Norges musikkhøgskole Norwegian Academy of Music
No En
Søk

Musikk bak murene

Danser Kyrre Texnæs i Oslo fengsel

 Musikkterapeut Bente Almås har tatt med seg studenter og holdt konserter og workshops i fengsler og andre institusjoner siden 2011. Vi fulgte henne på turné til Bredtveit fengsel og forvaringsanstalt, Oslo fengsel og politiets utlendingsinternat på Trandum.

Prosjektet Musikk i fengsel handler om å legge til rette for nye menneskelige møtepunkter gjennom konserter og felles musikkaktiviteter i ulike fengsler.

Et fengsel er en konsertarena som skiller seg fra hvor studentene ellers presenterer sin musikk – en arena som gjør noe med alle som deltar. Å være innenfor murene gir et møte med en del av virkeligheten studentene ikke har så nær tilgang til. Det er mange ulike skjebner, og kulturtilbud betyr mye i en hverdag preget av isolasjon og restriksjoner.

For de innsatte er det en spesiell konsertsituasjon, siden de ikke aktivt velger å gå på konsert. Tilbakemeldingene er likevel at musikken og denne type opplevelser betyr mye, og mange uttrykker takknemlighet for at NMH-musikk kommer til dem.

Prosjektansvarlig siden 2011, og førstelektor i musikkpedagogikk Bente Almås ønsker å finne ut hva konsertene i fengsler gjør med studentene. Øker det bevisstheten rundt kommunikasjon og dialog? Endrer studentenes holdninger seg? Endres synet på de innsatte?

Musikkterapistudent Marie Løvås reflekterer over opplevelsen.

– Det gjorde inntrykk å gå gjennom de store portene og sikkerhetskontrollene, møte mennesker man aldri har møtt før, som mange gjerne har en formening om på forhånd. Jeg følte vi fikk innblikk i en verden ikke så mange får se, og det gjør noe med en å formidle til et publikum en aldri før har fått muligheten til å spille for. Vi beveger jo oss ofte i miljøer vi er trygge i, men det å oppleve et fellesskap på tvers av dette var veldig spesielt og fint. Jeg opplever at det menneskelige, likhetene i oss, blir så tydelige når vi møter hverandre i musikken, med alle de emosjonene det frembringer.

Prosjektet er åpent for alle studenter ved NMH, og kan være en del av hovedinstrumentundervisning, kammermusikkundervisning eller andre emner i studiene.

Musikkterapistudent Marie Løvås synger i Bredtveit fengsel
Marie Løvås synger på Bredtveit. Foto: Milad Gholami

– Jeg var på en konsert i Oslo fengsel i 2011. Det var helt greit, men jeg tenkte at det ikke kunne være så enkelt – at man spiller på kropp, sex og rock 'n' roll. Da fikk jeg idéen til å presentere ulike sjangere, for å bryte forestillingen om at fengselsinnsatte er lik en viss type musikk, forklarer Bente. Den nordnorske dialekten får henne til å fremstå som en tøff dame, men stemmen er full av omsorg når hun snakker om dette prosjektet – hennes hjertebarn.

Hun forteller at studentene som søker seg til fengselsprosjektet både kommer fra utøvende og pedagogiske musikkstudier. Musikkterapistudiet på NMH rekrutterer også mange fra Høyskolen Staffeldtsgate og lignende institusjoner. Det viktigste er at de har et godt nivå på instrumentet sitt.

Hva har skjedd siden oppstarten?

– Stadig nye fengsler og institusjoner tar kontakt og ønsker samarbeid. Noen har jeg dessverre måttet si nei til, fordi vi ikke har kapasitet. Trandum for eksempel, ringte meg etter å ha snakket med noen på Ullersmo.

Trandum er jo ikke et fengsel per definisjon. Hvordan merker dere forskjellen?

– Steder som Ila og Bredtveit har jo rehabilitering som fundament. De skal ut og bli noens nabo. Trandum er oppbevaring. Det er mye uro, rastløshet, fortvilelse. En av studentene i fjor sang Drøm av Erik Bye, og i fengslene snakket hun litt om det å ha en drøm før hun sang. Da vi kom til Trandum sa hun: «Bente, her greier jeg ikke å si noe om det å ha en drøm. Her må jeg bare gå rett på sangen.» Det er litt dekkende for hele Trandum, egentlig.

– Stadig nye fengsler og institusjoner tar kontakt og ønsker samarbeid. Noen har jeg dessverre måttet si nei til, fordi vi ikke har kapasitet.

Bente Almås Musikkterapeut og prosjektleder for Musikk i fengsel
Bente Almås med lukkede øyne, foran Ila fengsel

Almås forklarer at opplevelsene kan være sterke for begge parter. Etter åtte år føler hun seg fremdeles ikke nøytral.

– Mange av studentene trenger en time-out underveis, for disse møtene kan trigge deres egne historier også. Det er mange dilemmaer som dukker opp. For eksempel, når man møter en forvaringsdømt på Ila, der det er mange sedelighet- og voldsdømte, da er det lett å spørre seg hvordan man kan oppleve det som så hyggelig og positivt å være der. Vi bruker mye tid på samtaler der vi utfordrer idéen om hvem en innsatt er. Jeg husker at en student reflekterte over hvordan han har brukt masse tid på å formidle musikken, det mest dyrebare i livet sitt, til folk som har begått potensielt grusomme handlinger. Men jeg har aldri opplevd at konklusjonen er en følelse av at det ikke er verdt det. Aldri.

Og hva sier de innsatte om konsertene?

– De uttrykker takknemlighet for at vi gidder, at vi syns de er verdt det. Vi spiller jo ikke bare, vi spiser lunsj og prater med de innsatte, og får muligheten til å høre om hvordan det oppleves å være rusavhengig eller å sitte inne. Det er disse møtene jeg prøver å legge til rette for, og jeg føler de har blitt viktigere og viktigere for alle parter, ettersom prosjektet har utviklet seg. På Ila har vi fått til egen praksis for en masterstudent i musikkterapi. NMH har blitt veldig synlig og anerkjent for den jobben vi gjør i feltet kriminalomsorgen, sier Almås.

Løvås oppsummerer turnéuka.

– Det var en intens uke med mange inntrykk på få dager. Jeg har tenkt mye på hvor tilfeldig det er hvilken familie du har vokst opp i og hvilke miljøer du er i. For i bunn og grunn er vi mennesker veldig like. Vi ønsker kontakt med andre mennesker, vi ønsker å bli forstått, vi blir sinte, vi blir triste, vi ler. Gjennom musikken møttes vi i disse grunnleggende følelsene, og jeg tror det gjorde at samtalene vi hadde med de innsatte etterpå ble mye mer naturlig enn hvis vi hadde kommet som vanlige besøkende.

Dagbok fra fengselsturnéen

Innsatte på Ila fengsel spiller gitar og trommer
Fra musikkrommet på Ila. Foto: Siv Dolmen

Ila Prison Blues

I musikkterapi-rommet på Ila fengsel oppstår samtaler de innsatte aldri før har fått seg til å snakke om.


Høstsola kanter det høye piggtrådgjerdet utenfor vinduet og fyller rommet med varmt lys. Her inne sitter fem menn med lukkede øyne og nynner, mens føttene taktvis tramper mot gulvet. “Martin” tar en siste titt på den håndskrevne teksten foran seg, lener seg inntil mikrofonen og synger med på keyboardets bluesakkorder: «Every day is a fight with themselves, to learn what is right». Med bluesens blå toner og en tekst som vitner om en mørk forhistorie, kjennes en dirrende nerve i «Ila Prison Blues». Bak keyboardet sitter NMH-student Thomas Karu Tvedt.

– Dette er et frivillig tilbud som er lystbetont. Musikken blir en fellesnevner som gjør at vi med en gang har noe å snakke om, selv om vi er veldig forskjellige, påpeker Thomas. Siden januar har han hatt ukentlige musikktimer med innsatte ved Ila fengsel, som del av sin praksisperiode i musikkterapi. At musikken kan smyge seg inn til følelsene, til det avstengte – og fungere som en slags døråpner, har han fått kjenne på i møte med de innsatte.

– Vi kan høre på en sang og plutselig sier en: «Jeg har drept noen med kniv, men jeg ringte ambulansen etterpå!» Jeg er interessert i å henge igjen i de samtalene – betyr det at du har kjent på medfølelse overfor den drepte? Å kunne gå inn i på de tingene da, er gull verdt. Jeg går ikke lenger enn de slipper meg inn, men opplever at de åpner veldig opp. Det gjør at vi har samtaler i musikkrommet, som de ikke har hatt med hverken psykologer eller behandlerne inne i fengselet før, forteller Thomas.

Beroligende effekt

«Ken» drar på i refrenget med «Rollin' on the River». Han diskuterer dynamikken med «Noah» og «Erik» på gitar; skulle de spilt litt svakere i det tredje verset? Blir uttrykket for nakent eller trenger det mer fyll?

Ken forteller at musikktimene med Thomas har roet ham betraktelig ned. Fra å slite med store temperamentsproblemer, føler han seg nesten som et nytt menneske.

– Thomas har noen kjærlige evner som gjør at man får enorm tillit til han. Samtidig har det å synge sammen gitt meg selvtillit. Jeg lærer å kjenne de andre ikke bare som innsatte, men som kunnskapsrike medmennesker. Som om musikken og hva vi får til i dette rommet, gir oss en annen respekt for hverandre.

Noah prøver å sette ord på hvor annerledes musikken virker innenfor fengselsmurene.

– Før var bare musikken noe jeg koste meg med, men her inne får man en erkjennelse av at musikk er livsviktig. Det handler om mestring, og at det gir meg så mye mentalt. Mange innsatte føler de må opprettholde et tøft image, men jeg opplever at vi som driver med musikk tør å være sårbare. I det ligger en stor gevinst.

– Dagene her er så ekstremt innholdsløse. Da blir det å være med på en kreativ prosess, å skrive egne låter og skape noe, veldig meningsfylt.

Erik Innsatt på Ila

Ressursorientert fokus

Første gang Thomas kom på besøk til dem, var beskjeden klingende klar: Jeg vet ikke hvorfor dere sitter her. Og jeg driter egentlig litt i det!

– Vi har et ressursorientert fokus i musikkterapien, og konsentrerer oss om det folk får til – på det friske i dem. Selv om vi ikke anerkjenner eller heier på det de har gjort, kan vi likevel si at «du er en alright person». Det er viktig å kommunisere, sier Thomas.

Martin forteller at han alltid har vært innesluttet og slitt med sosial angst. Fra å bare ville ha musikkterapi alene og kun lytte til musikken, har han nå invitert fengselsbetjenter fra alle avdelinger på konserten de skal holde neste uke. Der debuterer han som låtskriver og vokalist.

– Dagene her er så ekstremt innholdsløse. Da blir det å være med på en kreativ prosess, å skrive egne låter og skape noe, veldig meningsfylt. Man får et helt annet eieforhold til musikken her inne, og kan gå hele uka og pønske ut ideer og forslag som man gleder seg til å komme med på neste musikktime, sier Erik, som også spiller i fengselets husband.

Frihetsfølelse

At Thomas Karu Tvedt er blind, har hatt liten betydning for de innsatte.

– Vi passer på å ikke sette kaffekoppen på pianoet uten å spørre han, ellers har vi ikke tenkt så mye på det. Men selv om han ikke kan se, føles det som han ser oss med andre briller. Vi er ikke bare drapsmenn i hans øyne, påpeker Ken.

– Vi konsentrerer oss om det folk får til – det friske i dem.

Thomas Karu Tvedt Tidligere musikkterapistudent
Thomas Karu Tvedt smiler bredt

Evnen til å kompromissløst akseptere folk, kommer godt med som musikkterapeut. I det lille musikkrommet innenfor Ilas tykke fengselsmurer oser den trygge atmosfæren, og oppmuntrende ord til de som måtte skjære litt falskt avsted. Thomas trekker frem verdien i den sosiale treningen musikktimene gir.

– Forskning viser at musikk har positiv innvirkning rent fysiologisk. Å spille sammen utskiller gode hormoner, og kan senke stressnivå og puls. Men musikktimene handler også mye om å samarbeide med andre i en gruppe. Disse menneskene skal ut i samfunnet, og bo sammen med oss. Musikken øker den medmenneskelige kompetansen, i helt elementære ting som å vente på tur og gi plass til andre.

For øyeblikket ser det ut til at Ken har stålkontroll på repertoarets rytmer. Fingrene improviserer lekent rundt cajunens trekasse. Når Thomas spiller opp til neste låt, legger Ken instrumentet til side, lukker øynene og forsvinner inn i melodien. En tåre presser seg frem.

– Ofte kan jeg oppleve at jeg har et panser rundt meg som følelsene ikke trenger igjennom, men musikken gjør at jeg går inn i en slags meditativ tilstand. Det gir en følelse av å bli fri.

Thomas Karu Tvedt og Bente Almås går mot porten på Ila fengsel