«Å samle gamle instrumenter, er absolutt nødvendig…»

Foranledningen var en utstilling av musikkinstrumenter Gurvin sammen med Trygve Lindeman hadde anordnet i Galleri KB med åpning 13. juni 1960. Bakgrunnen var deres ønske om å skape interesse for Musikkhistorisk Museum i Oslo. Dette hadde ifølge intervjuet blitt formelt etablert året før, i 1959. Foreløpig riktignok bare som en idé hos to entusiaster og samlere – professor Olav Gurvin og direktør Trygve Lindeman, begge ledere av to sentrale musikkinstitusjoner i Oslo. Dette er en beretning om bakgrunnen for Musikkhøgskolens historiske instrumentsamling.

Når og hvor starter egentlig historien om et musikkhistorisk museum i Oslo? I entusiastens hode? Eller kanskje i møtet med en like interessert partner? Det finnes selvsagt ikke noe eksakt svar på disse spørsmål, men i flere etterlatte papirer og skrifter finnes det spor som tyder på at tanken var tilstede både hos Olav Gurvin og Trygve Lindeman lenge før utstillingen i Galleri KB ble arrangert.

Trygve Lindeman (1896–1979) hadde åpenbart tidlig fattet interesse for å samle på musikkinstrumenter. I et fotoalbum med bilder fra sin samling, skrev han at den ble påbegynt allerede i 1923. Musikkinstrumenter skulle bli et viktig innslag i undervisningen på Musikkonservatoriet som han ledet fra 1928 – de to første årene sammen med sin far, deretter alene som direktør fram til 1969. Han ble født i Kristiania og etter eksamen artium i 1915 begynte han studier på Norges tekniske høgskole i Trondheim for å bli sivilingeniør, men etter bare ett år avbrøt han studiene for å gå videre med det han var mest opptatt av, nemlig musikk. Han hadde tidligere – i årene 1911 til 1915, som elev ved Musikkonservatoriet – studert cello, orgel og musikkteori. Lindeman fortsatte med studier i København og Oslo. Bare tre år etter at han ble direktør for Musikkonservatoriet i 1930, skriver han i institusjonens 50-års jubileumsskrift om betydningen av en samling instrumenter han selv har etablert på konservatoriet, «selv om den bare er i sin vorden». Samlingen omfattet i 1933 55 musikkinstrumenter.

I 1928 avla Olav Gurvin (1893–1974) magistergrad som den første i faget musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Ti år senere tok han doktorgrad i samme fag. Han fikk sin utdannelse ved universitetene i Heidelberg og Berlin, og var i hele sin karriere internasjonalt orientert med mange kontakter. I 1937 ble han fast foreleser i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo og tjue år senere ble han landets første professor i samme fag. Helt åpenbart var det også hos ham en sterk interesse for musikkinstrumenter. Hans forelesningsmanuskripter inneholder ofte referanser til og beskrivelser av musikkinstrumenter.

Gurvin tok i 1951 initiativ til og fikk opprettet Norsk Folkemusikkinstitutt, et frittstående forskningsinstitutt med formål å samle inn, arkivere og utforske norsk folkemusikk. Hans interesse for tradisjonsmusikk generelt gjenspeiles i hans årlige reiser – framfor alt i Øst-Europa – der han hadde mange musikkfaglige kontakter: 1955 til Romania, 1956 til DDR og Polen, 1957 til Tsjekkoslovakia, 1959 til Peking, Kina, 1961 til Albania og 1962 til Bulgaria. Fire år senere besøkte han også Nord-Korea. Instrumenter fra alle disse land, bortsett fra Romania og Albania, er representert i hans samling. Gurvin hadde også tatt opp etnomusikk som forelesningsemne og fått misjonsstasjonene til å øke hans samling. Diverse kvitteringer og andre dokumenter i hans arkiv forteller om ervervelser i form av innkjøp fra forhandlere i inn- og utland. Dette gjelder framfor alt musikkinstrumenter fra utenfor Europa.

Vi vet ikke riktig når Lindeman og Gurvin startet sitt samarbeid med tanke på etablering av et musikkhistorisk museum. Lindemans samling fylte etter hvert Musikkonservatoriets (senere Musikkhøgskolens) lokaler i Nordahl Bruns gate 8. Gurvin oppbevarte sin samling av musikkinstrumenter i lokalene til Norsk Folkemusikkinstitutt på Olaf Ryes plass, etter hvert også ved Musikkvitenskapelig Institutt i Thorvald Meyers gate.

Selvsagt kjente de til hverandre. Lindeman var medforfatter i Musikkleksikon utgitt av Olav Gurvin og Øyvind Anker i 1949. To år senere, i et brev datert 24. september 1951, takker Lindeman Gurvin for velvillig anmeldelse av sin bok Tonetreffing og musikkdiktat som ble publisert samme år.

Alt tyder på at det var Olav Gurvin som tok initiativ til og var den sterkeste drivkraften for etableringen av Musikkhistorisk Museum. I et brev til Det kongelige Kirke- og Undervisningsdepartement datert 14. november 1958 skriver han på vegne av Norsk Samfund for Musikkgransking og Norsk Musikksamlings Venner en søknad om støtte til innkjøp av instrumenter. Han refererer til at det er nedsatt et utvalg på vegne av de to institusjonene og skriver: «Det har i lengere tid innen de her interesserte kretser vært et ønske om å utvide rammen til også å omfatte anskaffelse av så vel fortidige som samtidige musikkinstrumenter med sikte på et kommende Musikkinstrument-Museum.»

Det beskrives videre at et egnet lokale kan skaffes, og at det dessuten for tiden er anledning til å få kjøpt og donert historisk viktige instrumenter. Et vesentlig argument er at «det synes nødvendig av hensyn til musikkundervisningen og musikkstudiet (også ved Universitetet) etter hvert å få en systematisk og omfattende instrumentsamling.» Det vises videre til en vedlagt liste med 12 instrumenter som er til salgs og en annen liste med 57 instrumenter som kan doneres fra samme kilde. Alle instrumenter er fra Gurvins egen samling. Det søkes om 6000 kroner til innkjøp.

I samme brev viser Gurvin til at det tidligere er mottatt støtte, uklart fra hvem, men trolig departementet. Det framgår også at daværende kirke- og undervisningsminister Nils Hjelmtveit var blitt kjent med samlingen allerede før krigen, og at det etterpå ble gitt årlig støtte i form av mindre beløp.

I en annen, justert søknad datert 28. november 1958 – som vi må anta er den endelige versjonen – søkes det i tillegg om 10 000 kroner til nødvendige montre, innredning og katalogføring. Søknaden undertegnes av universitetsbibliotekar Øyvind Anker og Fridtjof Backer-Grøndahl jr. En tilsvarende søknad ble også sendt til Norges allmennvitenskapelige forskningsråd. Departementet innvilget et bidrag på 6000 kroner, mens forskningsrådet avslo søknaden.

Året etter inviterte arbeidskomiteen til konstituerende møte for Musikkhistorisk Museum, Oslo, fredag 8. mai 1959. Det står i invitasjonen at det takket være bidrag fra Kirkedepartementet «har lyktes å erverve en representativ samling av musikkinstrumenter, som i tillegg til gaver fra dr. O. M. Sandvik og professor dr. O. Gurvin nå til sammen utgjør en grunnstamme på vel 90 instrumenter.» Ole Mørk Sandvik (1875–1976) var musikkforsker, spesialist innen norsk folkemusikk og nær venn og kollega av Gurvin.

Et utkast til vedtekter ble lagt fram på det konstituerende møtet og sannsynligvis også vedtatt. I samsvar med disse ble det valgt et styre. Norsk Samfund for Musikkgransking oppnevnte musikkdirektør Trygve Lindeman, antikvitetshandler Kaare Berntsen og universitetsbibliotekar Øyvind Anker. Disponent Arild Iversen ble oppnevnt av Norges Musikkhandlerforbund og Olav Gurvin ble oppnevnt i kraft av å være professor i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo.

I referater fra styremøter 12. november og 14. desember 1959 ble det foreslått å sende nye søknader til forskningsrådet for innredning og montere til museet. Videre ble styret enige om å etablere livsvarig medlemskap i museet for 500 kroner, og samtlige styremedlemmer tegnet seg. Kaare Berntsen tilbød at det kunne lages en utstilling av alle instrumenter i hans forretning Galleri KB i Universitetsgaten. Det ble senere bestemt at dette skulle skje 7.–24. juni 1960. Nye ervervelser av instrumenter ble alltid referert.

Det foreligger ingen dokumentasjon på om departementet ga noen støtte, men den 30. desember 1959 sender Gurvin ny søknad på 6000 kroner til innkjøp av instrumenter. Han nevner samtidig at «styrets fem medlemmer anser saken så viktig at de hver har gitt kr 500,- til museet.» Argumentasjonen fortsetter: «Det skal pekes på at et noenlunde godt utstyrt musikkhistorisk museum er nødvendig for all høyere musikkutdannelse, og gjennom historiske konserter vil et slikt museum også få direkte betydning for den allmenne musikkultur.»

Utstillingen i Galleri KB, Universitetsgaten 12, sommeren 1960 får stor oppmerksomhet i pressen. Åpenbart er Gurvin hele tiden den fremste talsmann. I et intervju i Nationen 1. juni sier han at «vi i Musikk-historisk Museum tar sikte på å øke museets grunnstamme av instrumenter og ordne og tilrettelegge musikkundervisningen og i dette samarbeider vi med Universitetet. Det er nødvendig for musikkforståelsen og det vil også vekke ny interesse for musikk å bli kjent med hvordan de gamle instrumentene ble brukt. Museet har nå to rom i Institutt for musikkvitenskap i Thorvald Meyers gt 46 der de har sine instrumenter.»

I et annet intervju i Morgenposten forteller Gurvin at det tas sikte på å finne egnete lokaler i sentrum og der få samlet det som finnes av samlinger. «I Sverige har de et utmerket musikkhistorisk museum, i Danmark har de to, mens vi har bare Rinde (sic!) som ligger for langt fra Oslo.» Med Rinde menes selvfølgelig Ringve musikkmuseum i Trondheim. Dette hadde åpnet åtte år tidligere, i 1952.

Hele sju av hovedstadens aviser omtaler åpningen av utstillingen. Den er en bred presentasjon av både klassiske vestlige og ikke-europeiske instrumenter. Gurvin oppfordrer folk til å ta vare på gamle instrumenter som måtte befinne seg i deres hjem. Museet kan være behjelpelig med å verdsette, og er også svært interessert i å motta gaver, eventuelt også kjøpe instrumenter. På åpningen av utstillingen spilte Marie Louise og Trygve Lindeman på et par av de utstilte gjenstandene: en engelsk virginal og viola da gamba. I løpet av to ukers åpningstid skulle det dessuten være musikkdemonstrasjoner for de besøkende.

To styrereferater kaster lys over det videre arbeidet med å etablere museet. Fra styremøtet 2. oktober 1962 rapporteres det om innkjøp og gaver til museet, og at Lindeman og frue har fått låne instrumenter. På et styremøte avholdt hos Trygve Lindeman 22. november 1963 uttalte blant annet Kaare Berntsen en viss frykt for at samlingen kom til å få for mange orientalske instrumenter, og at det ble lagt for lite vekt på gamle europeiske instrumenter. Gurvin svarte beroligende at museet trengte begge deler, men at «tilbudet på gamle og skikkelige instrumenter var ytterst lite.»

På sistnevnte møte refereres det også til Gurvins omfattende og utrettelige arbeid med å skaffe egnete lokaler. Han viste til at Universitetet hadde gitt tilsagn under hånden om lokaler som ville bli ledige når universitetet skulle flytte opp til Blindern. Etter direkte forespørsel til daværende universitetsdirektør Trovik fikk Gurvin til svar at de ikke kunne påregnes ledige lokaler før om 20 år. Gurvin hadde også forgjeves forsøkt å få lagringsplass i det gamle Observatoriet i Observatoriegaten 1.

Etter dette gikk Gurvin videre til Oslo kommune. I et møte med varaordfører Brynjulf Bull spurte han om det ville være mulig å få plass i byens nye konserthus. Dette var under planlegging, basert på den svenske arkitekten Gösta Åberghs konkurranseutkast fra 1957. Bull hadde vist stor interesse og antydet at kommunen kanskje ville yte en del på en slik løsning. Byggekomiteens formann Knut Tvedt var enig og ba Gurvin ta kontakt med arkitekten. Styret sluttet seg til selve ideen, og mente det ville være en stor fordel å få instrumentene permanent utstilt for et musikkinteressert publikum, men med visse forbehold. Det ble reist spørsmål om magasinplass for instrumenter som ikke skulle stilles ut, arbeidsplass for en fremtidig leder og muligheter for å kunne benytte instrumentene ved historiske konserter. Styret ga imidlertid Gurvin fullmakt til å ta kontakt med arkitekten og be om forslag til løsning.

Gurvin fortsetter energisk, og allerede 24. november 1963 skriver han til arkitekt Gösta Åbergh i Stockholm. Med henvisning til varaordfører og byggekomiteens formann ber Gurvin om at det innpasses et areal på 70–80 m², eventuelt fordelt på flere rom. I tillegg er det også ønsker om lokaler for kontor og magasin. Åbergh gir umiddelbart en meget positiv tilbakemelding, men så går det et halvt år før et konkret forslag blir presentert: å innpasse et utstillingsrom på 35 m² ved hjelp av løse skillevegger i tillegg til å finne plass i deler av konserthusets publikumsarealer. Gurvin svarer betinget positivt og utfordrer arkitekten til å tegne de montere som vil være nødvendige. Etter dette må vi bare anta at det var omfattende drøftelser med Åbergh og Oslo kommune, før det 11. mars 1967 – fire år etter den første henvendelsen – kommer brev fra finansrådmannen med beskjed om at kommunen likevel ikke kan imøtekomme søknaden fra Musikkhistorisk Museum. Beskjeden formidles videre til Åbergh.

Gurvin går utrettelig videre. Sammen med Lindeman har han åpenbart tilbudt Oslo kommune å overta samlingene under forutsetning av at instrumentene skal stilles ut og gjøres tilgjengelige. Dette framgår av et brev fra kulturrådmann Dagfinn Austad til Olav Gurvin 28. juli 1971. Brevet fra kommunen er ikke spesielt positivt, og vi kan lese at «Kulturutvalget har hatt møte og er takknemlig for tilbudet. Utvalget er interessert i at disse to verdifulle samlingene blir bevart, samlet, men tør ikke nå binde kommunen til overtagelse, før man vet når en kan skaffe lokaler som egner seg (sic!), også med tanke på en utvidelse av samlingene.»

Som et slags plaster på såret tilbyr Kulturutvalget å være med på å dekke utgifter til registrering av samlingene. Med det påtar kommunen seg likevel en form for ansvar.

Oslo kommune tilbyr Gurvin plass for lagring i Oslo Ladegård i Gamlebyen, Oslogate 13, og hans samling flyttes dit i 1971. Fram til da hadde de fleste av Gurvins instrumenter blitt oppbevart i lokalene til Norsk Folkemusikkinstitutt på Olav Ryes plass. Etter 1971 foreligger det ingen dokumentasjon av Gurvins arbeid med å finne lokaler til utstilling av samlingene. Tre år senere, 31. oktober 1974, dør Olav Gurvin.

Lindemans samling var som tidligere nevnt oppbevart i Musikkonservatoriets lokaler Nordahl Bruns gate 8. Da Musikkhøgskolen ble etablert i 1973, foreslo Lindeman til styret at hans samling formelt skulle deponeres der.

På et møte i Oslo kommunes kulturutvalg 16. desember 1974, ble det besluttet å overføre både Gurvins og Lindemans samlinger til Musikkhøgskolen. Dette tyder på at eierforholdene var uklare. Hadde de to samlerne forært instrumentene sine til kommunen, etter at jakten på egnede lokaler var oppgitt? Kommunen mente og uttalte at Musikkhøgskolen måtte være det naturligste sted for oppbevaring av samlingene, og Lindeman må ha sett seg selv som den riktige forvalter av begge etter at Gurvin døde tidligere samme høst. Lindeman aksepterte umiddelbart kommunens ønske om at begge samlingene skulle overføres til Musikkhøgskolen, men viste til plassproblemer som gjorde det utelukket å ta imot Gurvins samling. Denne skulle fortsatt lagres i Oslo Ladegård.

Med et brev datert 4. april 1975 til Musikkhøgskolens rektor Robert Levin tar dosent dr. Owain Edwards det første initiativ til å oppnevne et utvalg med ansvar for samlingenes videre skjebne. Han pekte på det uansvarlige i å la Lindemans samling henge usikret og i uegnet klima i skolens lokaler, og utfordrer skolens administrasjon til å finne en varig løsning for lagring, utstilling og formidling av begge samlinger.

Brevet fra Edwards er selve startskuddet for Musikkhøgskolens endelige etablering av en permanent utstilling og formidling av Lindemans og Gurvins samlinger. I første omgang fører dette til et selvoppnevnt utvalg som tar utgangspunkt i Edwards’ spørsmål. I det første møtereferatet anmoder utvalget om at opprettelse av en stilling som konservator med ansvar for samlingen blir vurdert. På vegne av utvalget blir det gjennomført uformelle samtaler med Norsk Folkemuseum uten resultat. Bjørn Boysen, orgellærer ved Musikkhøgskolen, skriver et notat hvor han viser til et møte på Folkemuseet den 12. mars 1976 der det var enighet om at de tre samlingene gjerne kunne bli utstilt samlet. Helst burde dette skje på Folkemuseet, men den planlagte nye musikkhøgskolen blir også antydet som en mulighet dersom lokaler kunne innarbeides. Etter stort påtrykk og sterke anbefalinger fra flere fagfolk blir Lindemans samling flyttet fra Nordahl Bruns gate til høgskolens leielokale i Universitetsgaten 10 høsten 1975 for et mer stabilt klima og bedre sikring av instrumentene.

I to perioder (i 1976 og 1978) ble jeg engasjert av Musikkhøgskolen for å katalogisere begge samlingene. Arbeidet foregikk i henholdsvis i Oslo Ladegård og Universitetsgaten. I november 1978 ble et mindre antall instrumenter overført til Ringve fra Oslo Ladegård for midlertidig oppbevaring i bedre klimaforhold. Året etter, 24. oktober 1979, døde Trygve Lindeman.

Mens samlingene ligger lagret, kommer det henvendelser fra Oslo kommune med ønske om at Gurvins samling flyttes ut av Oslo Ladegård. Klimatiske forhold er langt fra optimale og andre formål trenger plass. I 1982 henvender Musikkhøgskolen seg både til Ringve Musikkmuseum og til Norsk Folkemuseum for mulig hjelp. Det er snakk om en foreløpig plassering mens Musikkhøgskolen planlegger sitt nye bygg. Ringve svarer positivt og er villig til å finne plass for utstilling av instrumentene samlet i en periode og deretter integrere valgte instrumenter i museets basisutstilling og magasiner.

Det er imidlertid et sterkt ønske fra flere hold at samlingene skal forbli i Oslo. «De tre samlingene hører Oslo til. Både Universitetet og Musikkhøgskolen har et forhold til G. og L. (Gurvin og Lindeman) og ønsker at de forblir i Oslo og blir tilgjengelig», skriver Reidar Sevåg i et notat i 1982. I et annet notat fra kontorsjef Gunnar Nessing på Musikkhøgskolen står det at «Gurvin ønsket imidlertid ikke at hans samling skulle til Trondheim.»

Sevåg, som fra 1972 var tilsatt som førstekonservator og leder for Norsk Folkemusikksamling, var selvsagt godt kjent med Gurvins samling og svært opptatt av at den skulle bli tilgjengelig og godt tatt vare på. I april 1982 får han en henvendelse fra direktør Halvard Bjørkvik ved Norsk Folkemuseum med spørsmål om råd for museets instrumentsamling og et eventuelt samarbeid med Musikkhøgskolen. Sevåg minner Bjørkvik om at det var planer for et instrumentmuseum på Folkemuseet også på 60-tallet, og diskusjoner med Musikkhøgskolen omkring midten av 70-tallet.

Bjørkvik har en ambisjon om å bruke Collett-Cappelen-gården på Folkemuseet for å etablere et musikkmuseum. Her har museets egen instrumentsamling vært utstilt i perioder, og nå er det en sammenslåing av de tre samlingene som er målet. Bjørkvik skriver i brev til Musikkhøgskolen 30. september 1982 at både museets styre og medarbeidere er enige i planen, og avslutter med at «Folkemuseet er innstilt på å byggja ut Collett-Cappelen-gården til eit sentrum for musikkaktivitetar og studium av musikkinstrument, og det gleda oss mykje om Musikkhøgskolen kunne gjera seg nytte av dette.» Det framgår videre at restaurering av bygningen vil ta tid, og ikke være ferdig før fem år senere. Året etter, i 1983, blir Gurvinsamlingen flyttet fra Oslo Ladegård til Norsk Folkemuseum for videre magasinering.

Samtidig pålegges Folkemuseet å ta imot norske gjenstander som skulle tilbakeføres fra Nordiska Museet i Stockholm. Denne overføringen blir derfor en hovedsak for Folkemuseet i 1980-årene, og kanskje en del av årsaken til at et musikkhistorisk museum på Bygdøy aldri blir realisert.

Utvalget for NMHs Instrumentsamling fortsatte sitt arbeid med å finne plass for utstilling og bevaring av instrumentene i skolens planlagte nye bygg på Majorstua. Et gjentagende spørsmål og stående dilemma blir: Er det Musikkhøgskolens oppgave å drive et museum for instrumenter? Kan det avsees midler for å lønne en ansvarlig?

Et eget større lokale

Ønsket fra utvalget var å finne et eget større lokale. Under arbeidet med prosjektet ble det etter hvert mulig å sette av et areal med tanke på en utstilling i 2. etasje. Da nybygget sto ferdig til innflytting i 1989, inngikk også plass for magasinering av Lindemans samling i kjelleren. Gurvins samling ble værende på Norsk Folkemuseum inntil videre.

5. november 1990 ble det formelt oppnevnt et nytt utvalg på Musikkhøgskolen med Hans Olav Gorset som leder. Utvalget fikk mandat til å initiere ny katalogisering, fremme forslag om å holde oversikt over instrumentenes plassering samt å bidra til forsvarlig og tilgjengelig lagring. Arbeidet med en elektronisk katalog av samlingen blir påbegynt året etter – et viktig tiltak for å øke sikkerhet og tilgjengelighet. På samme tid starter forberedelser til en permanent utstilling i samarbeid med arkitekt Toril Mugaas. Mye av arbeidet ble støttet av Lindemans Legat og Statsbygg.

30. august 1996 ble den første profesjonelle utstilling av Musikkhøgskolens instrumentsamling presentert i 2. etasje – sju år etter innflytting i nytt bygg. Store deler av Gurvins samling var stadig lagret på Norsk Folkemuseum. Der var det imidlertid plassmangel, og anmodninger fra museet om å flytte samlingen til høgskolen kom med jevne mellomrom.

Nye ervervelser er kommer til, som gaver og gjennom innkjøp med støtte, blant annet fra Lindemans Legat. Under Gorsets ledelse blir Musikkhøgskolens samlinger i 2004 deltaker i Nasjonalt museums- og arkivnettverk for musikk og musikkinstrumenter og etablerer dermed ytterligere kontakt med kolleger i hele landet. Samtidig pågår arbeid knyttet til skolens andre nybygg («andre hus»), og dette berører utstillingen, som derfor må endres. En revidert og oppgradert utstilling åpnet 20. januar 2007.

En gradvis overføring av Gurvins samling fra Folkemuseet skjer underveis fram til 2011, da de aller fleste instrumenter er på plass i Musikkhøgskolens utstilling og magasin. Fordeling av plass for skolens aktiviteter krever ny justering og samtidig oppgradering av utstillingen. Planlegging for dette startet i januar 2016, og en ny oppgradert utstilling – den tredje – blir åpnet 7. desember samme år.

Fra 2019 er instrumentsamlingen også tilgjengelig på Digitalt Museum, en felles nettbasert database for norske og svenske kunst- og kulturhistoriske museer. Som følge av at samlingene er blitt bedre kjent, nasjonalt og internasjonalt, kommer det flere og flere henvendelser fra forskere, musikere og instrumentbyggere som søker informasjon om enkeltgjenstander og besøk i utstillingen. Ansvarlig for all utstillingsvirksomhet, digitalisering, nye ervervelser samt mottak av faglige henvendelser vedrørende samlingen har i årene 1990 til 2022 vært Hans Olav Gorset.

Det samme spørsmål som før er stadig aktuelt i dag: Er det Musikkhøgskolens oppgave å drive et museum for instrumenter? I Morgenposten 11. juni 1960 er Gurvin klar på at et musikkhistorisk museum «er en absolutt nødvendighet både for musikkstudiet og for oppføringspraksis.»

Gurvin og Lindeman var to sterke personligheter i Oslos og landets musikkliv. På hver sin kant hadde de tidlig begynt å samle på musikkinstrumenter. Innholdet i de to samlingene gjenspeiler på en måte deres forskjellige musikkfaglige ståsted. Gurvin var primært forsker og opptatt av dokumentasjon og mangfold. Lindeman var – med utgangspunkt i sitt arbeid ved konservatoriet – utøver, og som det en foregangsmann og deltaker i det vi i dag benevner tidligmusikk. I Gurvins samling er det en overvekt av ikke-europeiske instrumenter og europeiske tradisjonsinstrumenter, mens vi i Lindemans samling finner flest europeiske klassiske instrumenter. I tillegg til deres gjentagende argumentasjon for musikkinstrumenters betydning for musikkstudiet og allmenheten, er det påfallende at ingen av dem prioriterte publisering innen organologi (instrumentkunnskap) – kun én artikkel av Gurvin er kjent: «The Harding fiddle» i Studia Musicologica Norvegica nr. 1 fra 1968.

Selvsagt var begge opptatt av at deres samlinger skulle bli tatt godt vare på og være tilgjengelige. Vi må anta at det var nettopp dette som bragte dem sammen i tanken og ønsket om et musikkhistorisk museum.