Orkestermusikere vet hva orkestrene ser etter

– Å ha fellesskap rundt det å spille, være åpen for innspill fra andre musikere og håpe de responderer på det du gjør, er noe av det Elise Båtnes svarer, når spørsmålet er hvorfor hun har valgt orkesteret som sin hovedarena. Mange husker henne som barnestjerne og som medlem av Vertavokvartetten, og vi har hørt henne i andre kammermusikksammenhenger og som solist. Men flere tiår har hun vært tilknyttet orkestre, de siste som 1. konsertmester i Oslo-Filharmonien.

– En musiker er en musiker. Jeg er ikke så opptatt av spesialisering. Å drive med musikk er å formidle musikk og å lytte til dem man spiller sammen med. Det er situasjonene som er forskjellig. Det handler egentlig bare om hvor mange man er på scenen.

Elise Båtnes begynte å spille fiolin da hun var fire, på den kommunale musikkskolen i Trondheim, med Kåre Opdal som lærer. Da hun var ti fikk hun undervisning av Bjarne Fiskum, og fra hun var fjorten tok hun toget til Oslo for å ta timer med Arve Tellefsen. Mot slutten av videregående vikarprøvespilte hun i Oslo-Filharmonien, hvor hun snart fikk et års vikariat. Da hadde hun allerede begynt å studere ved Universitetet. Kristendom først, deretter idéhistorie.

– Jeg gjorde bare det jeg hadde lyst til å gjøre. Jeg var i den heldige situasjon at det hele tiden var oppdrag, jeg hadde alltid noe jeg skulle øve til. Så jeg gjorde bare begge deler. Jeg hadde venner som studerte i Salzburg, og dro ned og tok timer hos Ruggiero Ricci ved Mozarteum. Og til David Takeno i London, der jeg også tok privattimer.

Hadde du bestemt deg for å bli musiker da?

– Nei, egentlig ikke. Jeg bare sklei videre. Jobbet mer og mer i Filharmonien, fikk et års vikariat som tutti førstefele, men da jeg meldte meg opp til sosialantropologi på Blindern samtidig, ble for mye.

Elise Båtnes ble ansatt som 2. konsertmester i Filharmonien, og etter en tid 1. konsertmester i Danmarks Radios Symfoniorkester. Selv da hadde hun ikke gitt opp tanken på å fullføre en cand.mag.-grad ved Universitetet. Inspirert av venner begynte hun på BI, nettstudier hun like gjerne kunne ta i København. – Fordelen med BI er at det er så dyrt å gå der, at du fullfører jo, skrattler hun. – Og jeg går fortsatt og leker med tanken om å ta en master i et eller annet, litt mer rettet mot kultur, kanskje. Men akkurat nå føler jeg at jeg ikke helt har tiden til det.

Hvorfor alle disse studiene, når du allerede var musiker?

– Jeg synes det er spennende å lære ting. Det tiltrekker meg å lære noe helt annet enn det jeg holder på med.

Da jeg forberedte dette intervjuet med Elise Båtnes, leste jeg CV-en hennes, men la ikke engang merke til at det ikke sto noe om musikkstudier der. Hvordan er det mulig å bli ansatt som 1. konsertmester i København, Köln og Oslo, uten musikkutdanning?

– Jeg er et eksempel på at det å være i en mester-svenn-situasjon med gode lærere, og samtidig lære av erfaring og samspill med andre, kan bety mye og er en måte å komme inn i tradisjonen på, sier hun.

– For meg har det vært det å være utøver som har vært måten jeg har lært musikk på; det å jobbe i mindre grupper, kammermusikk, sammen med folk som utfordrer meg på mine ting og som jeg kan utfordre dem på, og i samarbeid finne musikalske utforminger. Og jeg har sittet og jobbet i orkester med fantastiske dirigenter, som har snakket musikk og fått meg til å forstå partituret. Å sitte på en prøve med Mariss Jansons i en symfoni, gjorde at jeg etterpå skjønte hvordan partituret så ut, for han jobbet så systematisk, gruppevis, og til slutt ble alt satt sammen. Så hvis du fulgte med, fikk du en sånn klarhet i hva det var som foregikk. Alt dette er elementer jeg tar med meg inn i min måte å tenke musikk på, og som jeg forhåpentlig får videreformidlet til mine studenter.

– Du må ha noe å fortelle hvis du skal få folk til å lytte til deg. Derfor er det viktig med et vidt perspektiv.

Du tenkte ikke på å ta noe musikkutdannelse, underveis?

– Joo, det er masse som både kan og bør læres.

Men har du noen gang tenkt alvorlig på å studere musikk?

– Nei. Hun ler igjen, helt klar over at hennes historie er bortimot unik.

Denne musikeren var det som likevel bestemte seg for å begynne på Norges musikkhøgskole, for tre år siden. Da ikke som student, men som professor i fiolin. Det ble etter hvert klart for henne, at det var en forpliktelse å bidra med det hun selv hadde lært og erfart gjennom årene. Ikke minst fordi hun i mange år har sittet i prøvespilljuryer og vet hva orkestrene legger vekt på når musikere skal gjennom dette nåløyet for å få jobb.

– Når man sitter på den siden av bordet og skal være kritisk til hva man hører, får man også et ansvar for å formilde hva vi ser etter, og bringe det inn i utdanningen.

Hvorfor ansvar?

– Jeg har selv fått lov til å være gjennom et system, som samfunnet har bygget opp, og som for meg begynte med musikkskolen i Trondheim som det ene ytterpunktet og jobben i Oslo-Filharmonien som det andre. Og hele veien er jeg blitt guidet av folk, og fått så mye fra de jeg har vært heldig å få være i nærheten av. Nå er jeg der hvor jeg bør være den som kan være med å guide folk.

Ansettelse i orkestre gjør at Elise Båtnes har lang erfaring med å vurdere kandidater ved prøvespill. Hun har sittet i juryer i tre orkestre, og gjestet hos flere andre.

– Vi er heldige og jobber et sted hvor vi får lov til å være med å bestemme hvem som skal bli kollegene våre. Det er ganske unikt. Vi har ikke en leder som bare sier: Si hei til din nye medarbeider. Vi er med, for vi vet hvordan vi jobber sammen. Da er det viktig, slik Musikkhøgskolen gjør, at de ansetter folk som jobber der hvor studentene gjerne vil søke seg.

Båtnes fremhever den respekten hun har for kolleger som er hundre prosent pedagoger, og som bygger seg opp en status som det. Selv tror hun ikke hun kunne klart det. Hun må utøve i tillegg, selv om det i perioder blir forferdelig travelt. Hvem av arbeidsgiverne, Oslo-Filharmonien og Musikkhøgskolen, er det da som utviser fleksibilitet for at kabalen skal kunne gå opp?

På den annen side er de ikke tjent med at vi bare slenger innom og har en elev i ny og ne. De tenger et kollegium. Det er en kombinasjon her som kan være problematisk, men jeg føler at de fleste er interessert i å prøve å få til begge deler. Og praktisk sett, vi som er ansatt i Oslo-Filharmonien, vi underviser om ettermiddagen når ikke vi har prøve i orkesteret.

Finnes det noen konflikt mellom de to rollene, orkestermusiker og fiolinprofessor?

– Som orkestermusikere vet vi jo hvor vi legger listen, hvilke krav vi stiller til kvalitet. Da sier det seg selv at det er ikke alle studenter som vil kunne få den jobben de ønsker seg, hvis det er orkester de vil søke seg til. Så det gjelder å gi studentene en viss form for realisme, men samtidig ikke ta fra dem troen på seg selv og det de holder på med. Det viktigste er at de blir bevisst på det de gjør, har kvalitet på håndverket og tanker rundt det å formidle musikk. Det gir muligheter til å se på alternative løsninger, som blant annet kan være å spesialisere seg innenfor forskjellige nisjer og skape seg et marked på den måten.

Å undervise både inspirerer og bevisstgjør henne som musiker, sier Elise Båtnes. Hun som bare har sklidd gjennom, som hun sier, blir nå tvunget til å observere seg selv og tenke gjennom alle sider ved utøverrollen.

– Det er givende for meg å være med å viderebringe det som har vært viktig for meg, innen en slik mester-svenn-tradisjon. Det er en urgammel undervisningsmetode, og det er de som mener den er utdatert, men i vår situasjon er det måten det må skje på, selv om eleven i dag er mer med på å bestemme hva som er viktig å lære, enn tidligere. Men hvis en utdanning blir for lukket, med folk som definerer hva deres studenter skal kunne når de går ut, kan studentene få problem når de møter arbeidslivet. Det gjelder å skape kreative og lyttende studenter, som både kan være sin egen lærer og samtidig være åpne for input fra en annen. Å få studentene med på den prosessen, er viktig – men fortsatt være den som faktisk vet hva som kreves.