle finne gode svar på egenhånd og i gruppe, og i mindre grad bli instruert. Også denne inngangen var inspirerende. Det er en fantastisk læringsform når læreren insisterer på at man skal tenke selv.

Noen teorifag kunne være tunge, husker hun. Likevel var det som oftest en tydelig kopling mellom teori og praksis. Komposisjons- og arrangeringsfaget er et klart eksempel.

– Faget var spesielt godt tilpasset oss. Målet var at vi skulle kunne være kreative. Vi fikk åpne oppgaver: «Finn en sang som skal brukes i en gruppe og gjør noe med den!». I arbeidet som musikkterapeut gjør man jo nettopp stadige tilpasninger, basert på hvem man jobber med.

Den samme begrunnelsen lå bak det Engen oppfatter som et tyngdepunkt i studiet; øvelsen i å improvisere.

– Jeg var veldig glad i improvisasjonstimene! Det viktigste vi lærte, var å strebe mot å møte mennesker der de er. Et opplegg passer ikke i alle slags situasjoner. En person med demens, eller et barn med autisme har ulike behov, og begge kan ha ulike dager når du møter dem. Noen ganger er det «hurra meg rundt» som passer, andre dager må man tone ned. Kanskje skal vi ikke en gang spille, men danse litt i stedet. Klientene viser veier i musikken, og vi øvde på improvisasjon for å kunne møte dem i dette.

Med desibelmåler på ekskursjon

Fordommen hun hadde, om det litt utsvevende og alternative, var ikke helt uten fundament i virkeligheten, innrømmer Engen, og peker på et bevegelsesfag i året med musikk og helse.

– En gang skulle vi danse ved Majorstukrysset, en slags performance over en struktur vi hadde laget. Det var ikke helt innenfor komfortsonen og jeg hadde neppe blitt med om det ikke var obligatorisk, ler Engen.

Men det var flest fine økter utenfor institusjonen. Hun trekker blant annet frem en lytteekskursjon rundt Vestre gravlund med nestor Even Ruud og en desibelmåler.

– Even lot oss få kjenne på hva vi faktisk hører rundt oss. Det var svært bevisstgjørende!

Utenfor institusjonen var det også praksis, innen mange områder. Engen var innom spesialpedagogisk avdeling i skolen, et sykehjem, en barneavdeling på et sykehus og mer.

– Vi observerte og deltok i arbeidet til musikkterapeuten vi fulgte. Etter hvert fikk vi mer og mer ansvar for å lede an i aktiviteter, sier hun.

At hun endte opp ved Lindeberghjemmet har sin bakgrunn i nettopp disse praksisperiodene.

– Det er mange retninger jeg kunne tenke meg å jobbe med. Men jeg fikk vikariere på Lambertseterhjemmet i forbindelse med praksisperioden, og senere ble stillingen ledig. Da hjemmet ble lagt ned, ble jeg med over til Lindeberg. Jeg trives godt, men er stadig nysgjerrig. Både spesialpedagogikk, arbeid i fengsel og innen rus og psykiatri er områder jeg kunne bli bedre kjent med, forteller hun.

Utover det ordinære

Vi har snakket om ditt spesifikke studium, men hvordan opplevde du institusjonen som helhet?

– Jeg har kjent på ydmykhet når jeg har studert ved NMH. Man er på en institusjon med så dyktige utøvere. I musikkterapi skal vi ha god nok kontroll på instrumentet til å bruke det kreativt i møte med ulike klienter. Vi jobber ikke først og fremst med å briljere musikalsk, svarer Engen, og fortsetter:

– Jeg kan ikke egentlig si så mye om Musikkhøgskolen som helhet, for jeg ble ikke godt kjent med de andre områdene. Men akkurat i dette ligger det noe: Det kunne være spennende med mer kjennskap mellom fagfelt. Opprettelsen av CREMAH, senteret for forskning innen musikk og helse ved NMH, kan forhåpentlig bringe områdene mer sammen.

Det kan passe å dvele litt ved begrepet «å briljere». I 2017 ble Engen kåret til «Årets medarbeider i eldreomsorgen» i Oslo. Kommunen beskriver en «brennende engasjert person, som bidrar til at eldre mennesker både får brukt og utviklet sine ressurser og i større grad har kunnet opprettholde sin livskvalitet.»

Ett av flere dreiepunkt i virksomheten er demenskoret som Engen startet ved Lambertseterhjemmet i 2012, som et av Oslos første. Men også hennes bredere tilnærming for å skape artige øyeblikk ble fremhevet i begrunnelsen – som da hun satte opp fotballkamp mellom de ansatte, med beboere som heiagjeng eller dommere.

– Jeg er leken av natur, medgir Engen, som mener at nesten alt i utdanningen har vært relevant for jobb og trivsel.

– Jeg jobber med ulike grupper, fra koret og større sangstunder, til små grupper hvor fysioterapeuten bidrar for bevegelse. Jeg har enkelttimer med beboere som kan ha nytte av det. I alt dette henter jeg erfaringer fra hvordan vi jobbet med relasjoner og å kommunisere, med å forstå musikken, sier hun.

I tillegg trekker hun frem arbeidet med praksisstudenter, som en slags videreføring av studietiden.

– Å måtte begrunne hvorfor jeg gjør som jeg gjør er med på å utvikle meg som fagperson. Det er en berikelse i arbeidshverdagen å ha noen å spille ball med, sier hun.

Du har nokså fersk erfaring fra NMH. Hva er dine ønsker for institusjonen framover?

– Tverrfaglighet er alltid bra, og jeg håper vi kan trå mer ut av boblene våre i studiet. For tiden tar jeg et veilederkurs, i samarbeid med Kunsthøgskolen. To musikkpedagoger, to musikkterapeuter og en dramapedagog deltar, alle har praksisstudenter. Og i arbeidet med å bli bedre veiledere kommer det hele tiden frem hvor mye vi har felles, til tross for ulike fagfelt. Slike erfaringer skulle jeg ønske vi kunne bygge større. Å jobbe med musikk betyr ulike ting i ulike sammenhenger, men overordnet handler det om å kommunisere og å møte mennesker.