Alle gode ting er tre år

Faren satte på en kassett med den indiske fiolinisten Dr. Lakshminarayana Subramaniam. Fra det øyeblikket var den tre år gamle jenta solgt. Solgt og fast bestemt på å bli fiolinist.

– Det var så fint! Jeg spurte hvem som spilte, og pappa sa at det var en onkel i india, sier Bansal.

Det var begynnelsen på begynnelsen. I høst var det en ny begynnelse for Harpreet Bansal, da hun tok fatt på et tre år langt stipendiat ved Norges musikkhøyskole (NMH). Under tittelen ”The Vocal Violinist: learning through teaching” skal hun utforske og gå dypere inn i den nordindiske klassiske musikken. Hovedfokus i doktorgraden hennes er sangspill, eller ”gayaki ang”, som det heter på indisk.

– I indisk klassisk musikk har du to måter å spille et instrument på. Den ene er at du spiller som om du skulle sunget. Det er det jeg ønsker å gå mer til bunns i: overføringen fra sang til instrument. Den andre at du spiller mer instrumentalt, litt mer perkusivt, forteller hun.

Far og guru

Og på mange måter er det sånn hun selv har kommet inn i musikken. For selv om tre år gamle Harpreet var fast bestemt på å bli fiolinist, begynte hun ikke å spille før hun fikk plass på kulturskolen da hun var åtte år. Før det drev hun med sang og harmonium. Det er nemlig slik gangen er i den nordindiske, klassiske musikktradisjonen.

– Man lærer sang først. Alt tas på gehør. Læreren synger og så gjentar du etter det du hører, og bruker ikke noter. Så kan man – etter dette – overføre det til et instrument hvis man vil.

Metoden, eller tradisjonen, heter ”guru shishya parampara”.

– Guru er læremester, shishya er elev og det siste ordet betyr tradisjon, forklarer Bansal.

Hennes guru har vært hennes far. Harbhajan Singh Bansal er også musiker, og Harpreet Bansal er oppvokst med den indiske tradisjonen sterkt til stede gjennom ham.

– Han er sanger, men har undervist i mange instrumenter også. Han flyttet til Norge i 1973, og har drevet med musikk hele livet.

Tror du at du hadde blitt musiker hvis det ikke var for ham?

– Sannsynligvis ikke. Bansal ler.

– Indere og pakistanere vil gjerne at barna skal bli lege eller advokat. Ikke musiker. Det er ikke så bra for fremtidsutsiktene.

Bansal fullførte sin bachelor i vestlig, klassisk musikk i 2003. Masteren hennes fra 2011 er en fordypning i klassisk, indisk ragatradisjon. 37-åringen er født og oppvokst i Norge, men begge foreldrene er indiske. Det gjør henne til det hun selv kaller bi-musikalsk. Nå vil hun finne ut mer om hvordan dette påvirker musikken hennes.

– På grunn av min tosidige musikalske bakgrunn, ønsker jeg å sjekke ut hvor autentisk den indiske musikken jeg spiller er. Jeg stiller spørsmålet om måten jeg spiller på kan være autentisk.

Hva tror du selv?

Hapreet Bansal tenker seg om et øyeblikk.

– Musikere lar seg jo inspirere av andre, på tvers av tradisjoner. Selv om jeg er påvirket av vesten, kan man nok kalle det autentisk.

Det skal likevel utfordres. Og testes. Derfor reiser hun til India og skal gå i lære hos en guru.

– Jeg vil lære å legge bort min vestlige musikalske bakgrunn. Det blir vanskelig, men jeg skal prøve så godt jeg kan. Når jeg kommer tilbake, vil jeg øve inn materialet, tolke det gjennom begge tradisjonene, og lære det bort til mine ensembler.

I tillegg står Rotterdam i Nederland på reiseplanen.

– Musikkonservatoriet der har egen linje for indisk, klassisk musikk. Det er en verdenskjent fløytist fra India og et av mine største idol, Pandit Hariprasad Chaurasia, som har startet den, forteller Bansal.

Mozart, Beethoven – og indisk

Det er ikke bare familiebakgrunnen, men også hvordan hun ønsker å jobbe som musiker, som har hatt sitt å si for valget av musikalsk retning for Bansal.

– Da jeg begynte på NMH, spilte jeg jo Mozart og Beethoven, men jeg har parallelt spilt indisk musikk hele tiden. Så begynte jeg på master etter noen år, og tenkte gjennom hva jeg ville. Det passer ikke meg å sitte i et orkester.

Hvorfor ikke?

– Jeg trodde lenge at det var det jeg skulle. Håndverksmessig er den klassiske, vestlige musikken en mye sterkere og lengre tradisjon, og jeg er glad for at jeg har studert den. Men i den indiske musikken er jeg lært opp til å være solist, spille med personlig preg. I et orkester har du ikke særlig frihet, og jeg følte meg låst hvis jeg gjorde det, svarer Bansal.

Hvor er møtepunktene mellom den indiske og vestlige klassiske musikken?

– Jeg synes de står så sterkt begge to, men de er så ulike. Jeg finner heller møtepunkter mellom den indiske musikken og norsk folkemusikk. Begge har muntlig overføring – man lærer på gehør og bruker ikke noter. Den indiske folkemusikken og den indiske klassiske musikken har påvirket hverandre opp gjennom tidene, derfor kan du også finne skalaer og tonespråk som kan minne om norsk folkemusikk. Jeg kan også høre norske folkemelodier som jeg gjenkjenner fra indisk musikk.

Hennes eget ensemble, Bansal Band, består av musikere fra forskjellige steder og med ulik musikalsk bakgrunn, både jazz, persisk og indisk musikk. Musikken er det Bansal som komponerer. Også her bruker hun sangen aktivt, men ikke på scenen.

– Når vi øver inn, synger jeg musikken for dem først. Jeg kan også spille den, men da er det vanskelig å legge bort ornamenteringen. Det er enklere å vise med sang: sånn vil jeg ha det, sånn vil jeg at vi skal spille det. Det er også enklere for den som lytter å forstå. Sang er jo organisk, det er lettere å vise hvor en skal puste i musikken, dynamikk og sånne ting.

Hvordan vil du beskrive musikken dere spiller?

– Det er en kombinasjon av komponert og improvisasjon. Med utgangspunkt i ragamusikken, som er den nordindiske klassiske. Vi jobber intensivt med materialet. Målet er at alle skal sette seg ordentlig inn i tradisjonen. Jeg lærer bort, akkurat som jeg ville gjort til en student, sånn at musikerne har så mye bakgrunnskunnskap som mulig. Det er gjennom spilleglede at man lærer mer.

Selv skal hun lære mer blant annet gjennom opphold i India og Nederland.

– Ett mål med doktorgraden er å utvikle meg selv. Jeg har jobbet som frilansmusiker i mange år nå, og det blir veldig travelt. Jeg får ikke ro. Nå vil jeg tilbake til røttene mine og ha tid til å fordype meg mer, sier Bansal.

– Jeg har alltid følt at jeg må vise indiske musikere og publikum at selv om jeg er født og oppvokst i vesten, er jeg en like bra indisk musiker. Siden jeg er påvirket av og har og studert vestlig musikk, har jeg alltid følt at det har vært litt i veien når jeg kommer til India. Det blir litt sånn… hvor er jeg?

Tror du doktorgraden du nå tar fatt på, hjelper på det?

– Ja. Det er ikke at jeg skal gjøre det for å tilfredsstille noen andre, men jeg kan finne mer ut hvordan jeg spiller.

En hemmelighet

Men det som er så klart for henne nå, at hun skal drive med indisk musikk, har ikke alltid vært like lett å finne ut av.

– Jeg har alltid tenkt på hvor norsk og indisk jeg er. Jeg har indiske foreldre og faren min har vært min guru. Men jeg har aldri vært i et indisk miljø. Jeg har alltid hatt norske venner.

Har det vært ensomt å drive med indisk musikk?

– Ja, det er jo det. Jeg har alltid vært veldig opptatt av å få med meg hva som skjer, og har oppsøkt konserter og indiske musikere i byen. Når foreldrene mine og søsknene mine har dratt til India, har vi ofte dratt på festivaler, hørt musikk og truffet artister, sier Bansal.

Hjemme i Norge var det lenge en godt bevart ”hemmelighet” at hun drev med musikk.

– Det at jeg spilte fiolin – indisk musikk – det var på en måte hemmelig. Det skjedde bare hjemme. Jeg spilte konserter på kulturarrangementer, men det var ingen i mitt miljø på skolen som visste det.

Hvorfor ikke?

– I barnehagen var det ikke sånn. Da holdt jeg konserter. Men på barneskolen var det ikke noe miljø for musikk, og på ungdomsskolen var folk opptatt av andre ting. I hvert fall ikke indisk musikk. Jeg likte jo Michael Jackson og hørte annen musikk i den perioden, men hjemme var det alltid indisk, klassisk musikk. Jeg følte alltid at jeg hadde to sider.

Musikklinjen på Foss videregående ble avgjørende for henne.

– Jeg skjønte at det er her jeg hører hjemme. Alle var der på grunn av musikk. Vi hadde en felles interesse. Det at jeg spilte indisk var spennende for de andre, og ble sett på som noe positivt. Det var fint å kunne være seg selv med musikken.

Nå skal hun i enda større grad finne seg selv i musikken. Og forhåpentligvis dele noe av den kunnskapen.

– Jeg forventer en viss utvikling, at det låter annerledes når jeg spiller etter de tre årene. Men jeg håper også at jeg kan bidra med noe som andre kan få bruk for, avslutter Harpreet Bansal.