David Monrad Johansen (1988-1974) var en av de mest fremtredende og toneangivende skikkelsene i norsk musikkliv i mellomkrigstiden. Han utøvde en sterk innflytelse i norsk musikkliv ikke bare som komponist, men også gjennom en rekke kulturpolitiske verv og ikke minst gjennom en omfattende praksis som musikkanmelder i dagspressen.
Monrad Johansens virke som komponist og hans musikkestetiske posisjon og utvikling har vært gjenstand for undersøkelser i en rekke musikkhistoriske verk, avhandlinger og biografier. Hans holdninger til musikalsk interpretasjon har imidlertid ikke tidligere blitt tematisert.
Musikalsk interpretasjon og fremføring, både som diskurs og praksis, har generelt vært et lite påaktet tema i den tradisjonelle musikkvitenskapen og musikkhistorieskrivingen. Det er først i løpet av de tre siste tiårene at interpretasjonsforskning har vunnet innpass som en etablert musikkvitenskapelig praksis. Formålet med denne studien er å undersøke Monrad Johansens holdninger og idealer knyttet til musikalsk interpretasjon og fremføring. Dette vil bli gjort gjennom nærlesning og diskursiv analyse av samtlige av hans konsertanmeldelser i Aftenposten i tidsrommet 1925-1940.
Wemmerløv argumenterer for at vi i Monrad Johansens konsertanmeldelser finner et vitalistisk influert interpretasjonsideal som både viderefører og avviser romantiske trekk samtidig som det peker fremover mot en ny saklighetsestetikk. Etter andre verdenskrig ser vi tydelig at et mer modernistisk og saklig interpretasjonskonsept har etablert seg som normalen hos en rekke fremstående musikkanmeldere som f.eks. Klaus Egge, Arne Dørumsgaard, Stener Kolstad osv.
For å forstå hvordan denne endringen kunne finne sted er det etter Wemmerløvs syn avgjørende å forstå Monrad Johansens interpretasjonskonsept i mellomkrigstiden og hvordan dette forholder seg til en europeisk og nasjonal kontekst.
