Hartmut Rosas teori om resonans har blitt populær de siste årene. Teorien er i hovedsak en kritikk av det moderne samfunnet, spesielt av måten det moderne livet i økende grad har blitt frakoblet meningsfulle, autentiske opplevelser. Resonans foreslås som et alternativt rammeverk for å tenke på velvære, mening og sosial tilknytning. Rosa fremhever at et godt liv krever å være koblet til noe utenfor oss selv – en toveis bevegelse mellom individet og noe annet der ute, i verden, som andre mennesker, natur, historie, ideer – eller musikk. Resonans handler om å bli påvirket av noe utenfor oss selv på en måte som får oss til å reagere på en eller annen måte. Resonans er dermed en dyp, men unnvikende forbindelse som former både oss selv og verden rundt oss.
I de senere årene har Rosas konsepter, tenkning og diskusjoner fått økt oppmerksomhet innen musikkforskning. Denne forskningen omfatter ulike musikalske kontekster, inkludert kreativt musikalsk arbeid, musikalsk fremføring og musikklyttingspraksis, musikkpedagogikk og musikkterapi. Diskusjonene utforsker hvordan vi engasjerer oss i musikk, dvs. hvordan vi forholder oss til musikk og vår væren i verden sammen med andre og naturen i spenningen mellom modernitetens fremmedgjøring og opplevelser av resonans. Vi mener det er viktig å undersøke Rosas teorier innen musikkforskning videre på nye og innovative måter.
Derfor planlegger vi å publisere en antologi om musikkforskning inspirert av Rosas ideer. Antologien vil bli utgitt på engelsk, på det norske forlaget Cappelen Damm Forskning som tilbyr en Open Access-plattform.
