Marianne Berglöf: Musikkdramaet som 'Ereignis'

Fagområde: Oppføringspraksis

Med Gesamtkunstwerk skapte Richard Wagner en banebrytende genre i det 19. århundres musikkdramatikk, og det har siden uroppførelsene vært gjenstand for en kontinuerlig interesse innenfor ulike musikkvitenskapelige disipliner. Det wagnerske musikkdramaet er blitt utforsket og analysert ut ifra en nærmest uendelig mengde metoder og vinkler: Fra klassisk formanalyse til strukturalistisk analyse og metoder som tar utgangspunkt i kritisk litteraturteori, analytisk filosofi, «musical narration», for å nevne noen.

Derimot har Wagners egne utsagn om Gesamtkunstwerks ontologi, slik de kommer til uttrykk i avhandlingen Oper und Drama, vært viet begrenset oppmerksomhet. Med henblikk på den syntetiserende ideen som ligger til grunn for Gesamtkunstwerk, er den marginale interessen fra wagnerforskningens side for det musikkteatrale derfor påfallende, ikke minst fordi Wagner gjennom hele sin aktive skaperperiode nesten utelukkende skapte for og arbeidet innen musikkteatret, som dirigent, regissør, dramatiker og komponist.

Den performative vending (The performative turn) innenfor disiplinene musikk- og teatervitenskap er blitt grunnleggende for forståelsen av den unike oppførelseskarakteren som musikk og teater har, og ført til at forholdet mellom partitur og fremførelse må betraktes i et nytt lys. I kjølvannet av dette paradigmeskiftet følger metodologiske utfordringer innen musikkvitenskapen; konseptualiseringer som innlemmer den performative dimensjonen blir uomgjengelige, og får vidtrekkende følger for begrepet «analyse».

Studien er en gransking og problematisering av musikkvitenskapens analytiske metoder, på bakgrunn av en performativ definisjon av musikkdramatiske fremførelser. Den tar opp og viser at oppførelsespraksis de siste tiår vanskelig lar seg innlemme i modeller der fremførelsen antas være en reproduksjon av partituret. Med eksempler i poststrukturalistiske fremføringer av Wagners Der Ring des Nibelungen er hensikten å vise at nye analysemetoder må etableres, dersom oppføringens performative identitet skal kunne ivaretas. Til dette formål belyser avhandlingen performativ estetikk og posthermeneutiske teorier som mulige grunnlag for å tenke begrepet «analyse» nytt. Gjennom å lese de estetiske skriftene fra et performativt perspektiv, anskueliggjør avhandlingen det innovative i Wagners musikkdramatiske tenkning, der fremførelsen konstituerer Gesamtkunstwerk.