– Det ga meg et skikkelig sug i magen

Det var et bemerkelsesverdig rektorvalg i 1998. Intet mindre enn fem kandidater stilte til valg: Yngve Slettholm, Ingrid Maria Hanken, Tore Simonsen og Elef Nesheim. Og Jens Harald Bratlie.

– Jeg tror det var en god del som var veldig opptatt av at det skulle være en utøver i front. Uansett hvor dum han var!

Jens Harald Bratlie humrer. Det virker nesten ikke som om han klarer å la være når han snakker om tiden som rektor. Eller Norges musikkhøgskole generelt.

Han er en av dem som har vært der lenge – først i en halv amanuensisstilling da skolen ble etablert i 1973, senere med opprykk til førsteamanuensis, og så professor. Hele tiden en av landets fremste pianister, og rektor for hele skolen fra 1999–2002.

I 2018 gikk han av med pensjon. Men identiteten er for alltid innvevd med Musikkhøgskole-tråder. Én gang NMH-er, alltid NMH-er.

Han tar seg i sin egen spøk.

– Nei, man behøver ikke snakke seg selv ned så fælt. Jeg var veldig glad i Musikkhøgskolen, og glad i det å undervise og å jobbe for å få en høy standard på skolen, selv om jeg aldri hadde markert meg som noen politikertype. Jeg ble oppfordret, og da måtte jeg jo begynne å tenke. Og så ble det til, da, at nå skal jeg prøve!

Pianisten Bratlie overtok rektorkontoret etter Bjørn Boysen. Det var tre år siden fusjonen med Østlandets musikkonservatorium, og skolen var delt mellom lokalene på Majorstuen og Carl Berner. Samlokalisering stod på agendaen, sammen med økt fokus på forskning og studiekvalitet.

Bratlie ønsket å være en framoverlent rektor. I åpningstalen til studentene høsten 1999 siterte han den døvstumme og blinde Helen Keller:

– Hva er det som er verre enn å være blind? Det må være å ha øyne å se med, men ingen visjon.

Hva var så Bratlies visjon?

– Det var ikke sånn at «nå vil jeg innføre det og det, for da blir det sving på sakene». Det var mer å få et samarbeidende miljø som virkelig kunne heve kvaliteten. Å hele tiden være på alerten for å gi sitt beste. Det verste som er, er å komme inn i en bakevje der man bare holder ting ved like, sier han.

Han understreker at han hadde solid støtte og godt samarbeid med ledelsen han gikk inn i: Prorektor Bjørg Bjøntegaard, direktør Erling Wist, studiesjef Kjetil Solvik og kontorsjef Knut Jarbo.

Likevel synes han det var overveldende å gjøre seg kjent med hele institusjonen, ikke bare de delene han fra før av var aktiv i som klaverlærer. Mer overveldende enn han var forberedt på.

– Det ga meg et skikkelig sug i magen å bli kastet inn i alt sammen. Hvordan i alle dager skulle jeg kunne få oversikten over hele det der? Å gå i dybden på alle fagområdene er helt umulig. Men jeg måtte jo kjenne til hva de var opptatt av, så det ikke kom som en stor overraskelse når de kom fram med ting.

Han husker særlig noen trøstende ord fra studiesjef Solvik: «Husk at det aller meste går av seg sjøl!»

Etter en lang runde med innledende møter, innførte han et åpent forum for alle ansatte: Rektors time i Levinsalen.

– Det var jo ganske dristig, når jeg tenker på det nå. Folk kunne komme og stille spørsmål om hva som helst, stort og smått. Jeg synes å huske at det var ganske godt frammøte.

Ville ikke forkorte studielengder

Om Bratlie ikke hadde vært en «politikertype» før, kom det saker som han lot seg fyre opp av. En av dem var debatten om studiekvalitet.

Den 8. mai 2000 ble rapporten fra det såkalte Mjøs-utvalget lagt frem, en norsk offentlig utredning (2000:4) som skulle legge grunnlaget for Kvalitetsreformen i høyere utdanning – overgang til bachelor- og masterformater og ECTS-systemet (bokstavkarakterer) for vurdering. For Norges musikkhøgskole handlet den største kampen om å få beholde fireårig grunnutdanning, og ikke gå ned til tre. Politikere ble invitert til NMH på møter, og sammen med direktør Wist var Bratlie ute og prøvde å få de rette folkene i tale.

– Husker du den svære maskinen til Reodor Felgen i Flåklypa Tidende? Der man kan putte inn en kar, og på 13,4 sekunder så kommer han ut igjen – ferdig agronom. Det er satt på spissen, da. Man kan sikkert komprimere veldig mye, og få ting presset inn i hodet. Men når du skal inn i hjerte og sinn og tanke og kropp og alt det der?

Bratlie rister på hodet.

– Fire år har vist seg å være et godt utgangspunkt, det har vi sett gjennom mange års erfaring. Det var vårt argument. Og jeg må si jeg følte at politikerne lyttet veldig til det. Vi hadde en sterk posisjon, sier han.

Den posisjonen har kommet skolen til gode flere ganger, tror Bratlie. Hver gang det er snakk om å legge NMH inn under andre institusjoner, slik det har vært en rekke ganger siden nittitallet, har Musikkhøgskolen klart å stå imot. Det tror han er en stor styrke.

– Det er en veldig god ting. Å være direkte under departementet, i stedet for å være prisgitt et svært universitetssystem og hele tiden måtte gå via det – det er hele forskjellen. Jeg kan ikke skjønne annet enn at Musikkhøgskolen vil stå seg på nettopp å stå alene. Både styringsmessig og PR-messig må det være det aller beste.

Kalte folk til undervisning

Musikkhøgskolens posisjon kommer imidlertid ikke av seg selv. Studiekvalitet og forskningsresultater kommer av å ha flinke folk i riktige posisjoner, mener Bratlie. Han understreker at skolen allerede hadde mange sterke fagfolk som var aktive i en lang rekke viktige saker, men at det var viktig for ham å hente inn flere gode folk på felt som var i utvikling.

– Ole Kristian Ruud ble ansatt på direksjon, og jeg husker godt at vi kalte Truls Mørk. Det syntes vi var et scoop. Flere meget dyktige fagfolk på forskjellige områder ble ansatt, sier han.

Som rektor lærte Bratlie også at de ansatte i administrasjonen har en viktigere funksjon enn hva som kanskje synes utad.

– Det har alltid vært litt murring om pengebruk og administrasjon på NMH. Hvorfor skal vi bruke så mye penger på å ansette administrative folk? Etter at jeg har vært rektor fikk jeg et nytt syn på hvor nødvendig det er, sier han.

Det er et syn som ikke alltid er like lett å forsvare.

– Jeg hadde noen utvekslinger med noen av de andre faglige lederne, hvor jeg forsvarte dette med administrasjon. Og da satt jeg på en måte på «feil» side, ikke sant? Men jeg så hvor viktig det var. De utvidet ikke bare for moro skyld. Som fagfolk vil vi gjerne at tingene rundt oss skal fungere. Det krever at vi har folk der som tar hånd om det.

Arvesaker

Bratlie trekker stadig frem hvor stor pris han satte på å ha et godt kollegium, både administrativt og musikkfaglig. En rektor skal ikke inn og «trå pedalene for alle sammen». Rektor skal sørge for at folk får jobbet fram det de brenner for.

– Jeg tror at som rektor får du i visse tilfeller mye av æren for ting, bare fordi du er i den posisjonen. Men saker drives fram av forskjellige personer, og det behøver slett ikke alltid være noe som rektor skal ha æren for, sier han.

Selv oppdaget han at han plutselig ble svært populær i jazzmiljøet, da jazz ble skilt ut fra pedagogikkstudiet, og fikk sitt eget utøverstudium. Det var en kamp som hadde foregått lenge, som han helst ikke vil påta seg for mye ære for.

– De syntes jeg var så snill! Noen trodde kanskje at det skulle utvanne Musikkhøgskolens misjon – vi var jo en klassisk institusjon, liksom. Men jeg tror det er tvert imot. De beriker hverandre, sier han.

Også Bratlies kanskje største sak rullet både før og etter ham. Rundt årtusenskiftet stod kampen om hvor nybygget skulle stå, det som skulle gjøre plass til alle på Majorstuen og virkelig få gamle Østlandets musikkonservatorium inn i folden.

Og det gikk fremover, selv med noen humper i veien. Musikkhøgskolen klamret seg til ideen om å få bygge på den NRK-eide tomten lenger opp mot Marienlyst, men NRK selv ønsket å bruke den til boligutvikling. Da byrådet i 1999 gikk inn og støttet NRK, krevde det statlig inngripen på NMHs vegne. En offisiell innsigelse fra Statsbygg ble lagt frem, godkjent av det daværende administrasjonsdepartementet. Innsigelsen ville ikke bli trukket før Musikkhøgskolen hadde fått sin nybyggløsning.

Til Bratlie kom ideen om å bruke nabotomten gjennom Hans Svelland, tidligere byrådsleder i Oslo. Nå jobbet han som rådgiver for NRK, som aktivt lette etter alternativer for Musikkhøgskolen, slik at NRKs boligplaner kunne gjennomføres.

– Han kom inn her med noen tegninger som antydet at vi heller skulle bygge like bak her, innenfor trafoen. Så jeg dro ned, sammen med kona mi, og så på tomten. Jeg husker jeg tenkte: «Dette kan bli flott!»

Bratlie diskuterte tomten med ledelsen, men mange var redde for å bli sittende igjen med ingenting dersom de ga slipp på Marienlystområdet. Likevel fikk ideen snart feste hos flere, og det varte ikke lenge før det ble utarbeidet et byggeprogram fra Statsbygg og forprosjekteringen var i gang. Selve huset stod ferdig i 2007. Bratlie vil ikke ta æren for vendingen selv, men er glad det ble som det ble.

– Det ble boliger der oppe, og det ble nybygg her nede. Det var en av de virkelig store utviklingene i den tiden, sier Bratlie.

Kunst eller forskning?

Også forskning stod sentralt i Bratlies rektortid. Senhøsten 1998, året før Bratlie tiltrådte, ble NMH tildelt doktorgradsrett – etter å ha søkt og fått avslag to ganger tidligere på nittitallet. Det betydde at skolen kunne gi doktortittelen til kandidater som fulgte et vitenskapelig program innen musikkpedagogikk, musikkterapi og oppføringspraksis.

– Det var veldig viktig. Det var Boysen som hadde fått det på plass, og nå ble det fart på det.

Blant de første kandidatene var baryton Per Vollestad, som forsket på og fremførte sanger av Christian Sinding og disputerte i 2002. Folkemusiker Tom Willy Rustad tok doktorgrad i torader.

Sommeren 1999 kom det i tillegg et forslag om å opprette et kompetanseutviklingsprogram på doktorgradsnivå for rent utøvende og skapende kunstnere – uten at dette skulle forankres i en doktorgrad. NMH fikk en spydspissrolle blant kunstinstitusjonene, og etter dialog med Kunnskapsdepartementet ble det nasjonale stipendiatprogrammet «Program for kunstnerisk utviklingsarbeid» opprettet i 2003.

– Du kan forske på musikk på alle mulige måter. Vi var opptatt av at utviklingsarbeidet ikke bare ble til at man øvde inn noe nytt, eller fant noe litt rart i et repertoar. Men at vi åpnet for at du som utøver gjennomgår en prosess som kan dokumenteres ved framførelse.

Kampen om å få tildele rent kunstneriske doktorgrader skulle gå i nesten 20 år til. Først i 2018 kom forskriftsendringen som åpnet for den nye graden: «ph.d i kunstnerisk utviklingsarbeid».

– Det er det som er Musikkhøgskolens utgangspunkt, at kunstnerisk utøvelse er på linje med det akademiske. Det var jo derfor Robert Riefling kunne bli professor, helt uten formell utdannelse. Jeg var opptatt av å holde fast på det, at forskning på Musikkhøgskolen ikke bare ble masse papirgreier, sier Bratlie.

– Jeg er fri!

Det ble med bare én periode for Bratlie på rektors kontor. Han stilte ikke til gjenvalg, og i 2002 ble Harald Jørgensen valgt til rektor – for tredje gang.

– Jeg følte vel på meg at jeg ikke kom til å bli gjenvalgt. Det var andre som var mer aktuelle, sier han.

31. juli 2002, ved midnatt, var Bratlies vakt over. Han innrømmer at det kom med en viss lettelse.

– Jeg husker jeg stod på balkongen der vi bodde da, rett borti her, den kvelden og så på klokka, og liksom: YES! Jeg er fri!

Han slår hendene i bordet og ler.

– Min identitet er jo utøver og underviser. Jeg er grasrotarbeider. Jeg var vel aldri helt komfortabel med rektorrollen. Men jeg gjorde så godt jeg kunne.