Wilhelm Sollie: Arild Sandvolds orgelkunst – fortolkningsestetikk, tradisjon og praksis i et norsk-tysk perspektiv

Fagområde: Oppføringspraksis

Arild Sandvold (1895–1984) var en sentral skikkelse i norsk kirkemusikkliv som organist, komponist og pedagog. Gjennom sine studier hos Thomaskantor Karl Straube i Leipzig fikk han ta del av en tysk fortolkningstradisjon som fikk betydning for hans kunstneriske utvikling.

Denne avhandlingen undersøker hvordan Sandvolds orgelverker, interpretasjonspraksis og estetiske tenkning kan forstås i lys av Karl Straubes fortolkningsfilosofi og den tysk-romantiske orgeltradisjonen, særlig knyttet til Max Reger. Samtidig analyseres hvordan denne tradisjonen transformeres i en norsk kontekst gjennom Sandvolds virke som utøver, pedagog og orgelkonsulent.

Studien er forankret i fagområdet oppføringspraksis og kombinerer idéhistorisk analyse, hermeneutisk teori og praksisnær metode. Den undersøker både tradisjonens idégrunnlag og dens konkrete manifestasjoner i utøvende praksis. Videre analyseres forholdet mellom notasjon og klingende realisering gjennom edisjonsfilologiske studier og verkanalyser av sentrale orgelkomposisjoner.

Avhandlingen belyser også hvordan fortolkningstradisjoner formes, og hvordan disse inngår i et større idéhistorisk og estetisk spenningsfelt mellom subjektivitet og objektivitet, tradisjon og fornyelse. Et sentralt anliggende er å utvikle begreper og perspektiver som kan synliggjøre sammenhengen mellom historisk bevissthet og estetisk erfaring i musikalsk fortolkning. Studien søker dermed ikke å etablere normative tolkninger, men å utvide det refleksjonsrommet som ligger til grunn for utøvende praksis.

Avhandlingens bidrag er tredelt:

• empirisk, gjennom analyser av kilder, verk og praksis
• begrepslig, gjennom utvikling av et språk for fortolkningsestetikk
• praksisnært, ved å styrke grunnlaget for informert utøvende virksomhet

Forskningsarbeidet presenteres som en monografi.