En performativ forståelse av begrepet 'verk', der selve fremføringen konstituerer verket, krever analysemetoder som ikke tar utgangspunkt i at fremføringen er en «realisering» av det musikkdramatiske partituret. Spesielt med henblikk på de siste tiårs poststrukturelle og postdramatiske lesninger av det klassiske operarepertoaret fra det 18. og 19. århundre, er det nødvendig å etablere analyseverktøy som kan fungere i samtidens stadig økende pluralistiske oppførelsespraksis.
I denne studien vil begrep som 'tid', 'rytme', 'prosess', 'materialitet', og 'representasjon' kontra 'tilstedeværelse' (samtlige er paradigmer knyttet til performativitet) spille en sentral rolle. Prosjektet skal også vise til hvordan det persepsjonspsykologiske begrepet 'intermodalitet' kan kobles til (...) det performative og dermed brukes i analyseprosessen. En del av arbeidet vil bestå i å utforske hvordan begrepet ‘myte’ kan brukes til å skape sammenheng mellom partitur og fremføring.
